Kreftsykepleier

Hvorfor valgte du å bli kreftsykepleier?

– Før jeg begynte å studere sykepleie jobbet jeg noen år i en helt annen bransje, blant annet i restaurant og på hotell. Jeg merket at jeg trivdes med å jobbe med mennesker, og det ble avgjørende for at jeg valgte å studere sykepleie. 

I forkant og underveis i utdanningen jobbet jeg som pleieassistent både på sykehjem, i hjemmesykepleien og på sykehus. Det forsterket følelsen av å ha valgt riktig. 

Jeg tok bachelor i sykepleie ved Lovisenberg Diakonale Høgskole i Oslo. Som nyutdannet jobbet jeg en periode på ulike sykehusavdelinger, men jeg fant etter hvert ut at det var kreftfeltet jeg hadde størst interesse for. Jeg jobbet på flere kreftavdelinger, men landet på lindrende avdeling ved Ullevål sykehus. Der møtte jeg pasienter med forskjellige kreftdiagnoser, og felles for alle var at de hadde en uhelbredelig kreftsykdom. Mange av pasientene fikk livsforlengende behandling, mens andre fikk behandling, pleie og omsorg i livets sluttfase. 

Etter noen år følte jeg et behov for mer kunnskap og faglig påfyll. Jeg ville lære mer om kreftsykdommer, diagnostikk, behandlingsformer, symptomer og symptomlindring. Derfor søkte jeg videreutdanning i kreftsykepleie ved OsloMet. Senere tok jeg også en master i klinisk forskning og fagutvikling ved OsloMet, samt et årsstudium i ledelse ved Universitetet i Tromsø. 

Image

Privat

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Etter fem år som kreftsykepleier i pasientrettet arbeid, startet jeg i ny jobb ved Oslo universitetssykehus 1. februar i år. Her jobber jeg som fagutviklingssykepleier ved Regional kompetansetjeneste for lindrende behandling i Helse Sør-Øst (KLB). Jeg er fortsatt kreftsykepleier, men har en annen rolle og arbeidshverdag. 

Mens jeg før jobbet direkte med kreftpasienter på sykehuset, har jeg nå en kontorjobb. Jeg jobber ikke tredelt turnus på sengepost lenger, men har stort sett kontortid fra klokken 08.00 til 15.30. 

En vanlig arbeidsdag består av administrativt arbeid med fagutvikling, undervisning og formidling av forskning til helsepersonell i både kommune- og spesialisthelsetjenesten. Vi arrangerer også en del kurs, der vi har ansvar for å sette opp programmet og gjennomføring av kursdagene. 

Selv om jeg ikke har daglig pasientkontakt lenger, har jeg stor nytte av erfaringene jeg har med dette. Skulle jeg savne det, er det alltid mulig å ta ekstravakter i klinikk.

Hvordan var en vanlig arbeidsdag som kreftsykepleier på sykehus? 

– Den besto i stor grad av å møte pasienter og pårørende, mange av dem i krise etter å ha fått en alvorlig kreftdiagnose. Flere hadde fått beskjed om uhelbredelig sykdom. Arbeidsoppgavene mine var blant annet å administrere medisiner, være med på legevisitt, følge pasienter til undersøkelser og utføre prosedyrer. Samtidig var tett kommunikasjon med pasienter, pårørende og samarbeidende helsepersonell en stor del av jobben. 

Noe av det jeg synes var mest givende er at man ikke bare skal ta vare på pasientene, men også deres pårørende – hele familien. Noen pasienter har for eksempel mindreårige barn. Da må vi som helsepersonell sørge for at de blir kartlagt, får tilbud om samtaler, informasjon og blir henvist videre til riktig instans. Vi må også sørge for godt samarbeid med kreftkoordinator, helsesykepleier eller andre. Jeg har jobbet mest på sykehus og samarbeidet mye med kommunehelsetjenesten, både hjemmesykepleie og helsehus. 

I tillegg skjer det stadig utvikling i kreftfeltet, både innen forskning og nye behandlingsformer. Det gjør at man alltid lærer noe nytt, og det gir stor variasjon i hverdagen. Også er det et utrolig stort spekter blant pasientene man jobber med. Vi møter pasienter helt fra diagnose til død, og de som er blitt friskmeldt, men lever med senskader. 

Hvordan er det å jobbe med mennesker som får en livstruende kreftdiagnose? 

– Det er klart det er mange tøffe og vanskelige situasjoner man møter som kreftsykepleier. Jeg synes likevel det var utrolig meningsfullt å jobbe med denne pasientgruppen og deres pårørende. For meg var det givende å vite at man bidrar til at de får en bedre hverdag og økt livskvalitet. 

Også kommer man ikke unna at vi mennesker er skrudd sammen slik at det er noen vi får tettere kontakt med. Ja, rett og slett blir bedre kjent med enn andre. Noen pasienter og situasjoner tar man derfor kanskje mer innover seg.

Heldigvis var vi flinke til å ha veiledning og refleksjon på jobb. Vi kolleger snakket sammen om vanskelige situasjoner vi har stått i. Av og til hadde vi med psykolog eller sykehusprest. Samtidig er det viktig å ha eller lære seg egne måter å koble av på når man ikke er på jobb. Det kan være alt fra trening, gå tur, meditasjon eller å høre på musikk. Jeg tror det er viktig å finne sin egen måte å avreagere på når man jobber som kreftsykepleier. 

Hva kreves for å kunne jobbe som kreftsykepleier?

– Man må først ta sykepleierutdanningen på tre år. Deretter tar man videreutdanning eller mastergrad i kreftsykepleie. Etter 2021 kom det ny nasjonal retningslinje som gjorde videreutdanningen til en toårig master på 120 studiepoeng. Noen steder kan man fortsatt hoppe av etter 1,5 år og likevel få videreutdanning som kreftsykepleier uten mastergrad. Men jeg tror de fleste fullfører hele løpet.

Da jeg tok videreutdanningen var den på 60 studiepoeng og gikk over ett år. Hvis man ønsket kunne man bygge videre med master senere, men den gang var det ikke lagt opp som et eget masterstudiet slik det er i dag. 

Opptakskravene varierer på de ulike videreutdanningene. Noen utdanninger kan man gå rett fra bachelor, mens andre krever praksiserfaring som sykepleier først. Det snakkes også om at alle videreutdanninger innen sykepleie skal kreve minst ett års praksis. 

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

– Jeg tenker at man må like å møte mennesker, være glad i kommunikasjon, være flink til å lytte og ha empati for dem man møter. Det å jobbe som kreftsykepleier er et spennende felt som gir mange muligheter. Man kan jobbe med voksne eller barn, i sykehus eller kommunehelsetjenesten. Man kan jobbe direkte med behandling hvor man eksempelvis administrerer cellegift og immunterapi. I tillegg kan man velge å jobbe med pleie og omsorg eller jobbe administrativt på kontor. 

Jobber man på sengepost innebærer det som regel tredelt turnus med dag-, kvelds- og nattevakter. Flere steder tilbyr også langvakter i helgene, slik at man jobber mer intensivt når man først er på jobb og dermed går sjeldnere helgevakt. 

Mens noen velger å jobbe 100 prosent fast stilling i tredelt turnus, velger andre å jobbe som reisesykepleier. Da reiser man for eksempel til et sted i Nord-Norge og tar på seg oppdrag hvor man jobber intensivt perioder, før man kan ha en lengre periode med fri. Jobber man på poliklinikk eller administrativt innebærer det som regel dagstillinger. Dersom man liker variasjon i arbeidshverdagen, er kreftsykepleier et fint yrke med mange muligheter.

En annen avgjørende faktor er at man må tåle å stå i vanskelige og tøffe situasjoner. Dette får man mye trening på gjennom videreutdanningen, praksis og gjennom arbeidserfaring når man kommer ut i jobb. 

Likevel må man tørre å møte mennesker i vanskelige situasjoner, mennesker i krise, møte pasienter og pårørende ved dødsfall og akutte situasjoner. I tillegg må du tåle å se blod. Dersom man synes det blir mange krevende situasjoner og at tredelt turnus blir utfordrende, er det alltid mulig å søke andre stillinger innenfor kreftsykepleie. For eksempel en mer administrativ rolle med dagstilling, slik jeg har valgt å gjøre. 

Hva liker du best med å være kreftsykepleier?

– Det må være kommunikasjonen i møtet med pasienter og pårørende i kriser, og det å kunne bidra til at de får en bedre hverdag. Da jeg jobbet på sykehuset var det hyggelig å følge pasientene fra innleggelse på sykehuset, gjennom behandling, bistå med utskriving, og sørge for at overføringen fra sykehuset til kommunen ble best mulig. Altså at pasientene får den hjelpen de trenger og at det blir minst mulig uheldige situasjoner. 

Det var også meningsfullt å ta vare på studenter i praksis. Jeg erfarte at vi som kreftsykepleier har et stort ansvar for at de trives med faget, men også at de tilegner seg mest mulig kunnskap og kompetanse. Det var interessant å følge utviklingen deres, og å se hvordan de ble tryggere i møtet med pasienter og pårørende. 

I min tid som kreftsykepleier i klinikk var jeg spesielt opptatt av lindrende behandling, hvor man skal ta vare på hele mennesket og deres pårørende. Å sørge for å ivareta deres fysiske, psykiske, sosiale, åndelige og eksistensielle behov. 

Jeg jobber fortsatt innenfor lindrende behandling, og jeg setter pris på at jeg får formidle fag og forskning, og bidra til utvikling av faget. Samtidig får jeg brukt kunnskapen jeg selv har fra arbeid med pasienter og pårørende, gjennom å formidle dette til annet helsepersonell. 

Jeg underviser helsepersonell, og jeg liker å tilpasse undervisningen til det de trenger å lære mer om. Hva er det de ønsker å lære mer om og få mer kunnskap om? Hvilken kunnskap og kompetanse føler de seg usikre på? På den måten kan vi legge opp videre undervisning, og formidle faget slik at det treffer målgruppen. 

Også liker jeg at det skjer mye nytt innenfor teknologi, digital kompetanse og at vi stadig kan gjøre ting på nye måter. Det er veldig lærerikt å få være med på denne utviklingen.

Hva liker du minst?

– Min største utfordring har vært å jobbe netter. Jeg sov dårlig på dagtid, og det passet meg dårlig. 

I rollen jeg har nå er det mest utfordrende å se at det fortsatt er et stort behov for mer kunnskap om lindrende behandling. Spesielt når det gjelder oppfølging av og trygging rundt døende pasienter. Samtidig gir det motivasjon til å undervise og bidra til økt kunnskap og kompetanse, både i spesialist- og kommunehelsetjenesten. 

Image

Foto: Caroline Steen Abrahamsen

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Mulighetene er mange. Man kan jobbe både i spesialist- og kommunehelsetjenesten, i offentlig eller privat sektor. Man kan jobbe i tredelt turnus eller jobbe dagtid. Velger man å ta en mastergrad, kan man søke seg videre til doktorgrad og jobbe med forskning. 

I Regional kompetansetjeneste for lindrende behandling i Helse Sør-Øst (KLB), der jeg jobber, har vi en egen forskningsdel som heter European Palliative Care Research (PRC). Der er det flere sykepleiere som tar doktorgrad. Etter det kan man jobbe innen både forskning og undervisning. Og selvfølgelig i klinikk om man ønsker det. 

Når man er sykepleier og kreftsykepleier er det også mye annet man kan engasjere seg i. Jeg har selv vært tillitsvalgt i Norsk Sykepleierforbund, vært med i arbeidsgruppen som utarbeidet nye nasjonale retningslinjer for kreftsykepleierutdanningen, og sitter nå i hovedstyret for faggruppen Kreftsykepleierne NSF. 

Det er også spennende å få delta på kurs og konferanser, både i Norge og utlandet. I september skal jeg delta på landskonferansen for kreftsykepleier i Bergen og på palliasjonskonferanse (lindrende behandling) i Danmark. 

Hva tjener en kreftsykepleier?

– Startlønnen for nyutdannede kreftsykepleier mellom cirka 500 000 til 600 000 kroner i året, avhengig av arbeidssted. Jobber man turnus med kvelds-, helge- og nattevakter, får man tillegg for det. Mye nattarbeid kan gi ganske mye ekstra i lønn. Som de fleste steder stiger også lønnen med ansiennitet.

Hvordan er jobbmulighetene?

– Sjansen for å få jobb er stor og det er et stort behov for kreftsykepleiere, både i spesialisthelsetjenesten og særlig i kommunene. Er du villig til å flytte på deg og jobbe utenfor de største byene, er det enda enklere å få fast jobb. Noen steder kan du nok få jobb på dagen. 

Befolkningen i Norge blir stadig eldre, flere får kreft og lever lenger med sykdommen. Nye behandlingsformer gjør at flere overlever og lever videre med kreft. Derfor vil behovet for kreftsykepleiere også øke i hele helsetjenesten i årene fremover. 

Jeg håper flere sykepleiere velger videreutdanning i kreftsykepleie fremover, og det er særlig stort behov for å få flere menn inn i yrket.