Psykiater

Hvorfor valgte du å bli psykiater? 

– Jeg begynte å jobbe som miljøarbeider på akuttpsykiatrisk avdeling allerede første året på medisinstudiet. Det var mest for å tjene litt ekstra penger, men etter hvert ble jeg stadig mer interessert i samtalene med pasientene og arbeidet med psykiske lidelser.  

Min første jobb etter medisinstudiet, var legevikar på akuttpsykiatrisk avdeling på det som i dag heter Ahus. Da begynte jeg for alvor å trives som lege i psykiatri, men så startet jeg spesialisering i indremedisin og jobbet etter hvert tre år i kirurgien. Men jeg tenkte stadig på hvor fint jeg hadde hatt det da jeg jobbet i psykiatrien. Jeg tok en viktig, men også vanskelig avgjørelse: Jeg sluttet i kirurgien, selv om jeg var nær ved å bli spesialist, og byttet over til psykiatrien. Jeg er veldig glad for at det ble slik.

Image

Foto: privat

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg? 

– Jeg har en svært variert arbeidsdag. Dette skyldes at jeg jobber både som klinikkoverlege (tilsvarende avdelingsoverlege) ved Trasoppklinikken, og som avtalespesialist på Lørenskog. På den ene siden har jeg overordnet faglig ansvar for en stor klinikk med 36 sengeplasser. Her hjelper jeg pasienter som sliter med rusavhengighet og psykiske lidelser. På den andre siden jobber jeg psykoterapeutisk og poliklinisk med pasienter som har ulike psykiske helseplager.

I løpet av en arbeidsdag kan jeg ha åtte–ni samtaler med pasienter. 

Av og til er det helt nødvendig å kombinere samtaleterapi med medikamentell behandling. For eksempel hvis jeg får besøk av en pasient med alvorlig dyp depresjon og uttalte kognitive vansker, er det ofte nødvendig å tilby medisinsk behandling samtidig som samtaleterapi. Lykkes man med medisinsk behandling, vil pasienten i større grad være i stand til å dra nytte av samtaleterapien på en god og effektiv måte. 

Noen ganger hjelper jeg kollegaer med krevende kliniske problemstillinger, der jeg må gjøre egne vurderinger for å kunne gi råd og veiledning. 

Andre ganger jobber jeg rent psykodynamisk eller psykoanalytisk med pasienter i langtidsterapi. Jeg har også korttidsterapier. I tillegg bruker jeg psykofarmakologisk behandling når det er nødvendig. Jeg håndterer også mange henvendelser, blant annet henvisninger fra andre kollegaer, e-poster og klagesaker som kommer til meg i rollen som klinikkoverlege.

Jeg jobber også som sakkyndig og rettspsykiater, og har derfor en del samarbeid med Nav og rettsapparatet. Dette er en svært spennende del av arbeidet, som skiller seg fra det øvrige kliniske arbeidet. Arbeidet som sakkyndig er helt avhengig av mandatet jeg får fra den som bestiller undersøkelsen. Enkelte ganger gjelder dette straffesaker, mens det andre ganger kan dreie seg om vurdering av arbeidsevne eller behov for verge.

Jeg veileder også en del kollegaer i psykoterapi. Dette er både interessant og givende. I tillegg underviser jeg jevnlig på ulike kurs i spesialistutdanningen i psykiatri og rus- og avhengighetsmedisin, og blir invitert som foredragsholder på seminarer og kongresser. Jeg skriver også fagartikler og kronikker. Jeg er engasjert i flere faglige og tillitsbaserte verv innen psykiatri og legeprofesjonen, med erfaring fra ledelse, etikkarbeid og støtte til kolleger i krevende livssituasjoner. 

Hva kreves for å kunne jobbe som psykiater? 

– For å kunne jobbe som psykiater må du først fullføre medisinstudiet som tar 6 år, og gjennomføre LIS1-tjeneste og deretter starte som LIS i psykiatri. Deretter tar utdanningen 5-6 år og omfatter klinisk tjeneste, veiledning og kurs. 

Gjennom denne lange utdanningen lærer du om ulike psykiske lidelser og behandlingen av dem. Men utdanningen gir virkelig mulighet til å utvikle seg som menneske. En psykiater, for å kunne arbeide med mennesker i livskrise, skal kunne reflektere over sine egne tanker og følelser. Jeg mener at en psykiater også er nødt til å sette seg inn i mange temaer som indirekte påvirker psykisk helse: kultur, litteratur, filosofi og samfunnsvitenskap.

Jeg var heldig tidlig i utdanningen fordi jeg hadde svært gode veiledere underveis. Blant annet hadde jeg overleger som gjennom samtaler og veiledning vekket nysgjerrigheten min og tipset meg om ulike bøker jeg kunne lese. Samtidig tror jeg det har vært svært viktig for meg å ta videreutdanning i psykoanalyse, fordi denne utdanningen gjorde meg mye tryggere i hverdagen som psykiater.

Jeg ble stadig bedre i psykoterapi for hvert år. Etter hvert opplevde jeg at jeg mestret samtaler med pasienter med tilknytningsvansker, som hadde store problemer med å stole på andre på grunn av tidligere erfaringer. Jeg ble også svært engasjert i transkulturell psykiatri, noe som ikke er så rart ettersom jeg selv har migrasjonsbakgrunn. Psykiatrifaget hjalp meg til å forstå hvordan min egen historie med flukt og eksil preger meg i hverdagen. 

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for? 

– Dette yrket passer for personer som liker å jobbe tett med mennesker, og som er opptatt av hvordan relasjonen mellom behandler og pasient påvirker behandlingen. Yrket passer deg som er ydmyk og tåler usikkerhet, fordi psykiatri ikke alltid gir klare eller entydige svar. Du bør kunne leve med å «ikke vite» innimellom, samtidig som du klarer å bevare nysgjerrigheten. Hvis du liker å jobbe med abstrakte problemstillinger og kan forstå at relasjoner mellom mennesker er komplekse, kan dette yrket passe for deg. Det er også en fordel å være interessert i filosofi, litteratur og samfunn, i tillegg til selve psykiatrifaget.

Dette yrket passer ikke for personer som tenker veldig konkret og er ute etter rene fakta-svar. Når du jobber som psykiater, må du leve med at det er en del spørsmål som ikke har sikre svar. 

Hva liker du best med å være psykiater? 

– Det jeg liker aller best med psykiatri, er muligheten til å arbeide med både psykisk og somatisk helse samtidig. Faget er stort, noe som gir mange utfordringer og interessante problemstillinger. I tillegg er det en viktig del av faget å utvikle seg som menneske.

Hva liker du minst? 

– Det er det som hindrer meg i å fungere som en komplett og effektiv psykiater. Dette kan være unødvendig papirarbeid, byråkratisering og ineffektive tverrfaglige møter hvor vi diskuterer uten at det kommer pasientene til gode. Jeg mener at psykiateren bør være den tydelige faglige lederen i psykisk helse. Dette er fordi psykiateren er den eneste fagpersonen som har en bred kompetanse som dekker både somatisk og psykisk helse.

I dag er ikke dette en selvfølge lenger. Jeg opplever ofte at psykiaterens rolle blir mindre viktig, både bevisst og ubevisst. Derfor må psykiateren være tydelig på sin rolle. Dette kan ta tid og krefter som ellers kunne vært brukt til pasientarbeid.

Image

Foto: privat

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Psykiatri gir mange muligheter. Du kan jobbe klinisk med pasienter, men du kan også drive med spennende forskning i et felt som utforsker samspillet mellom kroppslig og psykisk helse. Psykiatere er også ofte involvert i viktige samfunnsspørsmål og blir intervjuet for å bidra med innsikt i komplekse og menneskelige problemer. For eksempel har psykiatere spilt en rolle i å utforme lovene om strafferettslig utilregnelighet og i debatter. 

En psykiater kan videreutdanne seg innen ulike retninger av psykoterapi eller spesialisere seg ytterligere, for eksempel innen rettspsykiatri. Yrket gir stor fleksibilitet når det gjelder arbeidssted – du kan jobbe over hele landet, både i offentlige institusjoner og i privat praksis. 

Hva kan man forvente i lønn som psykiater?

– Lønnsnivået varierer en del, men som spesialist i psykiatri i offentlig sektor er årslønnen rundt 1,1–1,3 millioner kroner i året, avhengig av ansiennitet og vakter. Hvis du jobber som privat psykiater, med avtalehjemmel eller selvstendig praksis, kan inntekten bli betydelig høyere. Men da har du også større ansvar for egen økonomi og svingninger i inntekten.

Hvordan er sjansene for å få jobb som psykiater?

– Det er svært gode sjanser. I dag er det mangel på psykiatere i store deler av landet. Behovet forventes å øke fremover, så jobbmulighetene er generelt veldig gode både i offentlig og privat sektor. 

Er det større behov for dette yrket nå enn før, og hvorfor tror du det er sånn?

– Det er helt klart et større behov for psykiatere nå enn før. Flere personer oppsøker hjelp for psykiske plager, tjenestene er bygget ut og pasientene har ofte sammensatte og langvarige lidelser som krever spesialisert kompetanse. Samtidig utdannes det for få psykiatere til å dekke behovet, og mange stillinger er ikke besatt, spesielt i distriktene. 

Hva vil du si til ungdom som vurderer å bli psykiater?

– Dette er et fag for deg som både liker medisin og som er opptatt av livshistorier, følelser og relasjoner. Du må trives med å jobbe langsiktig, tåle usikkerhet og være villig til å møte mennesker i svært sårbare situasjoner. Til gjengjeld får du et veldig meningsfullt yrke, stor faglig bredde og mange muligheter til å utvikle deg, både klinisk, som forsker og samfunnsmessig. 

Hvordan klarer man å legge fra seg historiene til pasientene når man drar hjem fra jobb?

– Det er viktig å la seg selv bli påvirket av problemene til pasientene, men utdanningen hjelper oss til å bruke dette konstruktivt. Vi prøver å holde hjertet varmt og hodet kaldt samtidig for å kunne støtte pasientene våre. Over tid lærer man seg å ha en profesjonell avstand: å være til stede og engasjert i timen, men også sette grenser og la jobben bli igjen når dagen er ferdig. Her er god kollegastøtte, veiledning og faglig refleksjon viktige faktorer for å lykkes, samt det å ha et liv utenfor jobben som gir påfyll og balanse.