Professor
Hvorfor valgte du å bli professor?
− Da jeg gikk på grunnskolen og videregående, hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle bli professor. Fram til jeg var 14–15 år, var det nemlig fotballproff jeg ville bli.
Jeg var usikker på hva jeg skulle studere etter videregående, og begynte derfor å jobbe. Ved en tilfeldighet fikk jeg jobb i en bolig for autistiske barn, og der jobbet jeg i fire år. Det var utfordrende å forstå hvordan disse barna tenkte, men de fanget interessen min, og jeg ville finne ut av det. Derfor begynte jeg å studere pedagogikk med fokus på denne tematikken. Utover i studiene fant jeg stor glede i å dykke enda dypere ned i det som interesserte meg, og deretter ballet det bare på seg. Jeg ble professor som 37-åring.
Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?
− En vanlig arbeidsdag starter med å gå gjennom e-poster jeg ikke rakk å svare på dagen før. I løpet av dagen er det ofte møter med ulikt innhold, både knyttet til undervisning og til de forskningsprosjektene jeg er involvert i.
I motsetning til en del andre professorer, underviser jeg ikke så mye. Men jeg bruker mye tid på veiledning av master- og doktorgradsstudenter. Akkurat nå har jeg seks doktorgradsstudenter og tre–fire masterstudenter. Veiledningen foregår enten på kontoret eller digitalt. Særlig for doktorgradsstudentene skjer det ofte i større grupper med stipendiater, andre veiledere og prosjektdeltakere.
Hverdagen er variert. Det kan være alt fra kollegaveiledning og prosjektmøter, til skriving av artikler og bokkapitler sammen med andre. Prosjektene jeg deltar i involverer gjerne alt fra to til femten personer, så det er sjelden jeg sitter helt alene med eget arbeid.
En del av jobben er også formidling, for eksempel gjennom mediekommentarer eller deltakelse i ekspertpaneler. Forskningen min har blant annet handlet om hvordan autisme blir portrettert i film, TV, sosiale medier og aviser. Jeg har også publisert flere internasjonale artikler om dette. For tiden arbeider vi også med et prosjekt om hvordan lydsensitivitet kan håndteres i klasserommet. Da har vi blant annet undersøkt effekten av lyddempende hodetelefoner for autistiske elever.
Noe av det mest inspirerende er de uformelle diskusjonene man kan ha i lunsjen eller i andre settinger, der man plutselig snakker med en kollega man ikke kjente så godt fra før. Når ulike kompetanser møtes, kan det oppstå ideer til helt nye prosjekter. I prinsippet kan man forske på nesten hva som helst så lenge det ligger innenfor fagfeltet – det er egentlig bare fantasien som setter grenser.
For meg utgjør forskning den største delen av arbeidet. Jeg leder både masterutdanningen og en forskningsgruppe, og jobben innebærer ofte kvelds- og helgearbeid. I tillegg gir stillingen store muligheter for reiser til konferanser og forskningsopphold i utlandet. Jeg har blant annet vært i USA, Canada, Storbritannia, Spania, Frankrike, Sør-Afrika og Tsjekkia. Gjennom disse reisene bygger man et bredt internasjonalt nettverk som åpner for videre samarbeid. Jeg lærer stadig noe nytt. Hvis man liker å studere, vil man trives som professor også. Det føles litt som å være en evig student, bare med vesentlig bedre økonomi.
Hva kreves for å kunne jobbe som professor?
− For å bli professor må man ha bachelor-, master- og doktorgrad i bunn. Etter doktorgraden får man gjerne en stilling som førsteamanuensis. Derfra bygger man opp professorkompetanse gjennom forskning, publisering, undervisning, veiledning og formidling. For å bli vurdert til professoropprykk må man dokumentere omfattende vitenskapelig produksjon og erfaring på disse områdene – kriteriene er strenge. En kommisjon bestående av tre professorer vurderer søkeren.
Jeg tok bachelor, master og doktorgrad i pedagogikk og spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. Etter doktorgraden fikk jeg en stilling som førsteamanuensis, og deretter var jeg postdoktor en periode. I denne tiden arbeidet jeg svært mye med forskning og publisering, og jeg knakk etter hvert en kode for hvordan jeg skulle skrive artikler. Jeg var heldig og fikk gode internasjonale kontakter som jeg kunne samarbeide med, samtidig som jeg utviklet egne prosjekter. Etter tre år ble jeg professor, noe som er raskere enn det som er vanlig.
Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?
− Man må være forberedt på å legge ned mye arbeid for å nå fram til en professorstilling. Det handler ikke nødvendigvis om å ha et stort talent for skole; jeg selv var helt gjennomsnittlig på barne- og ungdomsskolen og litt under snittet på videregående.
Foreldrene mine har aldri tatt høyere utdanning, men de har alltid jobbet hardt og stått på. Det å ha hatt de som rollemodeller har vært mer avgjørende enn å for eksempel komme fra et akademikerhjem. Evnen til å arbeide målrettet er en viktig del av dette yrket.
Det passer for dem som liker å studere, fordype seg, analysere og få oversikt over kunnskap. Man må like å lære nye ting, være ydmyk for at man aldri blir helt utlært, og være nysgjerrig og motivert til å finne ut mer.
Samarbeidsevner er også avgjørende siden man alltid jobber sammen med andre. Det finnes ikke én bestemt personlighetstype som passer best, men interessen for faget er helt avgjørende.
Hva liker du best med å være professor?
− Det jeg liker best med å være professor er friheten, fleksibiliteten og kollegaene jeg møter, samt alle stedene jeg får mulighet til å oppleve gjennom jobben.
Hva liker du minst?
− Jeg liker ikke de administrative oppgavene. Det kan for eksempel være reiseregninger, papirarbeid knyttet til forskningsprosjekter og oppgaver knyttet til timeplaner og arbeidsplaner.
Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?
− Innenfor yrket finnes det ulike muligheter. Noen går inn i lederstillinger som dekan, rektor eller instituttleder. Det er ikke noe jeg selv ønsker, siden det innebærer mer av den administrative delen jeg ikke er så glad i. Det som motiverer meg mest, er de mange faglige utviklingsmulighetene – å utforske nye metoder og teknikker, samarbeide på tvers av fagområder og knytte kontakter internasjonalt.
Man kan også formidle kunnskap gjennom artikler og bøker, og delta i varierte prosjekter. På den måten finnes det alltid nye muligheter for både samarbeid og personlig utvikling.
Hva tjener en professor?
− Grunnlønnen for en professor ligger vanligvis mellom 900 000 og 1 000 000 kroner. De fleste tjener nok mer enn dette fordi det finnes flere muligheter for ekstra inntekt. Det kan for eksempel være gjennom sensurarbeid for andre institusjoner, redaktøroppgaver i internasjonale tidsskrifter og deltakelse i ulike kommisjoner.
Man kan også få en professor II-stilling, noe som innebærer at man er ansatt i opptil 20 prosent ved et annet universitet, høyskole eller forskningsinstitusjon. Selv har jeg en professor II-stilling ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Hvordan er sjansene for å få jobb som professor?
− Det største nåløyet er å komme inn på doktorgraden og få en stipendiatstilling. Deretter gjelder det å sikre seg en fast stilling ved en høyere utdannings- eller forskningsinstitusjon, noe som også kan være krevende.
Mange må jobbe i midlertidige stillinger en periode før de får fast ansettelse. Men når du først har kommet inn i akademia med en doktorgrad og en stilling som førsteamanuensis, er sjansene ganske gode. Da handler det mye om egen innsats og hvor mye du velger å satse på det.
