Diakonimedarbeider

Hvorfor valgte du å bli diakonimedarbeider?

– Jeg jobbet i dagligvarebransjen i mange år, sist som butikksjef. Der hadde jeg mye ansvar – og den jobben er faktisk litt som å være sosialarbeider light. Jeg møtte mange mennesker i deres hverdag, på godt og vondt.

Samtidig var jeg engasjert i søndagsskole og frivillig kirkelig arbeid. Da jeg fikk denne jobben, sa jeg til barna mine: Hør unger, for meg er dette som om en fotballspiller får et profftilbud. Jeg får gjøre det jeg elsker på fritiden – på jobb – og i tillegg får jeg lønn!

Jobben handler om å være et medmenneske. Å hjelpe med alt mulig praktisk, lytte, vise omtanke og respekt. Jeg tror hele livet mitt har vært en utdanning fram mot denne rollen.

Image

Foto: Bente Delmas

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– En vanlig dag kan starte med en telefonsamtale fra et menneske som trenger noen å prate med. Andre ganger blir jeg kontaktet av kommunen for å bidra i oppfølging av en person som trenger støtte. Jeg gjør hjemmebesøk, som oftest planlagt, men jeg prøver også å ha rom for spontanitet. Det kan være en kopp kaffe rundt kjøkkenbordet, eller en lengre samtale om sorg, ensomhet eller livskriser.

Menighetsrådet er arbeidsgiveren min og sammen lager vi en diakoniplan. Innenfor den har jeg stor frihet til å forme min egen stilling. Jeg kan bestemme mye over både arbeidstid og innhold, og det gjør at jeg kan tilpasse arbeidet til livet mitt – og livet til menigheten.

Jeg leder trimgrupper, småbarnssang og ungdomsklubb sammen med menighetspedagogen. Jeg driver kafé annenhver uke, der alle er velkomne, og misjonskafé hvor vi selger kaffe, kaker og lodd – både for å skape fellesskap og for å støtte opp om prosjekter ute i verden.

En viktig del av jobben er å aktivere og lære opp frivillige, slik at ting går rundt selv om jeg ikke er til stede. Akkurat nå har jeg 12–15 frivillige med meg. Det er gøy å se hvordan mennesker kan vokse når de får ansvar.

Jeg samarbeider tett med ansatte i kirken, frivillige, kommunen og organisasjoner som for eksempel Røde Kors. Samarbeid gir mange muligheter, som for eksempel at jeg i går var med og arrangerte en fagdag om selvmord, i morgen skal jeg delta på et foredrag om rusforebygging. Behovene i samfunnet endrer seg, og jeg må holde meg oppdatert om det som skjer. 

Gjennomsnittsalderen i menigheten er høy, så jeg jobber mye med eldre, men også med barn, konfirmanter og småbarnsforeldre. Nav og helsevesenet er naturlige samarbeidspartnere.

Selv om mye av jobben skjer ute blant folk, sitter jeg også rundt 30 prosent av tiden på kontoret med administrative oppgaver. Jeg lager planer, skriver søknader og rapporter, og bruker sosiale medier til å fortelle om aktivitetene våre. Jeg kan ha hjemmekontor når det passer, og jeg jobber relativt lite helg sammenlignet med mange andre i kirkelig sektor.

Noen dager blir lange og fulle av møter, arrangementer og hjemmebesøk. Andre dager har jeg mer rom til å hente meg inn. Variasjonen gjør at jeg aldri kjeder meg – og at jeg føler jeg får brukt hele meg.

Hva kreves for å kunne jobbe som diakonimedarbeider?

– Mange har en bachelor, for eksempel i sosialt arbeid. Selv har jeg «livets skole» som realkompetanse, i tillegg til lang fartstid i kirkelig frivillig sektor. Jeg har også tatt flere omfattende kurs og studier iblant annet; sjelesorg, sorggruppe og samtalearbeid. Livserfaring er en stor fordel.

Er du 20 år og starter i en jobb som min, er det lett å bli utbrent. Mange i menigheten bærer tunge historier og det kan være tøft å lytte. En kombinasjon av utdanning og livserfaring er det aller beste. Taushetsplikten er også viktig – den gjelder helt til det står om liv.

Må du være personlig kristen?

– Det varierer fra menighet til menighet. For meg er troen en styrke. Den gir meg ekstra tålmodighet og hjelper meg til å se håp også i vanskelige situasjoner. Jeg tror det er en fordel, men ikke et absolutt krav.

Hvem passer yrket for – og hvem passer det ikke for?

– Det passer for de som får energi av å være med mennesker, som har evnen til å lytte og har et genuint omsorgsgen. Man må kunne sette seg inn i andres historier, uten alltid å være enig.

Det passer ikke for den som helst vil sitte stille. Dette er en aktiv jobb, med trim, hjemmebesøk, sjauing, møter og mye kontakt med folk.

Hva liker du best med jobben?

– Å kjenne på håpet og kjærligheten – til tross for alt vondt. Jeg liker å se de positive ringvirkningene som fellesskapet skaper.

Hva liker du minst?

– Byråkratiet. Papirmøllen kan være tung når man egentlig bare vil hjelpe folk.

Image

Foto: Bente Delmas

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Mange bygger på det man har av erfaring og utdanning. Noen blir vigslet diakon som er en femårig master. Andre går til ideelle organisasjoner, til helse- og omsorgsyrker, aktivitetsledelse på sykehjem eller sykehus, eller tilbake til privat sektor i serviceyrker.

Hva kan man forvente i lønn?

– Jeg har en årslønn på 640 000 kroner. Jeg forhandlet meg fram til lønnen for å ikke gå ned da jeg byttet jobb.

Hvordan er jobbmulighetene?

– Det varierer etter hvor du bor. Det er ikke så mange stillinger, og mange diakonmedarbeidere kombinerer jobben med å være under utdanning til diakon eller prest.

Hva er det morsomste du har gjort på jobben?

– Det morsomste er å slå gamle rekorder og gjøre en innsats som monner skikkelig. For eksempel med Kirkens Nødhjelps innsamlingsaksjon. For noen år siden slo vi den siste rekorden og fikk inn over 100 000 kroner. Det er mye penger for en liten kommune med dårlig råd. Det var gøy! 

Jeg får også høre mange underlige og spennende historier fra langt levde liv. Noen historier er helt utrolige.