Sosionom
Hvorfor valgte du dette yrket?
– Jeg er palestiner og som barn bodde jeg i eksil. Mangelen på trygghet i barndommen har nok preget meg og bidratt til yrkesvalget. Jeg hadde ikke et definert mål om hva jeg ville bli, men reisen mot min utdanning begynte med en jobb i en bolig for mennesker med psykisk utviklingshemming. Etter mange år kunne jeg så mye om mennesker og adferd at jeg bestemte meg for å bli sosionom. Valget har vært riktig. Å jobbe med barn i krevende situasjoner gir meg stor mening.
Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?
– Vi starter dagen med et uformelt morgenmøte og en god kaffe hvor vi kollegaer deler små og store ting. Jeg sjekker hva jeg har å gjøre og hvilke møter jeg har. Jeg jobber i et ressursteam som familieveiler, og hovedoppgaven er å hjelpe barn som er utsatt og trenger hjelp med samspill med foreldre. Vi er et frivillig tiltak og målet er å reparere relasjoner og forhold. I løpet av en dag har jeg mange samtaler, både med foreldre her på kontoret, eller på hjemmebesøk med barna. Ungdommer kommer hit alene. Barna blir sendt til oss av barnevern, fastlege, bekymringsmeldinger og mer.
Jeg jobber med å bygge tillit og relasjon mellom foreldre og barn. Jeg bruker tid til å bli kjent med alle og akkurat nå har jeg fem parallelle saker med barn fra fem til 14 år. Noen saker med relasjonsskadde barn er krevende, og vi bruker lang tid. Vi jobber alltid i team på to. Et eksempel er at én jobber med tiltaksplan, og den andre for at barnet deltar i aktiviteter og ikke lever i utenforskap. En stor del av jobben er å gi rette verktøy til biologiske foreldre for at de skal kunne få en relasjon til barnet.
Alt vi gjør dokumenteres, systematiseres og kan brukes som hjelp til familien og i eventuelle nemndsaker. Jeg har daglig møter med kolleger hvor vi drøfter muligheter og begrensninger i saker. Vi samarbeider med skole, barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), Nav, politiet og friville organisasjoner.
Arabisk er morsmålet mitt og i denne delen av byen kommer det godt med.
Hva kreves for å kunne jobbe med dette yrket?
– Ved siden av jobb tok jeg en bachelor i sosialt arbeid på deltid over fire år. Jeg har videreutdanning i traume, forståelse og hjelp – og også i familieterapi. Jeg kunne godt tenkt meg å ta en master i familieterapi.
Det kreves at du er genuint interessert i mennesker og har et ønske om å ville hjelpe andre.
Hvem passer ikke dette yrket for?
– Det passer ikke hvis du ikke vil jobbe med mennesker. Du må både være rustet til og ha evnen til å stå i jobben i møte med mange vanskelige skjebner.
Hva liker du best med yrket ditt?
– Jeg liker møtet med mange ulike mennesker og skjebner. Hver sak er unik og lærerik.
Hva liker du minst med yrket ditt?
– Noen ganger er det for knapt med penger. Systemet er tungrodd, og det kan være frustrerende.
Hva slags type folk vil du anbefale denne jobben for?
– Folk med minoritetsbakgrunn trengs. De som har et sterkt ønske om å gjøre endring i hverdagen til andre, og jevne ut forskjeller. Sakene er ulike, det er også menneskene og skjebnene. Man må være litt modig, og møte alle med forståelse og respekt.
Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?
– Det er et hav av muligheter. Du kan videreutdanne deg i for eksempel familieterapi eller systemisk teori. Du kan starte egen praksis og trenger ikke jobbe innenfor det kommunale. Nav, barnevernet, psykisk helse, på skoler, sykehus, boliger, institusjoner og mye mer. Bredden i utdanninger gjør det mulig å få lederjobber.
Hva kan man forvente i lønn i dette yrket?
– Med videutdanning i familieterapi og full ansiennitet tjener jeg cirka 594 000 i året. Det er en viss forskjell mellom kommunene.
Hvordan anser du sjansene for å få jobb innen dette yrket?
– Det er lett å få jobb. En minoritetsbakgrunn er et pluss.
