Naturforvalter

Hvorfor valgte du å bli naturforvalter?

– Som barn var jeg veldig glad i å være ute, men i ungdomsårene mistet jeg interessen. Mot slutten av videregående, og i friåret jeg tok etterpå, fant jeg tilbake til gleden ved naturen. Spesielt interessen for dyr og planter. Jeg ble opptatt av hvordan ting henger sammen i økosystemet. Før jeg søkte studier husker jeg at jeg tok noen tester, og de viste enten at jeg burde jobbe med mennesker eller med natur. Det ble natur, uten at jeg helt husker hvorfor. 

Jeg begynte å studere biologi, før jeg tok en master i økologi og evolusjon. Begge deler ved Universitetet i Oslo (UiO). Jeg jobbet også i blomsterbutikk siste året på videregående og under hele studieløpet, men det var bare fordi jeg måtte ha jobb. Selv om jobben ikke var relevant rent faglig, var den til stor hjelp i å forberede meg på andre viktige aspekter ved jobben jeg har nå. Slik som samarbeid med kollegaer, ansvar for egne oppgaver og det å snakke med kunder og eksterne personer. 

Da jeg var ferdig med utdanningen trodde jeg først at jeg hadde mest lyst til å jobbe med kartlegging, men så fikk jeg muligheten til å jobbe to år som naturforvalter i Nordland. Det var en gyllen mulighet. Jeg trivdes veldig godt, og slik har jeg fortsatt. Veien har blitt litt til underveis. Jeg har ikke alltid visst hva jeg skulle, men jeg angrer ikke på valgene mine.

Image

Foto: Privat

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Jeg jobber som rådgiver innenfor naturgruppa hos Statsforvalteren i Vestfold og Telemark, og arbeidstiden min er delt. 50 prosent innebærer forvaltning av verneområder og 50 prosent består av truede arter og naturtyper. 

Når det gjelder forvaltning av verneområder, er jeg ute og vurderer hva som skal gjøres. Jeg ser på hvilke naturverdier som finnes og hvordan ferdsel kan styres slik at fuglelivet, sjeldne arter og natur ikke blir forstyrret eller skadet av tråkk. I tillegg behandler jeg søknader og henvendelser utenfra. De kan være ganske store og kreve mye informasjon. Samtidig må alle områder vi aktivt jobber med ha en forvaltningsplan, om hvordan området skal brukes og hva som må gjøres av tiltak. Disse må kontrolleres og gjennomgås med jevne mellomrom, noe som også er en del av min jobb. Da er oppgaven min å vurdere hvor vi vil ha stier eller ikke, om fremmede arter skal fjernes, og så videre.

Arbeidsoppgavene mine med truede arter og naturtyper, er mye av det samme som for verneområdene. Forskjellen er at vi ikke får så mange søknader, men vi får mange henvendelser. Vi engasjerer grunneiere som har truede arter eller naturtyper på eiendommen, og gir mye veiledning og informasjon. 

I løpet av et arbeidsår er jeg nok 80 prosent på kontoret og 20 prosent ute, hvis jeg er heldig. Også er det perioder med mye kontorarbeid og søknadsbehandling. Samtidig prøver jeg å komme meg ut for å se på forholdene og møte grunneiere, for det gir bedre effekt når vi møtes fysisk. 

Arbeidet varierer med årstidene. På våren er det mest arbeid med tilskudd, for da kommer alle søknadene på dette feltet inn. Søknader for verneområder derimot får vi jevnlig hele året. Våren og sommeren er som regel travle, og vinteren roligere. I sommerhalvåret er det flest henvendelser utenfra, fordi folk er ute og ser ting de lurer på. Det er også da vi selv er mest ute i feltarbeid. Kontorarbeid som kan vente, sparer vi gjerne til vinteren. Mens høsten går mye med til rapportering av søknadene. 

Vi har alltid prosjekter. I år har jeg åpnet en liten del av et verneområde for beite. Der finnes en plante som vokser få steder, og vi ville hindre at området grodde igjen. Derfor hentet vi inn dyr for å holde det åpent. I fjor jobbet jeg med et bekkeløp som hadde blitt lagt i rør. Vi åpnet det igjen for å gi området et naturlig bekkeløp, i håp om at det skal ha positiv effekt for fuglelivet i dette området. Det var mye arbeid, blant annet med å hente inn gravemaskiner. Ellers handler prosjektene ofte om mindre ting, som å sjekke at et beitegjerde står.

Jeg har ansvar for hule eiker, som vil si store eiketrær over en viss størrelse som er beskyttet. I dag var vi på befaring for å se om vi kunne sette ut eremittbilla, en bille som lever i hule trær som eik. Den finnes kun på gravplassen vi har her i Tønsberg. Vi så på et område hvor den kanskje kan etableres, slik at bestanden blir mer robust. Artsutsetting er nytt for oss. Vanligvis handler jobben mest om å ta vare på artene der de allerede finnes.

Arbeidstiden min er vanlig kontortid, 08.00 til 16.00. Vi har kjernetid og kan spare opp avspasering. Hvis vi har lange dager på befaring kan vi avspasere senere. Utgangspunktet er at vi ikke skal jobbe mye utover arbeidstid. 

Hva kreves for å kunne jobbe som naturforvalter?

– Jeg vil anbefale å søke seg til steder hvor det ikke er så mange andre, for eksempel Nordland, Troms eller Finnmark. Det er ikke så mange naturforvalterstillinger, og det er mange om beinet på Østlandet. Det var slik jeg selv kom inn i yrket. Jeg startet i en vikariatstilling på to år i Nordland, og senere fikk jeg fast stilling da jeg flyttet sørover. Det er lettere å få jobb der det er færre søkere, og ofte er naturen og prosjektene mer spennende. Er man heldig trives man så godt at man ønsker å bli værende der. 

Det går an å ta andre studier enn det jeg gjorde. På Universitetet i Ås har de for eksempel et eget naturforvalterstudium. Man må ikke ta samme master som meg for å få jobb, men ofte kreves det master eller tilsvarende erfaring for å jobbe innen naturforvaltning.

Det er ingen praksis i utdanningen, men jeg hadde feltarbeid fordi jeg valgte fag som gjorde at jeg fikk være ute. Da jeg studerte på UiO var det lagt opp slik. Det kan ha endret seg nå.

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

– Det viktigste er å ha en grunnleggende interesse for natur. Jeg er selv mest opptatt av de store sammenhengene, men andre kan være spesialister på for eksempel fugl, sopp eller lav. Personlighetsmessig er det en fordel å være komfortabel med å ha kontakt med mange ulike aktører, som kommuner og grunneiere. Man bør også trives med å ha mange prosjekter gående samtidig. Vi jobber sjelden med bare én ting av gangen.

Hvis man ikke liker å ha kontakt med andre, eller synes det er ubehagelig å sjonglere mange oppgaver, kan det være krevende. Men det går an å lære seg. Jeg var ikke så god i starten, men jeg ble bedre. Vi har mange forskjellige personligheter her jeg jobber, og alle fungerer i det de jobber med, så lenge vi samarbeider. I tillegg støtter vi hverandre og spiller mye på hverandre.

Hva liker du best med å være naturforvalter?

– Det jeg liker best, er å få muligheten til å se arter og områder som ikke alle andre får tilgang til. Jeg kan for eksempel komme hjem til folk og se slåttemarka deres, se områder som er hotspots for insekter eller jeg kan dra ut til Bastøy og oppleve naturen der. Jeg er veldig glad i å være ute, og når jeg får muligheten til å jobbe ute, hopper jeg på den. 

Det er også utrolig gøy når prosjektene man har satt i gang faktisk fungerer. Hvis tiltakene vi har gjort hjelper frem en trua art og vi senere ser at den trives i området vi har tilrettelagt for, gir det stor glede. 

Hva liker du minst?

– Arbeidspresset varierer. Noen ganger er det så travelt at jeg nesten ikke holder hodet over vannet. Andre ganger er det roligere, og jeg får tid til å være mer ute. Jeg har egentlig ikke så mye negativt å si.

Men vi må ta upopulære beslutninger ganske ofte, for eksempel å stoppe byggeprosjekter fordi naturverdier må ivaretas. Det er ikke alltid like populært. Ofte er det de misfornøyde som sier fra, mens de fornøyde ikke gjør så mye ut av seg. Man må lære seg å håndtere det. Vi diskuterer vanskelige saker i teamet, og vi støtter hverandre. Det hjelper. Det er heller ikke alltid morsomt med avisartikler som kritiserer beslutninger vi har tatt, men det hører med.

Image

Foto: Hanne Thoen

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Jeg jobber med forvaltning av verneområder og truede arter, men man kan også jobbe med blant annet nytt vern, fiskeforvaltning eller rovvilt. Bare på vår avdeling er det mange forskjellige oppgaver. Man kan også jobbe med planarbeid. 

Når kommunene skal vedta nye planer, kommer de til Statsforvalteren for høring. Med samme utdanning som meg kan man gi tilbakemelding på om planene er i konflikt med naturinteresser, som truede arter eller verneområder. Det er også mulig å jobbe med vannforvaltning, hvis man har fag rettet mot det. Jobber man hos Statsforvalteren er utvalget stort når det gjelder hvilket felt man ønsker å jobbe innenfor. 

Man kan spesialisere seg allerede i masteroppgaven, for eksempel innen toksikologi, planter eller sopp. Den største spesialiseringen kommer hvis man tar en doktorgrad, men det er ikke nødvendig for å jobbe som naturforvalter.

Hva tjener en naturforvalter?

– Jeg har bare jobbet i det offentlige, så jeg kan ikke sammenligne direkte med privat sektor. Da jeg startet i 2021 rett etter studiene, hadde jeg en startlønn på rundt 500 000 kroner i en vikariatstilling. Nå nærmer jeg meg 700 000. Lønna stiger med ansiennitet og stillingstittel. Jeg er rådgiver nå, men jobber man seg opp til seniorrådgiver øker også lønna.

I privat sektor varierer det. Jeg tror kartleggingsjobber uten faste stillinger ikke er like godt betalt. I større konsulentselskaper tjener man trolig bedre, det er i hvert fall min oppfatning. 

Hvordan er sjansene for å få jobb som naturforvalter?

– For meg gikk det ganske greit, men jeg vet ikke om jeg var heldig. Jeg brukte rundt et halvt år på å få jobb etter studiene, og det var midt i korona, da det var færre som ansatte. Jeg tror det er større muligheter hvis man våger seg utenfor de store byene. 

Det kan være lurt å ta vikariater i starten for å opparbeide seg erfaring. Det er ikke så mange stillinger, og utdanningen er populær. Det er bra, men det betyr hard konkurranse. Da den siste stillingen her ble lyst ut, var det rundt 70 søkere. Da jeg søkte på min stilling, var det 70–80 søkere. Men da jeg søkte på stillingen i Nordland, var det færre søkere.

Det fine med yrket er at man faktisk kan komme seg litt vekk fra Østlandet og oppleve en helt annen natur. De fleste synes det er greit å flytte dit jobbene er. Men det er kamp om beinet, særlig på Østlandet.

Jeg er fra Lørenskog, jobber og bor i Tønsberg og trives veldig godt med det. Hvis noen vurderer å jobbe som naturforvalter, vil jeg anbefale det. Du havner ofte sammen med andre som har de samme interessene og verdiene som deg. Jeg har aldri opplevd å være i et miljø der jeg ikke har passet inn. Det er et veldig hyggelig arbeidsmiljø, og det er viktig for å trives.