Reindriftsutøver

Hvorfor valgte du å bli reindriftsutøver?

– Reindrift er ikke et yrke man kan velge helt uten videre. Det er et yrke du må være født og oppvokst i, eventuelt gifte deg inn i. Selv har jeg overtatt bedriften til mine foreldre. 

I en slik bransje kan man føle på en plikt til å bevare familiebedriften og tradisjonen. Men for min del har det også vært et sterkt ønske. Dette er noe jeg lever og ånder for. 

Image

Foto: privat

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Arbeidet varierer ut fra ulike tider på året. Vi pleier å si at et driftsår starter 1. april. Noen uker senere starter kalvingen, og den varer i omtrent en måned. I motsetning til andre husdyr skjer kalvingen naturlig og uten hjelp fra folk. Dyrene går nemlig fritt. Som reindriftsutøver er det min oppgave å kontrollere at alt går så bra som mulig. Det innebærer å prøve å passe på at det ikke kommer rovdyr som tar nyfødte kalver. 

Utover sommeren, når kalvene har blitt tre–fire måneder, er det tid for å merke dem. I området der vi har rein, er det også tre andre familier som eier rein, så derfor er det nødvendig å merke de dyra som tilhører oss. Dette gjøres ved å lage et snitt i øret på kalvene. Vi samarbeider med de andre familiene siden dyrene går sammen. 

Merkingen foregår ved at vi først kommer oss til høyfjellet der dyrene er, ofte er det ved hjelp av motorsykkel. Deretter får vi reinen inn bak et gjerde, gjerne 400–600 dyr om gangen. For å få tak i kalvene, bruker vi lasso. Vi prøver å unngå å ha reinen innenfor gjerdet mer enn seks–åtte timer. Dette er på grunn av dyrevelferden. Vi ønsker at de skal ha mulighet til å finne le, både for sola og for insekter. Merkingen av kalvene tar vanligvis en-to uker. 

I september begynner slaktesesongen. Vi slakter først og fremst reinokser, altså hannreinen. Vi prøver å slakte dem før brunst, det vil si før de er klar for å pare seg. Det er da de er på sitt aller største. Hvis vi slakter simler, hunnrein, er det som oftest på grunn av at de har blitt gamle. På samme måte som ved merkingen, samler vi reinen innenfor et gjerde når de skal slaktes, og også her bruker vi lasso for å få tak i dem. 

Etter slaktinga, begynner vi med reinflytting til vinterbeite. Dette foregår i slutten av november eller begynnelsen av desember. Vi flytter vestover mot kysten på vinteren og østover mot høyfjellet om sommeren. De flyttes omtrent fem mil i luftlinje. 

Noen ganger må vi frakte dem med tilhenger eller lastebil. Dette er hvis været er dårlig, og det er korte dager. Men det beste er når de kan gå til beitet selv. Da må vi bare følge på ved hjelp av hunder som samler dem. Reinen har instinkter, så de vet hvor de skal gå for å finne det beste beitet. Og når det nærmer seg vår, slår morsinstinktet til simlene inn, så dermed vil de automatisk tilbake til sommerbeitet. En rein vil nemlig alltid kalve på samme sted de gjorde sist.

I tiden mellom flyttingen beiter reinen fritt, og jobben vår er å passe på at dyrene er der de skal være og ikke blir plaget av rovdyr. Min faste bostedsadresse er der det er sommerbeite, men jeg bruker ofte å leie et hus der vi har rein på vinteren. Vi har også campingvogner, hytter og lavvoer tilgjengelig som vi kan bo i, for det blir litt for lang pendlervei. 

Vi jobber veldig ut fra været. En regnværsdag blir gjerne til en kontordag. Siden jeg er selvstendig næringsdrivende, må jeg bruke en del tid på regnskapsføring. I tillegg eier familien min et slakteri, så det er også noe jeg bruker mye tid på, spesielt på høsten og vinteren. Det er bare vårt eget kjøtt vi jobber med.

Hva kreves for å kunne jobbe som reindriftsutøver?

– Det er ingen krav til formell utdannelse. Men det blir stadig mer vanlig å ta fagbrev som reindriftsutøver. Andre året på videregående gikk jeg reindriftsskole i Kautokeino. Deretter var jeg lærling hos mine foreldre før jeg fikk fagbrevet. 

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

– Først og fremst må man være glad i dyr. Kjønnsroller har ingenting å si i dette yrket – det passer like godt for kvinner som for menn. 

Det er en fordel å ha tålmodighet og utholdenhet. I tillegg er det en fysisk krevende jobb, så hvis man trives best inne på kontor, bør man finne seg noe annet å gjøre.

Hva liker du best med å være reindriftsutøver?

– Det jeg liker aller best, er kontakten med dyrene. Noen av de blir veldig tamme, spesielt hvis det er kalver som har blitt flasket opp. Vi har hatt små kalver sovende på kjøkkengulvet. 

Hva liker du minst?

– Det absolutt verste, er å finne døde, nyfødte kalver. Vi sliter med store tap på grunn av rovdyr, og det går utover videre vekst i flokken. Det er særlig gaupe, jerv og ørn som tar kalvene. 

Hvert år mister vi omtrent 50 prosent av årsproduksjonen. Det går kraftig utover økonomien. I forhold til tidligere, har det blitt flere rovdyr. En av grunnene til det er strenge regler i forhold til hvilke dyr som kan jaktes på. 

Det kan også være krevende mentalt å stå i arealkonfliktsaker. Vi jobber for å bevare reinbeiteareal. De siste årene har det vært mange store utbygginger i reinbeiteland, blant annet på grunn av vind- og vannkraftutbygging. Disse konfliktene kan ta mye tid og energi. 

Image

Foto: privat

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– De vanligste binæringene er slakt og turisme. Slakt dreier seg ikke bare om selve slaktingen, men også videreforedling av kjøttet. Man kan også lage produkter ut fra skinn, bein og horn.

Når det gjelder turisme, handler det i stor grad om kulturformidling. Mange er interesserte i å møte rein på nært hold. 

Hva tjener en reindriftsutøver?

– Jeg vil tro at snittlønna er i underkant av 500 000 kroner. Man jobber ikke med dette på grunn av pengene. 

Hvordan er sjansene for å få jobb som reindriftsutøver?

– Man må bli født til det eller gifte seg inn i det. Og så varierer det hvor mange plasser det er geografisk. I Finnmark er det stor konkurranse om plassene. Men her jeg holder til, er det ikke like vanskelig å få plass.