Biokjemiker

Hvorfor valgte du å bli biokjemiker? 

– Jeg har alltid vært interessert i forskning og det å løse problemstillinger, og det har vært en rød tråd gjennom hele utdanningsløpet mitt. 

På ungdomsskolen tok jeg valgfaget Forskning i praksis, og det ga meg en smakebit på hvordan forskning og idéutvikling fungerer. På videregående gikk jeg på forskningslinjen og fikk mulighet til å dyrke interessene mine videre. 

Da jeg skulle velge studie, var det viktig for meg å finne en utdanning og et universitet som passet interessene mine. Jeg har alltid vært interessert i mikrobiologi og molekylærbiologi, og derfor valgte jeg en mastergrad i Kjemi og bioteknologi ved NMBU. Jeg ønsket en utdanning som kombinerte kjemi og biologi. 

I løpet av studietiden endret interessene mine seg flere ganger, og det skyldes nok både at jeg oppdaget fagområder jeg ikke visste om fra før. Jeg fikk et mer realistisk bilde av hvilke muligheter de ulike retningene gir. 

Til slutt endte jeg opp med å skrive masteroppgave innen biokjemi. Prosjektet jeg jobbet med ga muligheten til å bidra med ny kunnskap på et område hvor forskningen kan gjøre en forskjell. Da masteroppgaven var levert, fikk jeg muligheten til å fortsette som doktorgradsstipendiat. 

Image

Foto: Tonje Lindrup Robertsen

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg? 

– Som doktorgradsstipendiat er det vanskelig å beskrive en helt vanlig arbeidsdag, fordi dagene varierer veldig. Noen dager tilbringer jeg nesten hele dagen på laboratoriet og gjennomfører eksperimenter, mens andre dager sitter jeg på kontoret og analyserer data eller skriver på en forskningsartikkel og leser på tidligere studier. Hvor jeg tilbringer dagen, avhenger rett og slett av hvor jeg er i prosjektet.

En doktorgrad varer vanligvis i tre–fire år. I løpet av denne perioden skal man bidra til å besvare et forskningsspørsmål gjennom flere delprosjekter. Arbeidet oppsummeres til slutt i en doktorgradsavhandling, som bygger på forskningen du har gjort gjennom disse årene, og som gir deg en Ph.d. 

Min doktorgrad handler om en familie av enzymer, altså proteiner som fungerer som biologiske verktøy og hjelper til med å bryte ned og bygge om biologisk materiale. I dette tilfellet gjelder det for eksempel cellulose i trær og planter, eller kitin i skallet til krabber og reker. 

Disse enzymene finnes naturlig i sopp og bakterier, og gjør det mulig for mikroorganismer å hente ut energi fra slike materialer.I dag brukes noen av disse enzymene i bioraffinering for mer effektiv nedbrytning av biologisk avfall, som igjen kan brukes til produksjon av for eksempel biodrivstoff. 

Likevel er det fortsatt mye vi ikke vet. Jeg undersøker hvilke deler av enzymenes struktur som påvirker binding til substrat (molekylet enzymet virker på), aktivitet og reaksjonseffektivitet. Målet er å forstå disse mekanismene bedre, slik at enzymene kan brukes mer effektivt under riktige betingelser. 

Vi er også interessert i hvilken biologisk rolle disse enzymene har i naturen, og om de kan brukes til mer enn i dagens industrielle prosesser. Et annet forskningsspørsmål er om det er mulig å endre enzymene slik at de kan fungere på andre typer substrater enn de gjør naturlig i dag, for eksempel mer krevende materialer.

Som stipendiat har man stor frihet til å planlegge sine egne dager. Det gir mye fleksibilitet, men stiller også høye krav til disiplin og struktur. 

Samtidig vil jeg understreke at man ikke er alene. Som stipendiat har man et veilederteam rundt seg som følger opp og hjelper til hvis man står fast. I tillegg er man som regel en del av en forskningsgruppe med kollegaer som man kan diskutere med. 

Arbeidstiden min er stort sett klokka 08.00–16.00, med mulighet for fleksibilitet dersom det trengs. Jeg har en egen kontorplass og en fast plass på laboratoriet. 

Vi har også mulighet til å jobbe hjemmefra. Hvis en viktig frist nærmer seg eller et eksperiment må fullføres, er det vanlig å jobbe ekstra. Jeg synes det er viktig å ha en god balanse mellom jobb og fritid. 

En typisk arbeidsperiode består gjerne av å planlegge et eksperiment, gjennomføre det på laboratoriet, analysere resultatene og til slutt skrive dem sammen i en vitenskapelig artikkel. Disse oppgavene går ofte litt om hverandre. 

Det er sjelden et eksperiment fungerer helt som planlagt første gang, og mye av forskningsarbeidet handler om å finne ut hvorfor. Kanskje må man gjøre kontrollforsøk, teste en ny hypotese eller lese mer litteratur før man prøver igjen. Nettopp det å løse problemer og finne svar ingen vet fra før, er noe av det jeg synes er mest spennende med forskning.

I tillegg til forskningen må alle stipendiater fullføre 30 studiepoeng i løpet av doktorgraden. Disse kan tas gjennom relevante masterfag eller egne Ph.d.-kurs. Man kan også få studiepoeng gjennom konferansedeltakelse, for eksempel ved å presentere forskningen sin med en poster eller et muntlig foredrag. Det er også mulig å få studiepoeng for å skrive en populærvitenskapelig artikkel.

Mange stipendiater bidrar også med undervisning. Det kan være å holde forelesninger eller øvingstimer, eller å veilede masterstudenter på laboratoriet. Dette gir god erfaring innen veiledning og formidling, og er kompetanse man kan ta med seg videre i arbeidslivet. 

Hva kreves for å kunne jobbe som biokjemiker? 

– Jeg har tatt en integrert femårig mastergrad i kjemi og bioteknologi ved NMBU. Det er én vei inn i yrket, men ikke den eneste. 

Mange tar først en bachelorgrad og deretter en mastergrad i for eksempel biokjemi, bioteknologi eller et annet beslektet fagområde. Jeg kjenner også personer som har tatt lektorutdanning innen naturvitenskap, men som senere har gått videre til forskning. Da er det viktig at masteroppgaven er faglig, og ikke didaktisk, slik at man får den nødvendige fordypningen i faget. 

Etter mastergraden søkte jeg på en doktorgradsstilling ved NMBU i den samme forskningsgruppen som jeg skrev masteroppgave i. Doktorgradsstillinger lyses ut på samme måte som andre stillinger, og man må søke, bli innkalt til intervju og konkurrere med andre søkere. De fleste stillinger krever en relevant mastergrad og gode akademiske resultater.

Å være stipendiat betyr at man er ansatt ved et universitet eller en forskningsinstitusjon samtidig som man tar en doktorgrad. Man mottar vanlig lønn og har rettigheter som andre ansatte. Målet med doktorgraden er å utdanne seg til forsker og utvikle ny kunnskap innen et fagfelt.

Etter fullført doktorgrad kan man fortsette med forskning ved et universitet eller et forskningsinstitutt, men mange går også over til jobber i industrien, helsevesenet eller offentlig sektor. En doktorgrad åpner derfor for mange ulike karriereveier, både innen og utenfor akademia. 

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

– Biokjemiker passer for deg som er nysgjerrig på hvordan naturen fungerer, og som ønsker å gå i dybden for å forstå mekanismene bak og hvordan denne kunnskapen kan brukes. 

Kunnskapen kan for eksempel brukes til å utvikle nye medisiner, sikre trygg matproduksjon eller bidra til grønnere teknologi. Samtidig gir faget også rom til å nerde på små og spesifikke problemstillinger, som å utvikle nye analysemetoder.

Det er en fordel å være analytisk og like å løse problemer. Samtidig må man være tålmodig. Forskning og laboratoriearbeid går ikke alltid som planlagt, og det er helt normalt å måtte prøve flere ganger før man finner en løsning. Du må tåle at resultatene ikke alltid blir som forventet. 

Et negativt resultat er også et resultat, fordi det forteller deg hva som ikke fungerer og bidrar til ny kunnskap. Det er derfor også viktig å være strukturert, kunne planlegge arbeidet sitt og følge et prosjekt over lang tid. Samtidig må man være kreativ og tørre å tenke nytt når den opprinnelige planen ikke fungerer.

Yrket passer kanskje mindre godt for deg som ønsker raske svar eller liker at arbeidsdagene er veldig forutsigbare. Som biokjemiker innen forskning må du være komfortabel med at ting tar tid, at eksperimenter kan mislykkes, og at man ofte må tenke nytt og justere planene underveis. 

Samtidig er det viktig å understreke at ikke alle biokjemikere driver med forskning. Mange jobber på laboratorier innen blant annet helsevesenet, matindustrien, legemiddelindustrien eller miljøanalyse. Slike jobber kan være mer forutsigbare enn en forskerstilling, samtidig som de fortsatt krever nøyaktighet, analytiske ferdigheter og evnen til å jobbe systematisk.

Hva liker du best med å være biokjemiker?

– Det beste med å være biokjemiker er at biokjemi åpner opp en verden man ikke kan se med det blotte øyet. Jeg synes det er fascinerende hvordan små mikroorganismer som bakterier og sopp har utviklet seg over milliarder av år for å løse utfordringene de møter i naturen. 

Ofte har naturen allerede funnet løsninger på problemer vi mennesker forsøker å løse, og mye av biokjemien handler om å forstå disse mekanismene og se om vi kan lære av dem. Penicillin er kanskje et av de mest kjente eksemplene på det.

Jeg liker også at biokjemi er et fagfelt i rask utvikling. Nye analysemetoder, genteknologi og kunstig intelligens gjør at vi kan stille spørsmål og finne svar som ikke var mulig for bare noen få år siden. Det gjør at man hele tiden lærer noe nytt, og at det fortsatt er mye vi ikke vet. Det synes jeg er noe av det mest spennende med å være biokjemiker

Hva liker du minst?

– Du kan ikke styre biologien, og det er ikke alltid man får de resultatene man ønsker på lab. I noen tilfeller kan det skyldes tilfeldigheter, spesielt når man jobber med levende celler. Andre ganger kan det skyldes feil i reaksjonsbetingelser, eller komponenter man ikke var klar over påvirket forsøket. Og noen ganger fungerer det rett og slett ikke slik man hadde håpet. 

Det betyr at man må være tålmodig og ikke miste motet selv om resultatene ikke blir som forventet. Man må også akseptere at resultater ikke alltid ser like «perfekte» ut som i læreboka, og at mye av læringen ligger i å forstå hvorfor ting ikke gikk som planlagt. Men, da er det ekstra gøy når det først fungerer.

Image

Foto: Tonje Lindrup Robertsen

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Det finnes mange muligheter innenfor biokjemi, og man er ikke begrenset til å jobbe ved universiteter.

En vanlig vei er forskning ved universitet eller forskningsinstitutt, hvor man jobber med alt fra grunnforskning til mer anvendt forskning. 

En annen viktig arbeidsplass er sykehus og helseforetak, hvor biokjemikere kan jobbe med medisinsk diagnostikk og laboratorieanalyser. Her konkurrerer man ofte også med bioingeniører og andre som har en mer klinisk rettet utdanning. Dersom dette er en retning man er interessert i, kan det være lurt å undersøke ulike utdanningsløp og hvilke fagretninger de ulike universitetene tilbyr.

I tillegg jobber mange i industrien, for eksempel innen legemiddelutvikling, matproduksjon, bioteknologi eller miljøanalyse. Her kan man jobbe både med forskning og utvikling, produksjon eller kvalitetskontroll.

Det finnes også muligheter i offentlig sektor og i ulike rådgivnings- og forvaltningsmiljøer, der man bruker fagkompetansen til analyse, regelverk eller miljøoppfølging.

Biokjemikere finnes både i Norge og internasjonalt, og kompetansen er relativt overførbar mellom land, særlig innen forskning og industri. På lik linje med andre høyere utdanninger er det ofte ikke én spesifikk yrkestittel som etterspørres, men heller kompetanse og erfaring. Det er derfor viktig å være bevisst på hvilke styrker man kan bidra med når man søker jobb etter endt utdanning.

Hva kan man forvente i lønn som biokjemiker?

– Lønnen som stipendiat varierer noe mellom universitet og industri, men ligger vanligvis på nivå med andre stillinger som krever mastergrad. En doktorgradsstilling er samtidig en utdanningsstilling der man er ansatt og får ordinær lønn mens man tar en Ph.d. Dette blir også reflektert i lønnsnivået, og årslønnen kan ligge mellom 560 000–610 000 kroner.

Sammenlignet med mange andre land har stipendiater i Norge relativt gode arbeidsvilkår, både når det gjelder lønn og rettigheter. I Norge er man ansatt gjennom hele doktorgradsperioden og har dermed vanlige arbeidstakerrettigheter.

Hvordan er sjansene for å få jobb som biokjemiker?

– Mitt inntrykk er at arbeidsmarkedet er mer krevende nå enn det har vært tidligere, og det kan være utfordrende å få den første jobben etter både mastergrad og doktorgrad. Dette gjelder ikke bare biokjemikere, men også flere andre bransjer.

Samtidig mener jeg at en utdanning i biokjemi gir en solid og bred kompetanse, som er relevant for både forskning og annen industri. 

Hva er det viktigste du har lært i din karriere?

– Det viktigste jeg har lært er å gripe de sjansene man får. Jeg har også lært at det er viktig å ikke glemme å kose seg på veien. Et godt nettverk og gode muligheter kan også dukke opp utenfor selve skolebenken, og frivillige engasjementer og prosjekter kan forme deg like mye som studiene. Det gir erfaring og egenskaper som ikke alltid kan måles i karakterer alene, og gjør deg unik. 

Samtidig er det viktig å være åpen for at planer kan endre seg. Mange av valgene jeg har tatt i utdanningen har ikke vært planlagt langt frem i tid, men har dukket opp som muligheter underveis. Å gripe de mulighetene har bidratt til å være med på å forme meg og mine karrierevalg.

Selv om jeg alltid har hatt en interesse for mikrobiologi og molekylærbiologi og visste at jeg ville jobbe med det, har jeg aldri hatt en detaljert plan for akkurat hvor jeg skulle ende opp. Jeg tror det er lett å føle at man må ha alt planlagt, men i praksis er det ofte kombinasjonen av retning og tilfeldige muligheter som former veien videre.