Stipendiat

For alle som har en drøm om å finne mer ut av et tema eller kjenner i kroppen at dette er et problem vi må løse, er doktorgrad den rette veien å gå.
Portrettbilde av stipendiat Kjersti Draugedalen
Kjersti Draugedalen, 46 år
Stipendiat
Tønsberg kommune/ Universitetet i Sørøst-Norge, Tønsberg
Intervjuet er mer enn to år gammelt. Det kan ha skjedd endringer i yrket etter intervjuet ble publisert.
«Å være stipendiat kan passe for alle som er nysgjerrige og vil lære mer om et tema.»
― Kjersti Draugedalen
Intervju:
Lena Ramberg
Publisert: 18.05.2022
«Å være stipendiat kan passe for alle som er nysgjerrige og vil lære mer om et tema.»
― Kjersti Draugedalen
«Jeg driver med mye kreativ problemløsning, noe jeg liker godt og synes er spennende.»
― Kjersti Draugedalen

Hvorfor valgte du å bli stipendiat?

– Jeg er egentlig barneskolelærer, og har tatt en master i flerkulturell og internasjonal utdanning, i tillegg til videreutdanning i pedagogikk, veiledning og seksuelle overgrep. Jeg har alltid vært opptatt av hva skolen kan gjøre for inkludering av såkalte sårbare grupper. På studiet om seksuelle overgrep lærte jeg om barn og unge som utviser problematisk eller skadelig seksuell atferd. Det er kanskje den atferden som gjør mest med oss voksne. 

Det ble raskt klart at det er et stort kunnskapshull på dette området. Det gjelder særlig hvordan man kan forebygge, og det var lett for meg å se hvordan en slik kunnskap kunne hjelpe meg i hverdagen som barneskolelærer. På det tidspunktet hadde jeg opplevd flere saker der mangelen på denne typen kunnskap ble tydelig. Skolen er ikke i stand til å gi barn og unge med denne typen problematikk den hjelpen de trenger, tidlig nok. Det var det som motiverte meg til å vurdere å ta en doktorgrad.

Image
Stipendiat Kjersti Draugedalen sitter ved kontorpulten sin og skriver på en bærbar pc. Hun har langt, lyst hår, briller og en rosa skjorte med hvit cardigan over.

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Jeg har hjemmekontor, og sitter der når jeg leser og skriver. Det kan fort bli litt ensomt, og derfor deltar jeg så ofte jeg kan på kurs og konferanser, i tillegg til at jeg holder mange presentasjoner selv. Jeg har også vært to turer i utlandet på forskeropphold, så jeg har stor frihet, og får en fin variasjon mellom å jobbe alene og å være blant folk. 

Veldig tidlig i doktorgraden begynte jeg å presentere prosjektet mitt. Dette innebærer å legge frem resultater, og å delta på ulike konferanser i både inn- og utland, for å se hva som finnes på dette feltet. I tillegg tok jeg kontakt med forskere rundt i verden og satte meg grundig inn i litteraturen. 

Noen stipendiater har undervisning som en del av sin jobbhverdag, mens jeg, som tar doktorgraden som ansatt i kommunen, har arbeidsplikten min i kommunen. Som en del av jobben min har jeg også vært SLT-koordinator i kommunen. SLT står for samordna loka rus – og kriminalitetstiltak. Det handler om å forebygge at barn og unge havner i kriminalitet. Her jobber vi mye tverrfaglig, og mitt ansvar som koordinator var å lage og koordinere en prosedyre for hva kommunen kan gjøre når grupper av barn og unge står i fare for å komme ut i kriminalitet. Arbeidsdagen min er med andre ord svært ulik fra dag til dag, og jeg bestemmer stort sett selv hvordan jeg vil gjøre det.

Hva kreves for å kunne jobbe som stipendiat?

– Det første formelle kravet er at man må ha tatt en mastergrad, og fått resultat A eller B. Deretter er det flere måter man kan ta en doktorgrad på. Den ene måten er å søke på stipendiatstillinger som blir utlyst ved universiteter. Den andre måten er å søke om å bli stipendiat i en kommune, fylkeskommune eller statlig organisasjon hvor man allerede er ansatt. 

Jeg tar denne andre typen doktorgrad som heter offentlig doktorgrad, noe som betyr at jeg er ansatt i kommunen for å gjøre forskning på vegne av kommunen. Da søkte jeg først til forskningsrådet, siden det er de som har ansvaret for den økonomiske biten når man tar en offentlig doktorgrad.

Forskningsrådet vil ha en prosjektbeskrivelse, som de bruker for å vurdere om det du vil forske på har noen nytteverdi og om det er realistisk å gjennomføre. Deretter vurderer de om de kan støtte prosjektet. Dersom de godkjenner prosjektet ditt, kan du gå videre til å søke hos universitetet. Det var sjefen min som så nytten av en artikkel jeg hadde skrevet om det temaet jeg forsker på, og fordi det var tilfeller i kommunen som gjorde at denne kunnskapen kunne brukes, ga de grønt lys for prosjektet mitt.

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

– Det kommer helt an på. Som gammel lærer så tror jeg jo på at hvis man kan bygge på styrkene hos den enkelte, så har det ikke så mye å si om man er introvert eller ekstrovert, for eksempel. Samtidig er det en fordel å være komfortabel med å presentere både seg selv og prosjektet sitt foran andre, men akkurat det er også noe som blir lettere med trening.

En doktorgrad kan se helt forskjellig ut, det avhenger av hva man forsker på. Kanskje kan man fordype seg helt og fullt i en smal nisje innen et fagfelt, og bruke mesteparten av tiden på å undersøke og forske på det. Da er man kanskje ikke like avhengig av å like å formidle, mens formidling er en stor og viktig del av mitt prosjekt. Å være stipendiat kan passe for alle som er nysgjerrige og vil lære mer om et tema. Det handler om å finne det man brenner for, og virkelig konsentrere seg om det.

Hva liker du best med yrket ditt?

– Det jeg liker best er at jeg får lov til å jobbe med ledende ekspertise, og ta del i virkelig store og meningsfylte prosjekter. Jeg synes det er så fantastisk med vitenskap. Vi ser på noe, undersøker og utforsker det, og som resultat blir praksisen bedre. Det er noe av det største med denne jobben, å få bidra til positive endringer. Jeg driver med mye kreativ problemløsning, noe jeg liker godt og synes er spennende. I tillegg er det den enorme variasjonen i yrket mitt, jeg elsker å få gjøre masse forskjellig, og at jeg har stor frihet til å legge opp løpet slik jeg mener det er best.

Hva liker du minst med yrket ditt?

– Det jeg liker minst er nok det byråkratiske i en del av det jeg driver med. Jeg liker å gå min egen vei og gjøre ting på min måte, og det er jo også noe av det jeg forsker på, hvordan hjelpesystemet kan bli bedre. Når systemer blir veldig rigide, oppleves det ikke lenger som en hjelp. Blir det veldig mange formelle krav og ting som kan ta lang tid, synes jeg det kan være utfordrende. Nå har ikke det vært noen stor utfordring for meg, men hvis jeg skal peke på noe jeg liker minst, må det bli dette.

Image
Stipendiat Kjersti Draugedalen står ved hvit, digital tavle og skriver om temaet hun forsker på, skadelig seksuell atferd blant barneskolebarn. Hun har langt, lyst hår, briller og står med ryggen til kamera.

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– En mulighet er å bli postdoktor eller professor, og jobbe ved et universitet eller en høyskole. Forsker du på noe som er relevant for flere arbeidsgivere, vil du fort bli en attraktiv kandidat på flere felt, også utenfor akademia, så her er det uendelig med muligheter.

Hva kan man forvente i lønn som stipendiat?

–Her er det en forskjell på om man har en vanlig stipendiatstilling ved et universitet eller om man tar en offentlig doktorgrad. Med en offentlig doktorgrad beholder man som regel den lønnen man kommer inn i forløpet med, mens lønnen på universitetet nok ligger noe lavere.

Hvordan er sjansene for å få jobb som stipendiat?

– Det varierer nok veldig med hvilket fagfelt man vil forske innen og hvor i landet man er. Dersom du skriver doktorgrad om et tema som få andre mennesker kan noe om, er sjansen mye større for at du får jobb. Dersom du forsker på noe som allerede er godt etablert, kan det være litt vanskeligere. Her vil jeg trekke frem kontaktene man får underveis i doktorgradsarbeidet som noe veldig positivt, gjennom å bli kjent med andre fagfolk åpner det seg ofte spennende muligheter.

Hvilket råd vil du gi til noen som synes det høres topp ut å jobbe som stipendiat?

– Det beste rådet jeg har fått av mine veiledere opp gjennom, er at det er de prosjektene du virkelig brenner for som har størst sjanse til å lykkes. Et doktorgradsarbeid er et veldig møysommelig, langsomt, ensomt og arbeidsomt prosjekt, som kan gjøre at man til tider kan kjenne seg både nedbrutt og nedkjørt. Hvis man brenner for det og virkelig elsker det man driver med, vil ikke det føles så overveldende. Det er ikke til å komme unna at det er mye jobb, men det har vært en helt fantastisk opplevelse for meg. 

Ikke vær redd for å ta kontakt med ekspertisen på det fagfeltet eller området du er opptatt av. Dra på konferanser og presenter deg, eller send en e-post. Verdien av å være del av et nettverk av fagfolk som er engasjert i det samme som deg kan gi muligheter for læring og vekst, og god fart på veien videre. For alle som har en drøm om å finne mer ut av et tema eller kjenner i kroppen at de brenner for å løse et problem, er dette veien å gå.