Danser

Hvorfor valgte du å bli danser?

– Jeg valgte å bli danser fordi jeg alltid har vært tiltrukket av dans. Jeg begynte å danse på kulturskolen da jeg var 13 år, etter å ha sett en forestilling som virkelig traff meg. Jeg tenkte: «Sånn vil jeg snakke – dans skal være mitt språk.»

Det tok litt tid før jeg satset fullt. Først tok jeg en bachelorgrad i midtøstenkunnskap. Jeg hadde gode karakterer og følte at jeg måtte gjøre min «akademiske plikt». Men etter det innså jeg at jeg ville følge hjertet og begynne å danse. 

Jeg startet på Bårdar Akademiet. Det var et godt utgangspunkt, selv om jeg etter hvert fant ut at jeg heller ville inn i samtidsdans og improvisasjon enn musikalverden. Etter utdanningen har jeg hovedsakelig jobbet innenfor det utforskende og moderne feltet.

Image

Foto: Kjetil Vasby Bruarøy

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– En vanlig arbeidsdag som danser er veldig variert, det finnes nesten ikke vanlige dager. I Norge er det få dansere som er fast ansatt. Det finnes kanskje fire–fem faste kompanier. Resten må skape arbeid selv. 

Mange dansere underviser i tillegg til det kunstneriske arbeidet. Undervisning er en naturlig del av hverdagen, og for mange er det nødvendig for å overleve økonomisk.

Selv har jeg undervist mye, både ved kulturskole og videregående skole. I tillegg til undervisning har jeg en kunstnerisk virksomhet ved siden av. Jeg jobber også som frilansprodusent og prosjektleder i andre kunstneriske forestillinger. 

Dagen starter ofte med trening. Enten profesjonell dansetrening i regi av en lokal organisasjon, eller egen trening. Deretter kan det være øving med et prosjekt – noen ganger betalt, andre ganger ikke. Etter det kan jeg ha undervisning eller jobbe med produksjonsarbeid. Det er et puslespill. Mange muligheter oppstår helt plutselig, mens noe dukker opp via nettverk.

En vanlig arbeidsdag varierer derfor etter hvilket prosjekt jeg jobber på. Men typisk kan det være en profesjonell klasse om morgenen, så øvelse i enten studio, et badebasseng, kirke eller teater. Så er det gjerne undervisning for barn eller voksne, hos enten danseskoler eller kulturskoler. 

Dersom det er en forestilling, vil det innebære å møte opp tidlig, varme opp og gjøre klart kostyme og sminke. Deretter vises eget eller andres verk på teaterscene, i en park, på en nattklubb eller nesten hvor som helst.

Å være danser innebærer arbeid på ettermiddagene og gjerne helger, siden forestillinger oftest er da. Forestillinger krever mye promoteringsarbeid. Det kan være publisering av innlegg på sosiale medier, eller holde kontakt med lokalaviser. 

Mye av arbeidet gjøres alene, men du samarbeider ofte med andre i form av et ensemble eller i en gruppe til et prosjekt. Mye av det kreative arbeidet gjøres gjerne alene, og så samarbeider du mer med andre senere i prosessen. 

Utfordringer ved å være danser er belastningen på kroppen. Du må nesten bruke like mye tid på å varme opp, trene og gå til behandling, som du bruker på kunstnerisk arbeid. Det er også utfordrende at økonomien ofte ikke er forutsigbar, og at du må bruke mye tid på å søke om midler til prosjekter. 

Når man er frilansdanser, konkurrerer man jo om samme ressursene som vennene og kollegaene sine. Derfor må du være forberedt på å skille mellom profesjon og vennskap, både når det går din vei, og når det ikke gjør det. Mitt tips er å kun omgås med folk du liker – da er du alltid glad på deres vegne om de får støtte og ikke du. Det er et utrolig fint miljø å være en del av, for alle er i samme båt. I tillegg er det veldig god støtte å få fra regionale kompetansesentre for dans.

Hva kreves for å kunne jobbe som danser?

– Det kreves høyere utdanning for å jobbe som danser. Enten høyere yrkesfaglig utdanning eller bachelor innen dans, nasjonalt eller internasjonalt. Dans kan selvfølgelig gjøres på hobbybasis, og mange er utrolig flinke uten formell utdanning. Men for å kunne undervise og jobbe bredt profesjonelt forventes det at man kan mye forskjellig, og det krever solid utdanning.

Dansetrening er dessuten fysisk krevende. Du må gjennom mange år med hard trening. Hvis du kommer deg gjennom det uten å miste motivasjonen, er det en indikator på at dette er riktig for deg. Det er ikke mange ytre belønninger: lite lønn, lite anerkjennelse, men du gjør det likevel – fordi du må. Du må ha et indre driv, identifisere deg som danser, og ha behov for å uttrykke og formidle.

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

– Det passer ikke for folk som trenger faste rammer og forutsigbarhet. Det passer for kreative og søkende personer med høy grad av selvdisiplin. Du må ha kunstnerisk tyngde og samtidig være strukturert og en god administrator. 

Jeg visste ikke da jeg begynte hvor mye av jobben som handler om strategi, budsjettering, søknadsskriving og PR. Du må være både kunstner og prosjektleder, og ha evne til å navigere i et fleksibelt, uforutsigbart arbeidsliv.

Hva liker du best med å være danser?

– Jeg liker best å se når jeg faktisk når fram til folk. Da vet jeg at jeg har endret noens opplevelse, kanskje til og med livet deres til det bedre. Gjennom dans kan jeg formidle noe folk ikke visste at de følte, eller sette ordløse opplevelser i bevegelse. 

Da jeg var på turné i Canada, på steder «kor ingen skulle tru at nokon kunne bu», møtte jeg barn og ungdom i belastede områder som ikke hadde noen voksne som trodde på dem. Det å se dem inn i øynene mens vi danset sammen, og vise at kunst kan være en vei for dem, var utrolig. 

En annen opplevelser jeg husker godt er da jeg danser på Oslo S under koronatiden. En voksen mann kom bort med tårer i øynene og fortalte om sin far han nettopp hadde mistet, og hvordan han opplevde at jeg formidlet alt han følte gjennom dansen.

Hva liker du minst?

– Det jeg liker minst er at jeg må være administrator. Det er ikke lenger slik at kunstnere kan bare være kunstnere. Nå går alt gjennom statlige støtteordninger, og man må skrive søknader og forholde seg til politiske vurderinger av kunstneriske prosjekter. 

I tillegg jobber man ofte alene. For å motvirke dette har jeg vært med på å starte et dansekompani i Bergen, rett og slett for å ha et kollegium og føle mindre på ensomheten.

Image

Foto: Thor Brødreskift

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Det finnes flere veier videre. Man kan ta kunstnerisk spesialisering, som master i koreografi ved KHiO. Pedagogisk retning, for eksempel kombinert dans- og pedagogikkutdanning ved Universitetet i Stavanger. Helse- og bevegelsesfag, som pilates, yoga eller fysioterapi. Kroppskompetansen man utvikler som danser kan brukes i mange retninger.

Hva tjener en danser?

– Det er svært variabelt. Er du fast ansatt ved for eksempel et teater, kan du tjene ganske bra, ofte mellom 500 000 og 600 000 kroner i året. Men de fleste dansere er frilansere. 

Som frilanser har jeg hatt perioder hvor jeg tjente cirka 100 000 kroner på tre til fire måneder. Det tilsvarer rundt 350 000 kroner i året før skatt, og uten tilskudd. Hadde jeg fått støtte på prosjektene jeg søkte, ville det vært høyere. Man kan klare seg, særlig hvis man bor billig eller i kollektiv. Men det krever en livsstil som kanskje ikke passer for alle.

Hvordan er sjansene for å få jobb som danser?

– Du får ikke en jobb, du må lage en jobb. Det finnes noen kompanier og teatre med faste stillinger, men de er få, og svært konkurranseutsatt. 

De fleste må være kreative og bygge sitt eget virke: lage egne prosjekter, samarbeide med andre, eller finne alternative arenaer, som dans i bedrifter eller helse. Det krever at du er en gründer og finner en nisje. Det finnes muligheter, men de må skapes.

Er språk og kulturell bakgrunn en ressurs i dette yrket?

– Ja. Det er en fordel å kunne engelsk, siden det er et internasjonalt miljø. Kulturelt sett kan det være en styrke å ha bakgrunn fra en dansetradisjon. Mange kulturer har sterkere folkedansmiljø enn vi har i Norge, og det kan være en ressurs både kunstnerisk og i søknadssammenheng, fordi det gir mangfold og integreringsverdi.