Psykolog

Hvorfor valgte du å bli psykolog?

– Begge mine foreldre er siviløkonomer, så på videregående grublet jeg på om jeg skulle gå i deres fotspor. Samtidig visste jeg hele tiden at jeg ville jobbe med mennesker. Derfor tenkte jeg at jeg kunne bli rådgiver i en bank eller gjøre noe lignende.

Jeg har alltid vært en følsom type, og etter hvert ble jeg mer og mer interessert i psykologi. Jeg bestemte med for å prøve på det. Da jeg hadde fullført videregående var det den gamle ordningen for opptak på profesjonsstudiet i psykologi som gjaldt. Det innebar at man tok et årsstudium i psykologi først, og deretter måtte man søke seg inn på profesjonsstudiet i psykologi, basert på karakterene man fikk på årsstudiet.

I utgangspunktet hadde jeg bare tenkt at jeg skulle ta ett år med psykologi for å sjekke om jeg likte det, og det viste seg at jeg likte det veldig godt. I tillegg fikk jeg gode karakter, så jeg kom inn på profesjonsstudiet. Da jeg hadde praksis med pasienter, kjente jeg fort at jeg virkelig ville bli psykolog.

Image

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Jeg jobber i en 100 prosent stilling ved Oslo universitetssykehus på en allmennpsykiatrisk poliklinikk for voksne. Det innebærer at jeg jobber med pasienter som ikke er innlagte, men som kommer på timer, på samme måte som når man går til fastlegen. Jeg har fire-fem pasienter om dagen, og forsøker å møte pasientene mine ukentlig.

På klinikken møter jeg alle mulige slags folk, med veldig ulike problemer. Felles for alle er at de har blitt henvist til oss fra fastlegen sin for psykiske vansker. Det kommer folk som strever med alt fra angst og depresjonsplager, til alvorlig traumeproblematikk og psykoselidelser.

Min jobb er å forsøke å hjelpe disse menneskene på en best mulig måte. Dette innebærer at vi først må avklare hva problemene dreier seg om, og finne en måte å angripe det på. Noen ganger krever problemene at pasienten henvises til andre instanser, mens andre ganger setter vi i gang med terapi sammen. Vi gjør alt vi kan for at folk skal bli bedre. Arbeidsdagen går til utredning, behandling, journalføring, henvisninger, drøfting med andre kolleger, og behandlingsmøter.

Jeg har også mitt eget firma, som heter Psykologkontakten.no, som jeg og samboeren min startet under koronapandemien. Der møter vi og vårt team klienter via videokonsultasjoner. Hos oss kan hvem som helst bestille en time, uten å måtte være i kontakt med fastlege på forhånd. Tjenesten er dog helprivat, slik at klientene må betale for terapien selv. I starten var jeg veldig spent på hvordan det skulle fungere med samtaler via nett. Jeg var usikker på om videosamtaler egnet seg til å etablere en nær kontakt, og om formatet egnet seg til å koble på følelser hos folk. Men det viste seg at skjermen ikke trenger å være en hindring, og at det til og med i mange tilfeller kan være positivt. For mange ser den fysiske distansen ut til å gi en større trygghet omkring å åpne seg.

Jeg opplever at terapi på nett absolutt fungerer. Det er veldig artig. Forskjellige folk fra hele landet tar kontakt med oss. Noen trenger bare en liten bekreftelse på at de gjør de riktige tingene, andre vil snakke om symptomer de opplever, og vil vite hva de bør gjøre. Men vi har også mange klienter med mer dyptgående problematikk, som har strevd i mange år. Det er veldig fint at vi kan få til en endring hos disse klientene, selv når de bor langt unna, i grisgrendte strøk.

Det varierer hvor lenge et terapiforløp varer. Noen trenger kun noen avklarende timer, mens andre trenger lengre tid. Her er det ingen fasit, og det er i stor grad opp til klienten. Vi styres etter hva klientene ønsker og trenger.

Jeg jobber i full stilling i sykehuset og har familie, så jeg har måttet begrense hvor mange klienter jeg tar imot i privat praksis. Derfor driver jeg firmaet, gjør en del administrativt arbeid, og har noen kvelder i uka der jeg har timer med klienter.

Hva kreves for å kunne jobbe som psykolog?

– Hvis du er en person som er veldig opptatt av å gjøre ting riktig og helst ønsker å sitte med fasiten i hånda til enhver tid, kan denne jobben bli belastende for deg. Du må nok være forberedt på å stå i en del usikkerhet, og å jobbe ut ifra en del hypoteser. Selv om vi har gode psykologiske modeller og teorier, er det viktig å ha med seg at du møter en person med unike utfordringer og opplevelser for hver pasient som kommer til deg. Å jobbe som psykolog krever tålmodighet, ydmykhet, og ikke minst at du tåler det emosjonelle trykket som oppstår i timene.

Når det handler om utdanning, så er det en annen ordning nå enn da jeg studerte. Nå søker man studieplass på profesjonsstudiet i psykologi direkte fra videregående. Det har blitt et ganske høyt snitt for å komme inn. Så selv om du ikke trenger realfag for å bli psykolog, vil nok realfagspoeng hjelpe for å få opp karaktersnittet.

Profesjonsstudiet tar seks år, hvor man lærer seg både teori og praksis. De første årene er først og fremst teoretiske, og handler mye om normalpsykologi. De siste årene handler mer om patologi, psykiske diagnoser, og hvordan man kan hjelpe folk fra et psykologisk perspektiv. Jo lengre du er kommet i studiet, desto mer praksis blir det.

Under studiet hadde vi praksis i både klinisk psykologi og nevropsykologi, under tett veiledning av psykologspesialister. Klinisk psykologi handler om terapi og hvordan hjelpe folk med psykiske lidelser. Nevropsykologi handler om utredning og testing for nevroutviklingsforstyrrelser, som blant annet ADHD og autisme. I tillegg har man et semester med hovedpraksis på slutten av studiet, hvor man jobber et halvt år i en klinikk, selvfølgelig under tett veiledning der også. Studiet avsluttes med en skriftlig forskningsbasert hovedoppgave.

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

– I bunn og grunn må du være nysgjerrig på hvordan mennesker fungerer, og akkurat i mitt tilfelle, som jobber mye med terapi, er det viktig å ha ydmykhet, emosjonell robusthet, og tåle det som folk kommer med.

Det er likevel helt naturlig at også psykologer blir preget noen ganger av det som skjer i terapi. Vi er jo mennesker. Det er ikke alltid at jeg klarer å legge jobben helt bort. Jeg synes heller ikke det er et mål i seg selv, da jeg tror at det er viktig for terapiens kvalitet at jeg lar meg bli berørt eller reflektere rundt prosesser. Det er en type jobb hvor du nok må regne med å ha noen klienter med deg i tankene på fritiden. Det vil alltid være noen som treffer deg litt mer enn andre.

Jeg får ofte høre fra andre at de aldri ville klart å være psykolog fordi de ville måtte ta inn over seg så mye som er vondt. Men jeg ser nok litt annerledes på det. Det er mange som har det utrolig vondt. Som psykolog kan jeg i det minste forsøke å gi et positivt bidrag inn i livene til disse menneskene. Det synes jeg er meningsfullt.

Det er vanskelig å svare hvem dette yrket ikke passer for. Våre pasienter er så forskjellige. Mye handler nok om å klare å være på bølgelengde med mange ulike folk. Har du imidlertid trøbbel med å komme i kontakt med mennesker, eller har vansker med å danne relasjoner, så tror jeg yrket kan bli ekstra krevende. For pasientsikkerhetens skyld blir alle psykologistudentene kontinuerlig skikkethetsvurdert. Det innebærer at dersom studentene oppfører seg veldig avvikende, gjør ting som ikke er bra i praksis med pasienter, så kan de faktisk bli terminert fra studiet.

Hva liker du best med å være psykolog?

– Man får en voldsom tillit veldig fort. Jeg er veldig heldig som får det innblikket i hvordan folk fungerer. Det jeg liker best i selve yrket er de øyeblikkene hvor man kommer i flytsonen sammen med klienten. Det blir en spesiell stemning i rommet av det. Det er de gangene hvor man virkelig kjenner at man jobber med noe meningsfullt, hvor følelsene er aktiverte, vi tenker godt sammen, og det som skjer har potensial til å endre noe hos den andre. Når vi klarer å jobbe bra sammen, som to co-piloter, kan jeg virkelig få frysninger av det.

Hva liker du minst?

– Det er nok dokumentasjonsarbeidet, da det tar ganske mye av arbeidstiden min. Det er selvfølgelig en viktig og nødvendig del av arbeidet, men det kan samtidig være litt demotiverende å sitte og oppsummere det som allerede har skjedd i timene.

Image

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Det er veldig mange. De fleste jobber klinisk med pasienter, slik som jeg gjør. Det kan man gjøre både offentlig og privat, og det er nok gode sjanser for få jobb. Psykologer kan også jobbe i kommunene. Det er lovfestet at alle kommuner skal ha en kommunepsykolog som skal koordinere psykiske helsetjenester og utvikle dem, så det er en mer systembasert jobb.

Det finnes en del organisasjonspsykologer som jobber mot bedrifter, hvor blant annet noen driver med rekruttering, mens andre jobber mer med konflikthåndtering og den typen ting.

Det er også mulig å gjøre en akademisk karriere, jobbe i kompetansesentre, eller bli ansatt som rådgiver i et direktorat. I tillegg har vi mange videreutdanningsprogrammer, og hvis man vil kan man melde seg på fem års etterutdanning for å bli psykologspesialist.

Hva tjener en psykolog?

– Minstelønn på klinisk stilling ligger rundt kr 550 000, mens den beste spesialistlønna med lang ansiennitet ligger nok rundt 1 million i det offentlige. Men det er så mange ulike måter man kan jobbe på. Private psykologer kan sikkert tjene mer, avhengig av hvor mye de jobber.

Hvordan er sjansene for å få jobb som psykolog?

Som nyutdannet psykolog har du ganske store sjanser for å få jobb, hvis du er villig til å flytte på deg. Rett etter studiet kan det være litt hardt å finne seg sin første jobb i de store byene. Men hvis man har ett eller to års erfaring fra å jobbe i et distrikt, så blir sjansene større. For en nyutdannet psykolog kan jeg anbefale å jobbe i distriktet først. Du får ofte litt mer ansvar der enn i de store byene. Baksiden er at du kanskje blir mer alene, og at du kan få en del vanskelige saker, som du kanskje blir mer skånet for i store byer. Så det er to sider av medaljen.