Saksbehandler

Hvorfor valgte du å bli saksbehandler?

– Jeg var sykepleier på sengepost i flere år. Så fikk jeg to barn på tre år, og kjente at det passet bedre med en 8-til-4-jobb. Jeg har hatt god nytte av kompetansen som sykepleier i jobben som saksbehandler.

Image

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg? 

– Når jeg kommer på jobb om morgenen, sjekker jeg e-post, Teams og kalender, samt om det har kommet nye saker inn i journalsystemet vårt. Ofte har jeg planlagt en kartleggingssamtale, hvor jeg drar på et hjemmebesøk. Det pleier å ta noen timer. Når jeg kommer tilbake på kontoret, setter jeg av tid til å skrive inn informasjonen fra kartleggingen. I hovedsak driver jeg med saksbehandling av tjenester som brukerstyrt personlig assistanse (BPA), samt avlastning og stønad til pårørende.

Når en BPA-tjeneste innvilges, blir hjemmet til brukeren en arbeidsplass. Da må jeg kartlegge om hjemmet egner seg som et arbeidssted, eller om man må få noe på plass i forkant, som for eksempel eget pauserom eller toalett. Jeg må også foreta en forsvarlighetsvurdering ettersom BPA-assistenter som regel er ufaglærte. Kommunen må kunne stå inne for den typen helse- og omsorgstjeneste vi velger. Den skal være riktig for alle parter.

Jeg tar aldri avgjørelser hjemme hos de jeg besøker. Som regel danner jeg meg en mening om hva jeg mener er riktig, men siden BPA-tjenester er store og kostbare vedtak, drøftes saken ofte i plenum. Vi har to typer drøftingsmøter. Det ene arrangeres ukentlig i avdelingen min, hvor vi går gjennom sakene vi jobber med. Da ber vi om innspill fra kolleger og leder i avdelingen. Det andre møtet er på organisasjonsnivå. Her deltar saksbehandlere fra flere avdelinger, blant annet de som behandler søknader om hjemmesykepleie og praktisk bistand, kort- og langtidsplasser på sykehjem, tjenester innenfor oppfølging av psykisk helse og rus og flere, samt avdelingsledere og, så langt det lar seg gjøre, virksomhetsleder. Det er tross alt ut fra hennes myndighet vi forvalter.

Vi forvalter fellesskapets ressurser. Hver gang vi innvilger noe, blir det litt mindre igjen i potten til andre som søker. Samtidig må vi forholde oss til forvaltningsloven og pasient- og brukerrettighetsloven, som sier at alle som har rett til helse- og omsorgstjenester, skal få det.

Etter møtene er jeg klar til å skrive vedtak. Da ser jeg på informasjonen jeg har skrevet i kartleggingsskjemaet i journalsystemet vårt. Vedtaket skal være presist og enkelt å forstå, enten det er et ja eller et nei. Når vedtaket er skrevet, sender jeg det ut til brukeren.

En stor del av min hverdag som saksbehandler – kanskje mer enn for andre saksbehandlere – er klagebehandling. Når jeg gir avslag, har vedkommende fire uker på seg til å sende inn en klage hvis de mener at avgjørelsen er mangelfull eller fattet på feil grunnlag. Når klagen kommer inn, går jeg gjennom den og ser om det kommer frem ny informasjon som kan forandre vedtaket mitt, eller om jeg velger å stå fast. Saken kan også gå videre til Statsforvalteren, som enten støtter min avgjørelse eller gir klager medhold.

Hva kreves for å kunne jobbe som saksbehandler?

– Der hvor jeg jobber, ønsker de at vi skal ha en treårig helse- eller sosialfaglig utdanning. Du kan være sosionom, sykepleier eller lignende. I noen kommuner krever de utdanning som saksbehandler. Det er en fordel hvis du har kunnskap om helserett eller forvaltningsrett.
 

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

– Du møter mange hyggelige mennesker i løpet av uka. Mange er takknemlige for å prate med deg, men noen har fra tidligere dårlige erfaringer med kommunen. Da kan kommunikasjonen bli utfordrende. Det er viktig å stole på egne vurderinger og det kan være greit å ha erfaring med utfordrende samtaler. Det er også en fordel om du liker å skrive og finne gode formuleringer, slik at vedtakene blir presise og enkle å forstå.

Hvis man synes det er vanskelig å få tilbakemeldinger på arbeidet sitt, kan denne jobben bli utfordrende. Det kan også bli utfordrende hvis du ikke liker at andre legger seg opp i arbeidet ditt eller hvis du ikke ønsker å samarbeide med andre. Du er avhengig av å jobbe tett med kollegene dine. Vi bruker mye tid på å drøfte saker, og andre kan være uenige med deg, samtidig som dere må komme frem til en løsning.

Hva liker du best med å være saksbehandler? 

– Det jeg liker best, er at det er variert. Du styrer mye av arbeidsdagen selv, og veksler mellom å møte nye mennesker og å sitte på PC-en og utarbeide gode formuleringer for vedtak. Jeg har blitt overrasket over hvor mye jeg liker å skrive vedtak og behandle klagesaker. Det er interessant å argumentere for og imot, noe man gjør mye av i klagesaker.

Hva liker du minst?

– Det er vanskelig når vi kommer frem til at noen skal ha hjelp, men samtidig ser at det ideelle tilbudet ikke eksisterer. Tilbudene vi har kan være bedre enn ingenting, og de skal være forsvarlige, men det er likevel ikke en morsom situasjon.

Image

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Det første som slår meg er at man kan være saksbehandler i kommunen, spesielt innen helse- og omsorgstjenester. Man kan også jobbe i NAV. Jeg kjenner ikke til arbeidsmulighetene i privat sektor.

Hva tjener man som saksbehandler?

– Det er jeg usikker på ettersom folk ved min arbeidsplass har ulik bakgrunn og utdannelse som ligger til grunn for lønnsnivået. Jeg estimerer at en vanlig årslønn før ansiennitet ligger på rundt 500 000 kroner.

Hvordan er sjansene for å få jobb som saksbehandler?

– Jeg tror sjansene er ganske gode. Da jeg søkte på denne jobben, var det flere ledige stillinger i nærområdet mitt. Det er en type jobb hvor folk ofte blir lenge i stillingene, men det er også en del utskiftninger. Det er ikke nødvendigvis slik at alle her har utdannet seg som saksbehandler. Mange ønsker å gå tilbake til en jobb nærmere tilknyttet sin opprinnelige utdannelse. Det er et relativt sikkert yrkesvalg, i hvert fall hvis man velger å utdanne seg som saksbehandler.