Professor
Hvorfor valgte du å bli professor?
– Jeg har alltid vært en nysgjerrigper. Alle svar var viktige. Moren min plukket mye blåbær, og jeg tuslet bak og stilte store spørsmål. Om alt egentlig – fra gresk mytologi til hvordan sauene ble gravide. Hun svarte etter beste evne, men det holdt ikke for meg. Jeg ville ha hele årsakskjeden. Hvordan, hvorfor, hva, hvor og når? Det er et godt utgangspunkt for å bli professor.
Veien dit var lang. Jeg startet med en master i samfunnsøkonomi i Oslo. Deretter gikk turen til Uganda hvor jeg jobbet med bistand i FN. Jeg skjønte som Sokrates, at alt jeg vet – er hvor lite jeg vet. Jeg bestemte meg for å ta en doktorgrad for å forstå mer. Da gikk turen til Bergen, og etter hvert til feltarbeid på Sumatra med temaet tropisk avskoging. Det ble min røde tråd gjennom karrieren.
Det sies at det er flere gode spørsmål enn gode svar og det er vel egentlig svaret på hvorfor jeg til slutt ble professor. Nye spørsmål kommer alltid, og å drive med forskning er å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. For en professor betyr det å si noe nytt, og å produsere ny kunnskap gjennom forskning. Det innebærer også å revurdere egne synspunkter. Samtidig er jo livet også tilfeldigheter. Jeg har noen ganger hatt flaks og vært på rett sted på rett tidspunkt på veien mot en professorstilling. Flaks skal aldri undervurderes!
Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?
– Jeg er professor i utviklings- og miljøøkonomi. Det føles meningsfylt fordi jeg jobber med to av de tre viktigste globale truslene, som er miljø/klima og utvikling/fattigdom. En vanlig professorstilling er delt opp i tre, 40% går til undervisning og veiledning av masterstudenter. Videre går 40% til forskning og veiledning av doktorgradsstudenter. De siste 20% går til administrasjon og lignende.
Jeg bruker imidlertid mindre tid på undervisning og mer på forskning og administrasjon enn normen. For tiden har jeg tre masterstudenter og fire Ph.d. studenter. Jeg har omtrent fire undervisningstimer i uken og er glad i god gammel klasseundervisning hvor studentene bidrar, og vi har reale diskusjoner.
En stor del av rollen min er å veilede enkeltstudenter eller grupper i å finne gode problemstillinger, metoder og ikke minst og avgrense teamet til prosjektet deres. Et eksempel på et ikke-håndterbart tema for en semesteroppgave er for eksempel: hvordan skal Norge bli mer bærekraftig? Det blir for stort og komplekst. En bedre problemstilling vil for eksempel kunne handle om hvordan man skal få nordmenn til å spise mindre rødt kjøtt. I etterkant av innleveringer, veileder og retter jeg.
Gjennom mange år har min røde tråd vært å finne årsaker og effektiv politikk for å redusere tropisk avskoging. Ph.d. studentene er med på forskningen. De siste årene har jeg jobbet med REDD+ (Reducing Emission from Deforestation and forest Degradation) som er et samlebegrep på tiltak for å redusere avskoging.
Som forsker er jeg ikke med på å gjennomføre tiltakene, men jeg er med på å vurdere om tiltakene fungerer og kan foreslå endringer. Vi bruker ulike metoder. I en studie ser vi på effekten av REDD+ prosjekter og har samlet inn data fra 4 000 husholdninger i seks tropisk land. I hver region plukket vi ut fire landsbyer hvor det var et prosjekt, mens vi valgte ut fire som ikke hadde et prosjekt, men som ellers var så like som mulig prosjekt-landsbyene.
Om det er forskjeller over tid i inntekt eller arealbruk mellom disse, så skal det kunne tilskrives prosjektene. Slik er det i teorien, men i praksis er det mange andre forhold som spiller inn, som for eksempel et år med tørke.
En annen metode er eksperimenter, hvor vi har laget ulike spill hvor man gjenskaper det sentrale dilemmaet i miljøproblemene, nemlig kollektiv handling eller gratispassasjer-problemet. Det som er mest lønnsomt for meg er ikke det beste for fellesskapet, og vi ser på tiltak som kan forene egen- og fellesinteresser.
Den siste biten, administrasjon er mye forskjellig. Jeg svarer på mange e-poster og driver med prosjektadministrasjon. Det siste betyr å planlegge, koordinere og gjennomføre prosjektet fra start til slutt. Videre sitter jeg i forskjellige utvalg. For tiden er jeg ansattrepresentant i fakultetsstyret, og sitter i forskningsutvalget. I tillegg kommer innstillingsutvalg, sakkyndige komiteer, Ph.d. komiteer – lista er ofte for lang.
Å bruke erfaring og kunnskap for å gi råd til andre er en del av jobben. Jeg satt nylig i et ekspertutvalg som skulle se på norsk bistand. Mine temaer har gitt meg muligheten til å reise mye rundt i verden og jeg deltar årlig på om lag ti klimakonferanser. Jeg har hatt gleden av å bo i seks land på fem kontinent – pluss Bergen da.
Hva kreves for å kunne jobbe som professor?
– For å få tittelen professor blir man innstilt av en komite som vurderer kvalitet og bredde i forskningen. I praksis betyr det gjerne at man har tatt en doktorgrad, og har minst 10 publiserte vitenskapelig artikler eller bøker av høy kvalitet og med en viss bredde. I tillegg må man ha veiledet studenter.
Det tar lang tid å bli professor. Fra jeg startet på universitetet til jeg ble professor hadde det gått 27 år. Jeg gikk ikke rake veien, men gjorde andre ting underveis. Går du rett på så kan du bli professor i løpet av 15 til 20 år.
Å være professor krever to typer personligheter. Du må både være kunstner og revisor. Oversatt betyr det at kreativitet og nysgjerrighet må kombineres med evne og lyst til å grave seg ned i tall, statistikker og detaljer.
Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?
– Det er en jobb med stor frihet og det passer for de med selvdisiplin. Man drives av nysgjerrighet, men også forpliktelser og tidsfrister. Å være professor blir lett en livsstil – på godt og vondt. Det er alltid noe man burde lese, skrive eller lære seg. Min erfaring er at de fleste professorer elsker å diskutere, gjerne bli litt kranglete (i noens øyne), men uten å bli uvenner av den grunn. Videre bør man være glad i å formidle og det er mange måter å bli en god foreleser på. En tørrpinn med struktur, flyt og gode argumenter kan være like god som en med en voldsom energi og karisma.
Er du ikke selvdreven med en indre motor så passer dette dårlig. Og som nevnt, du bør ha en god dose kreativitet, samtidig som du liker å gå i dybden og holde på konsentrasjonen over lang tid.
Hva liker du best med å være professor?
– Friheten er det beste. Jeg kan i stor grad bestemme når, med hva og hvor jeg skal jobbe. Dessuten er det tilfredsstillende å lære nye ting. Et sosialt frynsegode er myten om «den gale professoren». Det er hyggelig å si at jeg er professor, nesten like bra som å si at jeg er fra Lofoten. Tittelen gir liksom tillatelse til å gå litt utenfor de vanlige sosiale rammene.
Hva liker du minst?
– Administrative krav og rapportering. Digitaliseringen har ført til at mange oppgaver er overført til den enkelte ansatte. Det er komplisert med mange systemer som ikke snakker med hverandre.
Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?
– Professor er den høyeste akademiske stillingen tilknyttet et universitet eller høyskole du kan få, og de aller fleste forblir innenfor akademia. Man kan ta med seg tittelen, men ikke friheten til en annen jobb. Det mest vanlige for de som hopper av er til en administrativ karriere innenfor universitetssystemet, som instituttleder, dekan eller rektor.
Hva kan man forvente i lønn som professor?
– Gjennomsnittslønnen i Norge er på cirka 900 000 kroner i året. Man kan ta på seg ekstra jobber som sensurering, delta i komiteer ved andre universiteter, eller ta mindre oppdrag som konsulent. Man kan også ha 20 % bistilling andre steder.
Hvordan er sjansene for å få jobb som professor?
Sjansene for jobb som førsteamanuensis eller professor avhenger av fagområdet og hvor man vil jobbe. Om man har vilje, de rette egenskapene og satser skikkelig er sjansene gode. Og verdt innsatsen!
