Vernepleier
Hvorfor valgte du å bli vernepleier?
– Jeg visste veldig tidlig at jeg ville jobbe med mennesker. Akkurat hvilket yrke det skulle være, var jeg litt usikker på. Da jeg skulle velge utdanning, sto jeg mellom barnevernspedagog, sosionom eller vernepleier. Det var nok litt tilfeldigheter som gjorde at jeg ble akkurat vernepleier.
Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?
– Jeg jobber i oppfølgingstjenesten i avdeling for psykisk helse i Bergen kommune. En arbeidsdag er aldri lik, og jeg gjør mye forskjellig i jobben min som vernepleier. Jeg jobber ukedager og kun på dagtid, til forskjell fra mange vernepleiere (særlig innen psykisk helse), som jobber i turnus.
I jobben min møter jeg forskjellige mennesker med ulike hjelpebehov, og ulike grader av psykiske helseutfordringer, til samtaler. Helseutfordringene kan være alt fra alvorlige psykoselidelser til angst eller depresjon. Noen brukere kommer til meg på kontoret, mens noen drar jeg på besøk til. Hovedoppgaven min er å være en støttefunksjon og ha støttesamtaler. Noen går til oss i bare noen måneder, andre i flere år, og noen så lenge de lever. Jeg synes det er viktig å sørge for at brukerne ikke blir helt avhengig av oss. Vi representerer jo en tjeneste, men noen får man jo en ekstra spesiell relasjon til. Og noen brukere knytter seg veldig til meg. Det finnes mennesker som har absolutt ingen andre i livet sitt, og da er det noen som trenger meg mer enn andre. Det viktigste oppdraget er likevel at folk ser og føler at det vi gjør virker, og at de ser et potensial for at livet deres kan bli bedre. Selv om livet ikke blir som man kanskje tenkte seg, så kan det bli veldig bra likevel. Dette synes jeg er veldig viktig å få frem i samtaler.
I løpet av en dag har jeg gjerne fire-fem samtaler, og de kan være veldig forskjellige. Brukerne behøver forskjellig ting av meg og jeg må bruke mye av meg selv i jobben. Jeg må hele tiden tilpasse meg og sørge for at vi begge forstår hva vi skal jobbe med. Møtene jeg har med en bruker er jo et samarbeid, og jeg sitter ikke med et fasitsvar på hva som vil hjelpe. Mye av arbeidet er derfor gjerne motivasjonsarbeid og fokus på ressurser og mestring hos den enkelte. I mine øyne er det hele essensen i vernepleierarbeidet, det å tenke hva man kan få til og hvilke ressurser man har, og ikke fokusere så mye på lidelser.
Jeg liker å ha en åpen dialog i samtale med brukerne. Noen jobber kanskje veldig systematisk med detaljerte skjema fra første møte, mens jeg liker å gjøre dette litt mer etter hvert. Utover i samtalene passer det kanskje å skrive en oppfølgingsplan sammen med brukeren og finne ut hva som er problemområdet, hva vi skal jobbe sammen om og hvilke tiltak som må til for å nå et mål vi setter oss. Det er heller ikke alltid at en samtale foregår på kontoret eller hjemme hos brukeren, men at vi heller går en tur sammen. På den måten kan vi få veldig gode samtaler. Noen brukere driver jeg også eksponeringsterapi med, og da kan vi øve på å gå på butikken eller rundt i sentrum.
I tillegg til individuelle samtaler, har jeg også samtalegrupper med en større gruppe brukere. Dette er kanskje noe av det fineste jeg gjør. Det er noe spesielt med å kunne dele med andre i samme situasjon. De kan dele erfaringer med hverandre på et vis jeg aldri kan. Jeg har opplevd noen skikkelig magiske øyeblikk i disse samtalegruppene.
I tillegg til den medmenneskelige delen av jobben, er det også en del administrativt arbeid, som journalføring på alt jeg gjør.
Hva kreves for å kunne jobbe som vernepleier?
– Du må ha studiekompetanse og en treårig utdannelse som vernepleier. Selv gikk jeg bachelor i vernepleie på Høgskolen på Vestlandet. Etterpå gikk i tillegg familieterapi og systematisk praksis i to år, en etterutdanning som kreves for å jobbe i oppfølgingstjenesten. Det gjør at man kan kalle seg spesialvernepleier.
Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?
– Jeg tror de fleste som bryr seg om andre mennesker og vil de rundt seg vel, kan passe til å bli vernepleier. Du bør ha en interesse og nysgjerrighet for andre mennesker. Som vernepleier møter du mennesker fra ulike steder og kulturer, og du må ha et åpent menneskesyn. I tillegg er det, særlig her i oppfølgingstjenesten, et høyt krav om å arbeide selvstendig. I støttesamtalene er du alene og du må kunne klare deg på egen hånd. I tillegg bør du være fleksibel og uredd for å gjøre ting litt forskjellig fra sånn som du har tenkt.
Videre tror jeg det er veldig viktig å være trygg på seg selv og å kjenne seg selv godt i dette yrket. Man må ofte bruke alle delene av seg selv, og derfor er det viktig å vite hvordan man selv står i enkelte ting. Å kunne ha en ro over situasjonen, gjør deg til en god vernepleier. Men dette er ofte noe som kommer med erfaring. Vi vernepleiere er veldig forskjellige, men jeg tror vi alle deler en viss nysgjerrighet, interesse og trygghet.
Det er litt vanskelig å si noe om hvem som ikke passer dette yrket. Her på kontoret er vi veldig forskjellige, og jeg tror så lenge du har interesse for andre mennesker tror jeg dette kan passe mange. Det er stor raushet i helseutdanningen, med plass til alle mennesketyper. Dette synes jeg er så viktig, fordi vi trenger alle ulike måtene å forstå verden på – hvis ikke blir alt likt. Mangfoldet er så viktig.
Hva liker du best med å være vernepleier?
– Det er helt klart møtene med alle menneskene. Det høres kanskje flåsete ut, men jeg synes møtet med medmennesket og det fokuset vi vernepleiere har på mulighetene og potensialet som ligger i et menneske, er veldig fint. Som vernepleier er du på et vis ditt eget verktøy. Det å være til nytte for noen og å forvalte seg selv som et eget redskap på en god måte, i samarbeid med et annet menneske, synes jeg er veldig givende. I tillegg liker jeg veldig godt den uforutsigbarheten i jobben, det at jeg ikke alltid vet hva dagen bringer.
Hva liker du minst?
– Det er nok den tiden vi må bruke på administrativt arbeid. Utover det har jeg veldig lite negativt å si om jobben min. Jeg er utrolig glad i den og trives så godt.
Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?
– Selv om vernepleierutdanningen er ganske beskjeden og litt ukjent for mange, så finnes og trengs det vernepleiere over alt. Selv har jeg jobbet i barnevernet, rusomsorgen, sengepost psykiatri, sykeheim og akuttpsykiatri. Det er også vernepleiere i skolen og på andre institusjoner. Vernepleiere passer inn veldig mange steder. Det er også en mulighet å ta videreutdanning, slik jeg har gjort, og bli spesialvernepleier.
Hva tjener man som vernepleier?
– Startlønnen ligger rundt 470 000 kroner i året med videreutdanning. Så øker den med ansiennitet.
Hvordan er sjansene for å få jobb som vernepleier?
– Det er veldig gode sjanser for å få jobb som vernepleier. Kanskje får du ikke den stillingen du ønsker deg med én gang, men det er ingen tvil om at du er garantert jobb.
