Fiskehelsebiolog

Hvorfor valgte du å bli fiskehelsebiolog?

– Jeg hadde lyst til å jobbe med havet og forskning helt siden jeg var liten jente. Da jeg gikk på videregående fikk jeg vite om en akvakulturutdanning i Sogndal. Der hadde vi et fag som het fiskesykdommer. Dette ville jeg studere videre. Først jobbet jeg litt i oppdrettsnæringen, for så å ta utdanning som fiskehelsebiolog og senere en doktorgrad i fiskehelse. Deretter havnet jeg inn i forskningen. 

Image

Hva vil det si å være en fiskehelsebiolog?

– Å være en fiskehelsebiolog er å være en fiskedoktor. Vi har autorisasjon til å skrive ut legemidler og er likestilt veterinærer – men vi er veterinærer spesialisert på fisk. Vi er spesialiserte fiskeveterinærer. De fleste fiskehelsebiologer jobber innen oppdrettsnæringen som utøvende fiskeveterinær.

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Jeg er forsker ved Havforskningsinstituttet i Bergen. Mesteparten av tiden min går til kontorarbeid og skriving. I perioder gjør vi forsøk. Da går dagene mine til arbeid i laboratoriet, prøvetaking og analysering av prøver. Dette arbeidet kategoriserer jeg som det man blir våt på hendene av. Kunnskapen publiseres så i vitenskapelige artikler og i Havforskningsinstituttet sine rapporter. Kunnskapen brukes av forvaltningen (Mattilsynet, Miljødirektoratet, Fiskeridirektoratet og Nærings- og fiskeridepartementet), oppdrettsnæringen og folket.

Én gang i året gir Havforskningen ut en risikovurdering. Den jobber jeg på akkurat nå. Jeg leder en ekspertgruppe som skriver om risikoen ved bruk av villfanget leppefisk til avlusing. Andre ganger skriver vi om temaer som sykdom, smittespredning, genetisk endring på oppdrettslaks, miljøgifter og mer.

En annen del av jobben min er å komme med innspill til forvaltningen og departementer når de lager nye lovverk og forskrifter for eksempel for havbruksnæringen. Da blir Mattilsynet, Veterinærinstituttet, vi i Havforskningsinstituttet og flere, spurt om å ytre oss. Det er veldig spennende! Da skriver vi vår faglige mening og den offentliggjøres og brukes av Staten.

Hva kreves for å kunne jobbe som fiskehelsebiolog?

– En femårig profesjonsstudie innen fiskehelse. Det kan man ta to steder i Norge, på Universitet i Bergen og i Tromsø. Det er 25 studieplasser i Bergen, så det er ikke mange som utdannes hvert år. 

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

– Det er utrolig viktig å kunne jobbe strukturert, ryddig og rent. Når man jobber med sykdom så kan man ikke grise til prøver. Man må jobbe sterilt og ta prøvene etter protokoll. Dette gjelder uansett hvordan man jobber som fiskehelsebiolog. Dessuten må man selvfølgelig være interessert i fisk og problemstillingene man jobber med. Det er varierende vær- og arbeidsforhold, så det er en fordel hvis man kan fryse og være kald og våt.

En stor del av jobben handler om å se sammenhenger og vurdere flere faktorer samtidig. Hvis det oppstår sykdom på et anlegg, må man se etter alle sykdomstegn, beskrive dem og ta alle de nødvendige prøvene for å stille diagnose. Man må tenke på om noe har skjedd i forkant: Har fisken fått behandling? Har den flyttet? Har det vært noen temperaturendringer som kan ha påvirket den eller miljøet den er i? Man må evne å se det store bildet.

Hvis du ikke tåler å se blod eller skjære i fisk, er ikke fiskehelsebiolog det naturlige yrkesvalget. Det er man nødt til å gjøre for å kunne se hva som feiler fisken. 

Hva liker du best med å være fiskehelsebiolog?

– Vi driver med forskning som brukes direkte av norske myndigheter. Det er givende – min måte å gi tilbake til samfunnet. Havbruksnæringen kan man si mye om, på godt og vondt – men den er viktig for Norge, den gir mat. I denne jobben kan jeg gjøre næringen mest mulig bærekraftig. Mantraet – det som sitter i ryggmargen på oss som fiskehelsebiologer – er forebygging og dyrevelferd. Fisken og husdyrene våre skal være friske. Det er det vi ønsker å bidra med gjennom forskningen vi gjør her.

Hva liker du minst?

– Det er vanskelig å gi et råd når jeg som forsker og vi som fagmiljø synes at vi har for lite kunnskap til å trekke konklusjon. Da er det viktig å belyse hva vi har lite kunnskap om – men det kan oppleves vanskelig noen ganger. Det er også en av grunnene til at jeg er forsker. Utfordringen som forsker er å grave seg ned i noe helt nytt. Det er vanskelig – på en god måte. Man skal finne ut av et nytt problem. 

Image

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Noe av det beste med utdannelse fiskehelsebiolog er at det gir et hav av muligheter. Du kan jobbe inn mot det offentlige og forvaltningen, slik jeg gjør som forsker ved Havforskningsinstituttet. Vi har også fiskehelsebiologer i ingeniørstillinger her hos oss. Man kan være inspektør i Mattilsynet, eller jobbe i det private, med diagnostikk, i salg av legemidler og i utvikling av vaksiner. 

Men, det er klart – de aller fleste fiskehelsebiologer jobber som utøvende fiskehelsebiologer i næringen hvor de reiser rundt som veterinærer for fisken på anlegg. De kan være ansatt i Fiskehelsetjenesten eller ansatt hos de ulike oppdrettsselskapene med ansvar for fiskehelsen, hvor de jobber med forebygging, biosikkerhet og hindring av smitte. 

Siden jeg er forsker, så er jeg ofte ekstern sensor og veileder for masterstudenter på Universitet i Bergen. Det, samt forelesning, er selvsagt en mulighet for yrket.

Hva tjener man som fiskehelsebiolog?

– Det aner jeg ikke. Jeg viser til tall fra Tekna. Mange fiskehelsebiologer er organisert i Tekna.

Hvordan er sjansene for å få jobb som fiskehelsebiolog?

– Så vidt jeg har forstått arbeidsmarkedet, så er dette en godt ettertraktet kompetanse. De fleste studenter som jeg kjenner til fra Universitetet har fått jobb før de er ferdig med studiet eller kort tid etter. Etterspørselen blir nok ikke mindre i tiden fremover.