Idrettskonsulent

Hvorfor valgte du å bli idrettskonsulent?

– Jeg har alltid vært veldig glad i idrett. Jeg er oppvokst i utlandet og har gått på amerikanske skoler, der er sesongene for sport litt annerledes enn i Norge. Det er mer typisk tre måneders sesonger, hvor man går fra basketball, til svømming, til friidrett. 

På videregående gikk jeg realfag, men jeg hadde lyst til å jobbe med noe jeg likte. Jeg drev fortsatt med friidrett og prøvde å satse litt, så da tenkte jeg at idrettshøgskolen var et godt alternativ. Der får man kombinert idrett og studier. De tilpasser og har forståelse for om man må reise bort på for eksempel treningsleir. 

Jeg trivdes veldig godt på idrettshøgskolen. Først tok jeg en bachelor og så gikk jeg videre på master like etterpå. Jeg slo meg veldig til ro. Det er et kjempegodt studentmiljø med 600 studenter og alle har felles interesser. 

I studiene hadde vi om offentlig forvaltning og spillemiddelbestemmelsen, som er det største bidraget inn i vår hverdag. Jeg visste det var mulig å jobbe kommunalt, men jeg trodde jeg kom til å havne i et idrettslag, særforbundslinja i NIF, friidrettsforbundet, eller et stort løpsarrangement. Det var der jeg hadde bakgrunnen min fra. 

Jeg var ferdig utdannet under pandemien. Først fikk jeg et vikariat i et idrettslag. Det var veldig gøy, og der fikk jeg jobbe med store idrettsarrangement. En tidligere studiekamerat av meg sa de hadde et vikariat i fylkeskommunen, så jeg søkte og fikk åtte måneder der. Det var mange tilfeldigheter. Jeg tror mange som søker idrettshøgskolen ikke er klar over at man kan jobbe med idrett i det offentlige. Jeg fikk et veldig godt opphold i fylkeskommunen og fikk god opplæring i offentlig forvaltning av de som jobbet der.

Her merket jeg at det var store muligheter for å jobbe systematisk med idretten for å tilrettelegge for barn og ungdom. Det er et veldig givende arbeid. Det er jo tunge dager med stram kommuneøkonomi, men vi når ut til veldig mange i arbeidshverdagen. Så det var litt tilfeldig jeg havnet som idrettsrådsgiver her i Drammen kommune.

Image

Foto: Drammen Kommune

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Det er veldig varierte arbeidsdager, og jeg jobber med mye forskjellig. Det er mye saksbehandling og søknader om tilskudd, det er det primæroppgaven min skal være. Jeg er jo saksbehandler i den fylkeskommunale løsningen på spillemiddelbestemmelsene. De har fått delegert den myndigheten og så er kommunen første ledd. Jeg skal veilede idrettslagene i kommunen og sørge for at vi bygger anlegg i tråd med bestemmelsene, så vi også kan søke tilskudd.

Det er mange ulike prosjekter. Nå jobber vi med et bookingsystem som skal på plass og bygging av en ny flerbrukshall. Det er en administrativ rolle, så jeg sitter her fra 08.00 til 16.00 hver eneste dag. Jeg er i kontakt med leverandører, idrettslag og innbyggere, og prøver å tilrettelegge for at anleggene er driftet optimalt. Det er viktig at vi vedlikeholder så vi får best mulig anlegg med de midlene vi har. Det er mye forvaltning og drift, kanskje mer enn man ser for seg. 

Det er mange enkle oppgaver også, som å bestille dopapir til en idrettshall. Noen oppgaver løser man på fem minutter, mens andre prosjekter kan ta et halvt år. 

Vi har mulighet til hjemmekontor, men vi er kanskje den virksomheten som er mest på kontoret. Vi trives veldig godt med både å være og jobbe sammen. Her er vi tre rådgivere i idrett og tre for friluftsliv. Vi skal tilrettelegge for 105 000 innbyggere for fysisk aktivitet og idrett, så vi er avhengige av å samarbeide. Vi har alle hvert vårt hovedfokus, men vi jobber mye som team. 

Alle idrettsanlegg som ligger under oss har vi ansvar for. Vi står for råd, planlegging, leie ut treningstid og utleie av lokalene. Det er et samarbeid på tvers av flere virksomheter. 

Hver gang vi har et prosjekt, så er jeg en tur innom. For eksempel bytting av kunstgressbane, da må vi følge den nye miljøforskriften som legger føringer på hva vi skal gjøre. Det er min oppgave å finne ut hvordan vi skal løse det på best mulig måte. Vi landet på kunstgress med kork, som er uten plast og er bra for miljøet. 

Det er mye prosjektering og planlegging, og hvordan man kan få mest mulig ut av midlene. Noe må man bare lære seg. Jeg er verken jurist eller økonom, men jeg driver med anskaffelser, sikkerhetskameraer, renholdsavtaler med mer. Det krever en del fleksibilitet, man er nødt til å være villig til og lære seg nye ting. 

Det forventes ikke at man skal være tilgjengelig på kveldstid, som de idrettskonsulentene som er ansatt i idrettslag. Om man ønsker, så kan man jobbe kveldstid. De som jobber som frivillig i idrettslagene har jo andre jobber på dagtid, så noen ganger må man ta møter på kveldstid. Det samme gjelder de politiske møtene. Det hender jeg møter opp der for at jeg skal være best mulig i min jobb. Jeg må vite hva de bidrar med på arrangementer og hva kommunens rolle er. Det hender jeg er med på arrangementer på kveldstid etter avtale, da får man avspasere i ettertid.

Hva kreves for å kunne jobbe som idrettskonsulent?

– Det mest typiske er relevant faglig utdanning på masternivå. Det kan jo variere, men gjerne idrettsfag som jeg har. Da jeg studerte på Norges idrettshøgskole var første året i bacheloren likt for alle, så spesialiserte man seg på år to og tre. Etter det tok jeg en mastergrad, som bygde videre på det jeg hadde spesialisert meg i. Jeg spesialiserte meg i idrettsvitenskap, seksjon for samfunn og idrettsvitenskap. 

Jeg skrev mye om sosiologi og idrettspsykologi i min master, hvor jeg skrev om prestasjonsfremmende midler blant idrettsutøvere. Det er ikke en direkte kobling mellom det jeg skrev om og den jobben jeg har nå. Men det handler om hvordan idretten er organisert og hvilke verdier som står mest sentralt. Det er en ganske generell utdanning som kan brukes til veldig mye. 

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

– Man må evne å stå i utfordringer og jobbe systematisk. Det er mange prosjekter løpende samtidig. Jeg jobber ikke med kun ett prosjekt til det er ferdig, men flere prosjekter på samme tid og må svare ut henvendelser fortløpende. Man må nok være ganske flink til å organisere arbeidet og få ting gjennomført. Setter man noe til side for og så ta tak igjen, blir det bare utsatt og utsatt. 

Det er også viktig å være tålmodig. Det er vanlig standard i det offentlige. I det private markedet kan man nesten gå og kjøpe det man vil på dagen, mens vi har lovverk vi må forholde oss til og søknadsprosedyrer vi må følge. Hvis man vil få løst ting på dagen, så er nok ikke kommunen det beste stedet for deg å jobbe. Man er avhengig av andre. Skal vi bygge noe, må det innom mange ledd i kommunen. Det er mange som har mye å gjøre også, så man må ha et snev av tålmodighet. 

Hva liker du best med å være idrettskonsulent?

– Det jeg liker best med jobben er at den er så varierende som den er. Jeg føler at når jeg har satt meg ned så er klokka allerede 16.00, dagene går så fort. Det er alltid noe å gjøre, men kanskje litt mer rolig om sommeren. Vi samarbeider med veldig engasjerte mennesker og det er veldig gøy. Det stilles krav til oss som vi må svare ut, men det liker jeg. Det er fine folk å samarbeide med, som idrettslagene, særlig idretten her i Drammen får engasjement rundt seg i avisene og i politiske møter. Jeg synes miljøet er veldig fint å være en del av og jeg liker veldig godt å være en del av teamet mitt. Jeg vet ikke om jeg skal kalle de idealister, men dette er folk som virkelig brenner for det de jobber med.  

Hva liker du minst?

– Det er vanskelig, og det vil jo gjelde alle i denne jobben. Man vet hvilken innflytelse man kan ha, men så er det dette med kommuneøkonomi som er vanskelig å forholde seg til. Man føler på en måte man ødelegger drømmene til noen, når de kommer med et ønske, så blir det ofte «skulle gjerne gjort det, men har ikke penger». Det gjelder veldig mange kommuneøkonomier i hele Norge. Det er litt tungt innimellom å ikke kunne innfri forventningene til folk. Det er ikke det at vi ikke har lyst, det er fordi vi ikke har råd. 

Vi måtte stenge tribunen på et idrettsanlegg, fordi det ikke var trygt å sitte der lenger. Det er kjedelig å være den som kommer med den beskjeden. Idrett er ikke lovpålagt heller, så vi kan ikke trumfe igjennom og si dette må vi gjøre. 

Alle som er nye, tror jeg synes det kan være litt utfordrende det første året, det er mye som er fremmed. Etter hvert som man kommer inn i det, så innser man at det ikke er noe man personlig er dårlig til, man kan gjøre feil, og det er helt lov. 

Jeg synes vi er veldig flinke til å ta vare på hverandre i denne avdelingen.

Image

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Noen jobber i idrettslag, andre jobber på særforbundsnivå, for eksempel fotballforbundet, volleyballforbundet eller lignende. Man kan også jobbe i stiftelser, med store idrettsarrangementer og noen kan jobbe som sponsoransvarlig i en bank. Det er veldig mye man kan gjøre med den utdanningen vi har. Vi får generell utdanning i mye, vi blir ikke spesialister i noe. Vi er for eksempel innom både juss og økonomi i studiet. Vi er ikke ferdig utlært når vi går ut av skolen.  

Hva tjener en idrettskonsulent?

– I de fleste kommuner er det tariffavtaler, så man har lønn etter stillingskoder. I stillingsannonsen står det hvilke krav til utdanning man søker, og det avgjør hvilken lønn man får. Det er forskjell på en som har bachelor og en som har en master. 

Ved krav om master, ligger en typisk rådgiverstilling rundt 590 000 til 620 000 kroner. Så vil jo dette variere mellom kommunene. Jeg kjenner til andre kommuner som har høyere lønnsnivå enn dette. Her er det en hovedperson som sitter og forhandler lønn, det er ikke opp til hver virksomhet å bestemme det. Nyutdannede med master er vel rundt 600 000 kr, mens bachelor er kanskje rundt 500 000 kr.  

Hvordan er sjansene for å få jobb som idrettskonsulent?

– Det er ikke så mange stillinger. Nå som det er presset kommuneøkonomi så opprettes det jo ikke flere stillinger. Det er stort sett å erstatte de som bytter jobb eller går av med pensjon. Da blir det jo en sterk konkurranse om stillingene, vi har mange med god og høy utdanning som søker. 

Da jeg søkte var det veldig krevende, fordi det var under pandemien og idretten var stengt ned. Det har fortsatt vært utfordrende å søke seg til idrettsverdenen nå. Fordi sponsormarkedet har vært såpass tørt, så er det flere klubber som sliter økonomisk. Kommunene har ikke veldig god råd, så det må spares der de kan. 

Jeg tror det er noe tøffere nå, enn hva det var for kanskje ti år siden. Det er folk med god erfaring fra for eksempel idrettslag som søker seg til det offentlige og omvendt. Mange av søkerne har derfor bred og relevant erfaring. 

Når det gjelder nyutdannede, er det ofte en fordel å ha litt mer enn bare utdanningen. Det kan for eksempel være at man har engasjert seg som styremedlem i et idrettslag, bidratt på arrangementer eller vist initiativ på andre måter. Det viser at man har noe ekstra å vise til når man skal konkurrere mot folk som har jobbet lenge i feltet.