Ambulansearbeider

Hvorfor valgte du å bli ambulansearbeider?

– Jeg gikk egentlig forkurs for ingeniørstudier. Jeg var god i matte og det virket som en grei vei å gå, men jeg syntes egentlig ikke det var kjempegøy. Jeg hadde heller ingen erfaring med ingeniørfaget og jeg kjente ikke mange som drev med det, så jeg hadde liksom ikke noen naturlig inngang der. 

Jeg var et år som medic i Forsvaret, der fikk jeg litt mer medisinsk kunnskap, og jeg syntes den delen av tjenesten var ganske kul. Det var mye action, og man fikk øvd seg en god del.

Etter hvert begynte jeg å resonnere litt rundt fremtiden. Jeg var interessert i å gjøre noe som lignet på det jeg hadde gjort i Forsvaret, og paramedisin på høyskolen var det beste tilbudet. Jeg hadde fagene jeg trengte, så jeg trengte egentlig bare å søke og fullføre.

Image

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Strukturen i arbeidsdagene er relativt fast, men selve innholdet varierer mye. Jeg jobber på stasjonen i Oslo sentrum, som er en av de mer aktive stasjonene i landet. Vi har et tredelt løp: 07.00-15.00, 15.00-22.00 og 22.00-07.00. Flere andre stasjoner kjører 12- eller 24-timers vakter, men her er vaktene kortere.

Kulturen her er at man møter opp en kvarters tid før vakten starter. Det er ikke betalt arbeidstid, men det handler om respekt for kollegaene du avløser. Hvis du møter presis og de akkurat har fått et oppdrag kan de fort bli sittende på jobb en time ekstra, kanskje etter en nattevakt. Så vi prøver å bevare den kulturen. Bonusen er at du selv ofte kan dra et kvarter tidligere når neste skift møter opp, så det går opp i opp.

Når vakten har begynt sjekker vi bilen. Vi har en app som heter Bliksund, der du kan gå gjennom en liste med alt utstyret du skal ha med deg. Med erfaring lærer man mye utenat, men i starten er det viktig å gå nøye gjennom listen. 

Du sjekker at oksygenflasken er full, at du har nok svelgtuber, kanyler og sprøyter, at medisinene ikke har gått ut på dato. Vi går gjennom hver enkelt bag og sekk. Vi har gjerne tre til fire bagger; en for brannskader, en for fødsler, en akuttkoffert og så videre. Det er kjedelig å stå ute på et oppdrag og oppdage at du mangler noe.

Vi er som regel mellom tre og fem biler på vakt på stasjonen til enhver tid. Etter sjekken setter man seg gjerne på pauserommet og prater litt med kollegaene, for eksempel om hva som har skjedd i forrige skift og om det har vært spesielt travelt. Deretter tar det som regel ikke lang tid før radioen piper og man blir sendt ut på et oppdrag.

Oppdragene er delt inn etter prioritet eller alvorlighetsgrad. Rødt er akutt, da har du et minutt på å komme deg av gårde. Gult er også tidssensitivt, men ikke like strengt. Og så har du grønt, som er rene transportoppdrag, for eksempel en pasient hos et sykehus som ikke kan gå selv eller må overvåkes under transport.

Her i sentrum kan vi ha alt fra tre til åtte oppdrag på en vakt. På aktive dager, hvis hvert oppdrag tar rundt en time, kan du rekke åtte oppdrag på én åtte timers vakt. På rolige dager kan det være helt ned mot to, men det er sjeldent. 

Vi er midt i Storgata, og det er en del aktivitet i dette området. Vi har sprøyterommet rett i nærheten, og vi rykker jevnlig ut på overdoser. Da gir vi motgift, ofte med en injeksjon i muskelen.

Andre typiske oppdrag kan være forverring av en sykdom, for eksempel KOLS. Der setter vi opp utstyr med medisiner for å åpne luftveiene. Brystsmerter der man mistenker hjerteinfarkt er også en gjenganger. Vi rykker også ut på sosiale situasjoner der ingen er fysisk skadd, men situasjonen er så prekær at folk trenger hjelp.

Jeg jobber vanligvis med en fast makker, og det er jeg glad for. Når man kjenner hverandre godt, vet man hva den andre trenger uten å måtte si det høyt. Noen er veldig selvstendige, andre foretrekker å jobbe mer aktivt som et team. For meg personlig fungerer begge deler fint. Underveis eller mellom oppdragene skriver vi rapport om hva som har skjedd og hva vi har gjort. Den jobben kan makker ta mens jeg kjører, eller omvendt.

Hva kreves for å jobbe som ambulansearbeider?

– Det er to hovedveier inn i faget. Den ene er fagutdanningen, der du starter med helsefag på videregående og deretter ambulansespesialisering, og deretter to år som lærling. Da ender du opp med fagbrev som ambulansearbeider.

Den andre veien, som jeg har gått, er en treårig høyskoleutdanning. Da er du ferdig med en bachelorgrad og har tittelen paramediker. I løpet av studiet er det to praksisperioder; en på tre måneder og en på to måneder. Mellom andre og tredje år kan du jobbe som assistent. Da er du med på bilen som nummer to, under veiledning av en fagarbeider eller paramediker.

Uansett hvilken vei du velger, må du har førerkort klasse B for å ta utdanningen. For å kjøre ambulanse må du har C1-lappen (lett lastebil). I tillegg trenger du utrykningssertifikat, det som kalles kode 160. Det dekkes av høyskolen. Det finnes også noen fagkurs om blant annet medisinsk behandling ved skader og ulykker, disse pleier å være integrert i utdanningen.

Høyskolen har også noen fysiske opptakskrav. Du finner dem på høyskolens nettsider, men det handler blant annet om knebøy med belastning, stå i planke og et løpekrav. Det er fordi du faktisk må klare å utføre oppgavene ute i felten. Du kan måtte gå opp til femte etasje på Sagene, for så å bære ned en bevisstløs mann på 120 kg. Det er alltids mulig å få hjelp til å bære, men hvis du må vente på noen andre taper du tid til behandling.

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

– De som passer godt inn er fysisk og mentalt robuste mennesker med gode kommunikasjonsevner. Hvis du synes det er vanskelig å snakke med folk utenfor din egen krets, for eksempel eldre, barn eller rusavhengige, så tror jeg ikke dette er yrket for deg. Vi skal snakke med absolutt alle, på samme nivå og med samme grad av forståelse. En stor del av jobben vår er å innhente informasjon om pasientene, og veldig mange situasjoner løses også mye ved å bare prate.

Du må også ha empati. Du skal forstå smerten og ubehaget folk er i, enten det er fysisk eller emosjonelt. Og du må tåle press. Alle blir nervøse av og til, men du bør ikke være typen til å fryse fast eller miste kontrollen når det skjer mye på en gang. I tillegg bør du ha et genuint ønske om å hjelpe. Det er for mye jobb og for mye press til at du klarer det uten den motivasjonen i bunn.

Det er også noen ubehagelige sider ved jobben. Det er mye rare lukter, synet av folk som ikke har hatt det bra, og av og til dødsfall. Det er en tilvenningssak, men du bør i det minste ikke ha en sterk motvilje mot den typen inntrykk.

Hva liker du best med jobben din?

– Det er ikke en kontorjobb, det liker jeg. Man kommer seg ut, man ser ting og opplever ting. Ingen dager er helt like. Selv om du får de samme type oppdragene igjen og igjen, så løser de seg ulikt avhengig av hvem du møter. Det synes jeg er veldig givende.

I tillegg er det situasjoner der du virkelig må skjerpe deg. Det er situasjoner der du ikke bare kan kjøre vanlig rutine, men du må tenke selv, kanskje ringe en lege eller innhente informasjon fra andre kilder. Det er veldig spennende. Fra tid til annen er det noen som har fått hjertestans, og da gjør du også noe fysisk krevende som virkelig betyr noe.

Det er også godt å se resultater. Noen ganger ringer sykehuset etterpå, og du får høre at det gikk bra med noen du var bekymret for. Det er en god følelse å gå hjem med.

Hva liker du minst?

– Turnusarbeid er nok det mange synes er tøffest, og det forstår jeg. Du jobber netter, du jobber helger, og av og til må du jobbe julaften. Det er noe du bare må finne deg i. Når du skal gå fra nattevakt til dagvakt og skal snu døgnet, kan kroppen også ta det litt tungt. Spesielt her hvor vi har kortere vakter og dermed flere oppmøter per uke enn stasjoner med 12-timers vakter.

Det er også noen oppdrag som setter seg. Barnevernsmeldinger, for eksempel, der vi mistenker at det kan være noe galt med foreldre eller barn. Eller ulykker og dødsfall som er ganske stygge. Det går over, men det tar litt tid hver gang.

Image

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Det er nok ganske karrieremessig begrenset sammenlignet med mange andre yrker. Men det finnes også noen retninger man kan gå. Har du bachelor kan du søke deg til spesialbiler. En av disse er legebilen, som rykker ut på de mest alvorlige oppdragene som hjertestans og grove skader. Der er det en akuttlege ombord. Den andre er enemannsbilen, der du må ha spesiell kursing og kjører alene. Det er mer krevende, for du har ingen makker å lene deg på.

Det har også begynt å komme masterutdanninger i paramedisin, og det vil nok mest sannsynlig bli et krav for de mest spesialiserte funksjonene fremover.

Noen velger å gå over til ledelse og administrasjon, med ansvar for personal, turnus og organisering. Noen jobber også mot sykehusene i faglige stillinger, der de leser forskning og bidrar til å utvikle faget. Men for de fleste som trives godt ute i bilen, er det faktisk der de ofte blir lenge.

Hva tjener en ambulansearbeider?

– Grunnlønnen for en fagarbeider rett ut av skolen er rundt 452 000 kroner, mens med bachelor er startlønnen rundt 501 000. Men mye av lønnen i yrket kommer fra tillegg. Kveldsarbeid, nattarbeid, helger og røde dager betales godt. Går du over normalarbeidstiden på 36 timer per uke får du også overtidsbetalt for alle timene det gjelder.

Jeg jobbet ikke 100 prosent i fjor, men jeg lå likevel på rundt 650 000–680 000 kroner. For en fulltidsstilling med normale tillegg kan man fort komme opp på 700 000–800 000 på et år, noen steder kanskje også litt mer hvis man har lang ansiennitet.

Hvordan er sjansene for å få jobb som ambulansearbeider?

– Det varierer litt med arbeidsmarkedet, men jeg vil si at utsiktene er gode. Innen de to til tre første årene etter endt utdanning, har de fleste fått tilbud om en fast kontrakt. Også før man får en fast 100 prosent-stilling har man jobb å gå til, fordi det alltid er noen som er syke eller på ferie. Så det er ikke sånn at man går arbeidsledig etter studiene mens man venter på jobb. Det ordner seg.

Hva er forskjellen mellom en paramediker og en lege?

– Jeg tror de fleste leger kunne vært paramedikere, men jeg tror ikke alle paramedikere kunne vært leger. Leger har en mye lengre skolegang og en mye dypere faglig forståelse. Men det vi er veldig gode på, kanskje også best, er å innhente informasjon raskt. Hva folk går på av medisiner, hvilken tilstand de er i, hva som har skjedd. Det er egentlig kjernen i jobben vår; også har vi det fysiske på toppen av det.

Jeg har snakket med bekjente som er leger, og noen sier «orker du å holde på med det der?». De liker kanskje å ha ting planlagt, ha oversikt over historikk og medisinlister på forhånd. Det er akkurat det vi er gode på å hente inn der og da, ute i felten.

Innenfor helsevesenet er dette noe av det kuleste du kan gjøre uten å være lege, vil jeg si. Noen leger strekker seg etter det vi gjør, og da tenker jeg at vi har et ganske bra utgangspunkt. De tenker sikkert at vi ikke er så kule på andre måter, og det må jo være lov. Men det er en forskjell der som jeg setter veldig pris på i det daglige.