Klinisk sosionom

Hvorfor valgte du å bli klinisk sosionom?

– Jeg studerte bachelor i sosialt arbeid og ble ferdig utdannet sosionom i 2004. Jeg har alltid vært opptatt av møtet mellom mennesket og samfunnet, og interessert i normkritikk. Det vil si å se på systemet og stille spørsmål ved hvorfor det passer for noen, mens andre blir skjøvet ut. 

Når jeg jobber klinisk, opplever jeg hvor avgjørende det er for mennesker å bli møtt på egne premisser. Mange som settes på sidelinjen erfarer at de ikke blir forstått for den de er. Jeg har jobbet mye med skeive, transpersoner, minoriteter og mennesker med funksjonsnedsettelser. Hele tiden har jeg hatt et engasjement for å endre systemene slik at det blir lettere å være menneske med alle sine forskjelligheter.

Jeg liker koblingen mellom erfaringene vi gjør oss med egen kropp og hvordan samfunnet møter oss. Etter bacheloren jobbet jeg lenge i barnevernet, særlig med ungdom som var sinte, som ikke passet inn eller unge som slet med kriminalitet, rus og atferdsvansker. Jeg møtte også unge jenter som ble gravide tidlig, og det gjorde sterkt inntrykk. Mange av dem hadde i utgangspunktet nok med å ta vare på seg selv, og så skulle de plutselig ta vare på et barn.

I 2013 tok jeg videreutdanning i sexologi ved Universitetet i Agder (UiA). Der jobbet vi mye med temaer som gode grenser, de positive sidene ved kropp og nærhet, og hvordan man kan jobbe med grupper som blir marginalisert. Mange i kullet mitt har senere jobbet for skeives rettigheter, for transungdom og for bedre helsetilbud. Vi ble på en måte en hel gjeng som ble drevet inn i det feltet.

Også skal det sies at jeg kommer fra en familie med mye sosialfaglig bakgrunn. Pappa er klinisk sosionom med spesialisering i familieterapi, og han har jobbet i barnevernet i 30 år. Mamma er spesialpedagog, og flere av søsknene mine har også havnet i undervisning, helse og formidling. 

Selv hadde jeg tidlig en interesse for feltet, selv om kjæresten min den gang mente jeg ikke trengte å ta utdannelse. For meg var det likevel viktig å utdanne meg. Jeg har aldri villet jobbe i skole eller i det medisinske, men jeg har vært opptatt av hvordan samfunnet påvirker menneskers liv, og hvordan vi kan bistå til at folk får det bedre.

Image

Privat: Privat

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Arbeidsdagene mine er veldig varierte. I morgen skal jeg for eksempel lage en informasjonsfilm sammen med en ungdom og Redd Barna. Den vil ta for seg hvordan det er å vokse opp i barnefattigdom. For noen uker siden organiserte jeg en minnemarkering etter Taminas død sammen med ungdommer. Vi rigget, ordnet og sto på scenen, og selveste justisministeren kom også.

En annen dag kan jeg holde foredrag, som nylig var for sykehussosionomene, der jeg snakket om hvordan man kan ta opp nytelse, grensesetting og samtykke med pasienter. Vi har også ukentlig demokrativerksted der ungdom møtes for å diskutere ulike spørsmål og temaer. Sist hadde vi besøk av to nyvalgte stortingsrepresentanter. Da fikk ungdommene stille spørsmål rundt alt de lurte på, mens vi spiste pizza og hadde en hyggelig tid sammen.

I tillegg består arbeidshverdagen min av å samarbeide mye med andre organisasjoner, sette opp arrangementer og jobbe tett med ungdommer underveis. Det kan være alt fra å arrangere Pride-tog til å skape nye møteplasser.

Jeg jobber hovedsakelig mot ungdom i alderen 15 til 25 år, og jeg synes det er dødsgøy å jobbe med unge mennesker. Jeg er god til å finne talenter og se hva folk kan, også de som ikke passer inn i de klassiske standardene som skole og idrett. Jeg jobber for å løfte ungdommer frem, gi dem en stemme og få dem inn i samfunnsdebatten. Det gir meg mye å se dem utvikle seg, og jeg lærer utrolig mye av det selv.

En utfordring i dag er at mange ungdommer føler seg annerledes. Før møtte jeg ofte sinte ungdommer, men nå ser jeg flere som trekker seg helt tilbake inn på rommene sine. Det er vanskeligere å finne dem, fordi de går i frys. De sinte var lettere å jobbe med, for de var i bevegelse.

Arbeidstidene mine varierer også, og jeg sitter lite på kontoret. Jeg prøver å ha tre til fire arbeidsdager på dagtid hver uke, men jeg jobber en del kveld og helg. Jeg reiser litt, men styrer mye selv. Jeg liker friheten med å bestemme arbeidsdagen selv, det er langt enklere enn å være bundet til et fast skift som man ofte kan være som sosionom.

Hva kreves for å kunne jobbe som klinisk sosionom?

– Dette er både et praktisk og akademisk yrke. Det finnes flere ulike videreutdanninger, særlig innen psykisk helse og rus. For å bli klinisk sosionom må du først ta en bachelor i sosialt arbeid (sosionom). Etter det kreves minst fem års relevant arbeidserfaring, 60 studiepoeng videreutdanning og 80 timer faglig veiledning knyttet til studiet. I tillegg må du ha mer veiledning i etterkant, for å utvikle egen praksis og refleksjon.

For min del har veien vært en kombinasjon av utdanning og erfaring. Jeg jobbet mange år i barnevernet og med ungdom i krevende livssituasjoner. Senere tok jeg 60 studiepoeng i sexologi ved Universitetet i Agder. Jeg har også hatt over 200 timer veiledning på eget arbeid, og jeg har selv vært veileder for andre som har jobbet praktisk med barn og unge.

Kombinasjonen av utdanning, arbeidserfaring, videreutdanning og veiledning gjorde at jeg fikk godkjenning som klinisk sosionom gjennom fagforeningen FO. Jeg er nok en av de få som har sexologi som spesialisering, og jeg bruker det aktivt i jobben min i dag.

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

– Det kommer an på hvilken type jobb man har, for sosionomyrket er veldig bredt. Litt som sykepleie. Du kan jobbe i institusjoner, på poliklinikker, i kommunale tjenester eller innen rus og psykiatri. Mange kliniske sosionomer jobber på sykehus eller i kommunale støttetjenester.

Det viktigste er at du klarer å sette grenser, både for deg selv og i møtet med andre. Du må tåle å la folk eie sitt eget liv, både problemer og løsninger. Mange har litt for stor lyst til å hjelpe for raskt, men du blir klokere på det gjennom utdanningen.

Den kliniske videreutdanningen er verdifull fordi du får jobbe med deg selv, dine egne følelser og måter å møte mennesker på. Du får veiledning og refleksjon med fagpersoner, noe du ikke får på samme måte i en masterutdanning.

Jeg tror man bør holde seg unna dette yrket hvis man sliter med å forstå at andre tenker og føler annerledes enn en selv. Hvis man ikke klarer å sette seg inn i andres situasjon, vil det bli vanskelig. Det hjelper å være nysgjerrig på folk, på deres erfaringer og styrker. Jeg er ikke den roligste personen i utgangspunktet, men i møte med mennesker klarer jeg å være rolig. Det tror jeg er en viktig egenskap. 

For meg handler det mye om å bruke fagkunnskapen i kultur- og innbyggerfeltet. Det handler om å møte folk, reflektere sammen med dem og å være villig til å se på sitt eget liv i møte med andres. Hvis man ikke er interessert i refleksjonen, blir det krevende.

Hva liker du best med å være klinisk sosionom?

– Noe av det beste er samtalene der foreldre og ungdom møtes og deler erfaringer. Når voksne forteller om sin egen ungdomstid og hvordan de hadde det, kan det bygge en allianse og gi ungdommen en følelse av fellesskap på tvers av generasjoner.

Jeg liker også å jobbe med ungdom i grupper. Når de deler erfaringer med hverandre, oppstår det fellesskap og støtte. Jeg har hatt grupper med ungdommer som har følt seg utenfor av mange ulike grunner. Det kan være på grunn av funksjonsnedsettelser, flyktningbakgrunn, skeiv identitet, trans – men de oppdager at de likevel har mye til felles. Den følelsen av fellesskap er utrolig sterk, og det gir en opplevelse av ikke å være alene.

I tillegg oppsøker jeg ungdom på demonstrasjoner og arrangementer. Jeg husker spesielt en gang da jeg møtte en 14 år gammel muslimsk jente under en demonstrasjon. Hun var utrolig flink til å stille spørsmål og påpeke ting. Hun ble senere en stor ressurs i arbeidet vårt. Jeg synes det er viktig å se dem og gi dem en plass.

Hva liker du minst?

– Jeg synes rapportering er drit kjedelig. Mye av jobben er finansiert av prosjektmidler fra Bufdir eller Sparebankstiftelser, og da må vi levere detaljerte rapporter og budsjetter. Når man har jobbet tre år med et prosjekt, og så skal man sette seg ned og telle kroner og fylle ut Excel-ark. Det er virkelig det kjedeligste jeg vet.

Image

Privat: Privat

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Det finnes masse muligheter. Enten det er i frivillige organisasjoner, kommunale helsetjenester, lavterskeltilbud for ungdom og voksne, i familieveiledning eller på familievernkontor. Mange familieterapeuter har klinisk sosionom som utdannelse. Man kan jobbe i sykehustjenester, i boliger med oppfølging eller i rusinstitusjoner. Med en bachelor i sosialt arbeid kan du bygge videre med forskjellige spesialiseringer før du blir klinisk sosionom.

Hva tjener en klinisk sosionom?

– Jeg vet faktisk ikke helt hva gjennomsnittet er. Fagforeningen FO har noen tall ute, men i dette yrket er vi generelt ikke så opptatt av lønn. Selv har jeg en god lønn i min stilling som rådgiver i kommunen. Jeg tjener cirka 750 000 kroner. Det er nok bedre betalt enn mange som jobber mer direkte i tjenestene.

Startlønn i kommunal sektor tror jeg ligger på rundt 420 000 etter bachelor og fem års utdanning. Generelt kan man si at dette ikke er et yrke du går inn i for pengenes skyld, det er ikke her man blir rik.

Hvordan er sjansene for å få jobb som klinisk sosionom?

– Som regel er det ikke vanskelig å få jobb som sosionom. Men hvis du vil ha stillinger som krever klinisk utdanning, er det særlig familievernkontor eller psykisk helse som stiller krav om det. I andre deler av feltet er det ofte master som teller mer. Mange tar den kliniske utdannelsen uten å få tilsvarende lønn for det, og det er en utfordring. Men behovet for sosionomer generelt er stort, så sjansen for å få jobb er absolutt til stede.