Spesialsykepleier innen psykisk helse og rus

Skadereduksjon og overdoseforebygging er selve kjernen i jobben til Christina Livgard. På mottakssenteret i Oslo sentrum er døra åpen for de som trenger det.
Med et stort smil åpner Christina Livgard til Prindsen Mottaksenter i Oslo. Et lavterskeltilbud for den hardeste rusen i hovedstaden.
Christina Livgard, 40 år
Spesialsykepleier innen psykisk helse og rus
Prindsen mottakssenter i Oslo
«Miljøet er tøft og sammen bekymrer vi oss, feirer gode nyheter, utvikler oss, får nye erfaringer og går også i begravelser. »
― Christina Livgard
Intervju:
Bente Delmas
Publisert: 12.05.2023
«Miljøet er tøft og sammen bekymrer vi oss, feirer gode nyheter, utvikler oss, får nye erfaringer og går også i begravelser. »
― Christina Livgard
«Jeg vil si at å jobbe med psykiatri og rus krever et engasjement og en iboende respekt for mennesket.»
― Christina Livgard

Hvorfor valgte du å bli spesialsykepleier innen psykisk helse og rus?

– Jeg valgte sykepleien fordi jeg ville jobbe med mennesker i en praktisk og aktiv jobb, og jeg synes det friske mennesket og kroppen er veldig spennende. Som ferdig utdannet sykepleier begynte jeg å jobbe på Brukerrommet, som er et lavterskeltilbud for rusmisbrukere. Jeg fant ut at å jobbe på et lavterskeltilbud for den hardeste rusen i hovedstaden, passet meg så bra at jeg valgte å spesialisere meg i psykisk helse og rus.

Det er et spennende felt hvor jeg bruker hele meg i hvert enkelt møte med mennesker. Veldig mange brukere er innom oss daglig og både støynivå og stemningsleie er uforutsigbart. Jeg har jobbet på Brukerrommet i tolv år – mange år ute i miljøet og nå som fagleder. På litt sikt skal jeg toppe utdanningen og gjøre ferdig en master i psykisk helsearbeid.

Image
Christina Livgård diskuterer med en mannlig kollega. De står ved inngangen i mottakssenteret.

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Dagene starter med en rapport på Brukerrommet hvor vi går gjennom det som har skjedd og legger en plan for dagen. En plan i vårt tilfelle er kanskje et stort ord og betyr i realiteten å ta imot alle som kommer. Vi er et drop-in lavterskeltiltak, og har i gjennomsnitt 500 brukere i smittevernluka og 150 inne på Brukerrommet.

Etter rapporten går jeg videre til morgenmøte med representanter fra alle teamene på mottakssenteret. Under dette taket har vi akutt overnatting, feltpleie, sprøyteutdeling, oppfølgingstjeneste og Brukerrommet. På morgenmøtet tar vi for eksempel opp enkeltbrukere som bekymrer oss spesielt, ofte de som har tatt gjentatte overdoser, har mistet boligen sin, falt ut av behandling eller annet.

Min jobb er å være fagkonsulent på Brukerrommet. Det er et rom for inntak av narkotika under tilsyn av helsepersonell. Det har vært åpent i 18 år, så vi begynner å bli veteraner. Brukerne har med seg narkotika, oftest heroin og amfetamin fra gaten og inntar det hos oss i trygge rammer, alltid under tilsyn av helsepersonell.

De fleste velger å injisere sitt stoff med sprøyte, da får de utstyret de trenger til å gjøre det og veiledning av sykepleier som sitter sammen med dem da de injiserer. Slik er vi også til stede når det skjer overdoser, som kan være daglig. Da utfører vi førstehjelp, som vi også trener mye på.

Hver enkelt bruker samtaler med sykepleier eller en kollega, som kan være sosionom eller vernepleier eller annet, om sitt inntak, og vi gir anbefalinger til alle om tryggere inntak. Flere og flere velger å inhalere eller røyke stoffet, som vi også anbefaler.

Dagene er uforutsigbare. I dag skulle jeg egentlig gjort kontorarbeid, men har vært ute i brukerrommet på grunn av sykdom. Hovedoppgaven min er å tilrettelegge for at kollegaene mine skal kunne utvikle seg faglig. Det gjør jeg blant annet ved å være tilgjengelig ute på Brukerrommet og se til at alle har de redskapene de trenger for å være gode der de er. Jeg passer også på at rutiner både følges og oppdateres. Jeg er fagansvarlig for cirka 25 mennesker inkludert alle ekstravaktene.

Brukerne lever med mye smerte og kaos. De har ofte behov for brannslukning, det kan være så enkelt som å få seg et par sko, en seng for natten eller en ikke dømmende person som ser de. Vi som jobber her blir en veldig sammensveiset gjeng. Miljøet er tøft og sammen bekymrer vi oss, feirer gode nyheter, utvikler oss, får nye erfaringer og går også i begravelser. Det krever engasjement å jobbe her, og å gi alle en faglig trygghet er en del av jobben min.

Jeg skriver også vaktlister og passer på at vi er bemannet. Det er en stor oppgave og uten alle tilkallingsvaktene hadde det ikke gått rundt. Jeg skulle gjerne vært mer ute i miljøet, men vaktlistene tar masse tid.

Brukerrom er veldig spesielt og sjeldent, og vi har nesten daglige besøk som kommer for å lære. Jeg tar imot de besøkende, ofte fra andre land, noen vises rundt, men de fleste får en PowerPoint-innføring i hvordan vi jobber. Jeg tar også imot studenter og ser det som ufattelig viktig at vi bidrar til å farge deres syn på rusfeltet.

Det er snakk om menneskerettigheter for en stigmatisert gruppe som nesten alle sykepleiere vil ha som pasienter en eller annen gang.   Hos oss ser vi hvilke narkotiske stoffer som finnes på gata og på hvilken måte de inntas. Sammen med ambulansetjenesten sender vi tidvis ut overdosevarsler.

Ved siden av jobben har jeg verv i Norsk Sykepleierforbund. Jeg er nestleder i SPOR som står for sykepleiere innen psykisk helse og rus. Jeg synes jeg er veldig privilegert og er med på mange konferanser og seminarer rundt i verden. Med det vervet og jobben som fagansvarlig får jeg delta i både fag- og ruspolitikk. Det er bare så interessant.

Hva kreves for å kunne jobbe som spesialsykepleier innen psykisk helse og rus? 

– Første steg er å ta en bachelor i sykepleie, deretter jobbe et par år i en relevant stilling før man søker på spesialisering. Selv tok jeg videreutdanningen på deltid over to år parallelt med full jobb her. Kommunen tilrettelegger for stipend og arbeidsgiver tilrettelegger for nødvendig fri til å lese og ta eksamen.

Jeg vil si at å jobbe med psykiatri og rus krever et engasjement og en iboende respekt for mennesket. Det forutsetter også at man har en ikke-dømmende holdning.

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for? 

– Man må være trygg i seg selv. Det er et ansvar å stå i andres store og tunge følelser. Du må takle å kunne leve med brukernes smerte og kaos. Det krever litt å ikke ta med seg jobben hjem, være positiv og tørre å bruke humor. Jeg tror bestemt at det passer best for de som har lyst til å gjøre en forskjell og har troen på skadereduksjon. Å være nysgjerrig er essensielt. Som fagperson må du ha evnen til å se forbi kaoset og stille de rette spørsmålene.

De som trenger å følge en dagsplan vil ikke få det godt i dette yrket. Man må kunne omorganisere på alle planer fordi noe skjer akkurat nå og man har ingen betenkningstid. Det ramler bare inn.

Hva liker du best med å være spesialsykepleier innen psykisk helse og rus? 

– Med både verv og denne jobben har jeg mulighet til å påvirke fagfeltet. Jeg føler meg kjempeprivilegert som jobber med et fagfelt i stor utvikling.

Hva liker du minst?

– Det verste er urettferdigheten. Rus går ofte i generasjoner og utenforskapet det fører med seg er med på å bestemme alle livsvalg.   

Image
Spesialsykepleieren snakker med en kollega i området hvor brukerne kan sette sine doser under oppsyn av helsepersonell.

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Man kan jobbe på sykehus, med rusbehandling, DPS, forebygging, utdanning, som ruskonsulent eller på rehabiliteringssentre. Med sykepleierutdanningen i bunn er det alltid muligheter.

Hva kan man forvente i lønn som spesialsykepleier innen psykisk helse og rus?

– Jeg tjener litt under 700 000 kroner i året med full ansiennitet.

Hvordan er sjansene for å få jobb som spesialsykepleier innen psykisk helse og rus?

– Det er uendelige muligheter og veldig lett å få jobb.