Perfusjonist
Hvorfor valgte du å bli perfusjonist?
– Jeg ble ferdigutdannet sykepleier i 2008, og har jobbet med alt fra hjemmesykepleie til sengepost og intensivavdeling. I 2014 flyttet jeg til Trondheim og begynte å jobbe som sykepleier på thorax-avdelingen på St. Olavs Hospital. Der oppdaget jeg at det fantes noe som het perfusjonist, og jeg ble nysgjerrig på det.
Jeg ble nysgjerrig på yrket gjennom arbeidet på sykehuset. Når du jobber på thorax intensiv, er du tett knyttet opp til hjerteoperasjoner og kirurgien. Jeg fikk se hvordan perfusjonistene jobbet, og ble spesielt tiltrukket av teamarbeidet. Det er et helt eget stammespråk i slike team. Det er ikke for hvermannsen, men jeg har alltid hatt lyst til å være der det skjer. Som perfusjonist er du helt i spydspissen av behandlingen når folk blir operert på hjertet.
Så da det ble utlyst utdanningsstilling som perfusjonist, søkte jeg på den. Jeg fikk jobben og ble fast ansatt i en utdanningsstilling over to år, og St. Olav sendte meg til Århus i Danmark for å ta masterutdanning i perfusjon. De tre første semestrene var jeg seks uker av gangen i Danmark, og det var et meget intensivt opplegg med eksamener og prøver i kjemi, fysikk, hemodynamikk, termodynamikk, anatomi og fysiologi. Siste semesteret skrev vi masteroppgave på engelsk. Det var heftig, spesielt med to små barn hjemme og en kone som tok mye ansvar.
Egentlig hadde jeg planer om å bli anestesisykepleier, men jeg kom ikke inn på grunn av karakterene mine fra sykepleien. Jeg kom derimot inn på videreutdanning som kardiologisk sykepleier samtidig som jeg fikk utdanningsstilling som perfusjonist, og da ble valget enkelt. Det med teamarbeid har alltid vært gløden i meg. Det lagarbeidet, samholdet og det å jobbe mot et felles mål.
Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?
– Her på St. Olavs Hospital er vi seks perfusjonister. Vi jobber mandag til torsdag, og i løpet av de dagene har vi én døgnvakt. Vi har vakthelg hver femte helg med vakt fra torsdagsmorgen til mandagsmorgen. Dagen starter som regel 07.30 om morgenen. Da får jeg ukesplanen for operasjonene som skal gjennomføres. Der står det hvilken pasient jeg har ansvar for den dagen. Jeg leser meg opp på pasienten, og snakker med anestesilegen og kirurgen for å avklare eventuelle spesielle hensyn eller ønsker. Det er viktig at vi er enige om hvordan operasjonen skal gjennomføres. Noen ganger blir planen endret underveis, men stort sett vet vi hva vi går til.
Som perfusjonist har jeg hovedansvaret for den operative driften for hjerte-lungemaskinen under åpen hjertekirurgi. Den tar over funksjonen til hjerte og lunger mens kirurgen opererer. I tillegg har jeg ansvar for ulike typer mekaniske sirkulasjonsstøtteapparater, som ECMO-maskiner som er en portabel hjertelungemaskin.
Vi kan også bli tilkalt til akuttmottaket, angiolaben eller intensivavdelingen hvis det skjer noe akutt. Det krever at du er fleksibel og forberedt på at ting kan snu veldig raskt. Da må du reagere umiddelbart og vite nøyaktig hva du skal gjøre. Vi trener jevnlig på akutte situasjoner, for eksempel hva vi gjør hvis vi får mekanisk svikt på maskinen eller må bytte utstyr i full fart.
Arbeidshverdagen min krever at jeg tåler stress og kan stå i heftige situasjoner. Vi gjør alt vi kan for hver pasient, men det er ikke alltid det er nok. Det kan være tungt, spesielt når det gjelder unge pasienter. Samtidig er det sterkt å oppleve hvor godt teamet fungerer når det virkelig gjelder.
Pasientene vi får inn, kan være alt fra personer som har hjertestans av diverse grunner, drukning, nedkjøling, infeksjoner eller selvpåførte livstruende tilstander som for eksempel medikament-intox. Det er mye variasjon, og du vet aldri helt hva som venter. Rikshospitalet har spesialkompetansen på barn, men vi får også inn unge pasienter, og da skjerper man seg ekstra.
Vanlig arbeidstid er fra mellom klokka 07.30 til 09.00 og frem til mellom klokka 15.30 og 17.00. Men hvis det kommer akutte eller øyeblikkelig-hjelp-operasjoner, kan vaktene bli lengre. Det hender at vi må bli værende helt til neste morgen, men det er relativt sjeldent. Som perfusjonist har jeg også en alarm som jeg har med hjemme, og da har jeg en tilkallingstid på 20 minutter. Det betyr at hvis den ringer når jeg er hjemme bør jeg kunne være på plass på sykehuset innen 20 minutter etter at telefonen ringer. Derfor må vi bo ganske nært sykehuset. Det gjelder både her, i Tromsø, Bergen og Oslo.
Hva kreves for å kunne jobbe som perfusjonist?
– Jeg føler meg privilegert som får jobbe med dette. Hvis du ønsker å være en del av et sammensveiset team av eksperter og gjøre en forskjell mellom liv og død, er perfusjonist et yrke å vurdere. Du har ansvaret for sirkulasjonen og respirasjonen til pasienter som ikke klarer det selv. Men du må tåle press og kunne stå i kritiske situasjoner. Yrket krever både praktiske ferdigheter og teoretisk forståelse. Du må stole på deg selv, og på de du jobber med.
Jeg kom inn i yrket uten spesialutdanning, men med utdannelse som sykepleier og jobberfaring som sykepleier fra intensivavdelingen. Da jeg tok perfusjonistutdannelsen var det 15 studenter i kullet mitt, hvor jeg var den eneste uten videreutdanning. Det gikk helt fint, det viktigste er at du har solid praksiserfaring og forståelse for pasientbehandling.
De fleste perfusjonister har bakgrunn som sykepleiere, gjerne med videreutdanning i anestesi, intensiv eller operasjon, men det finnes også perfusjonister med ingeniørbakgrunn. Vår fagperfusjonist på huset her på St. Olavs Hospital er for eksempel utdannet elektroingeniør og har jobbet siden 1980-tallet. Fellesnevneren er interesse for medisinsk-teknisk utstyr og klinisk arbeid.
Da jeg studerte i 2018, var vi tre norske studenter i Danmark. Én var kardiologisk sykepleier, én intensivsykepleier på thorax intensiv, og meg. Det viser at det er flere veier inn. Du trenger ikke ha videreutdanning, men det kan være en fordel.
Utdanningen består av en mastergrad i kardiovaskulær teknologi fra Århus Universitet, som gir deg tittelen perfusjonist. Jeg fikk utdanningsstilling fra St. Olav og fikk lønn under studiet. Første semester var seks uker i Danmark, deretter praksis hjemme i Norge. Du må gjennom mange praksisområder som blodbank, angiolab, sengepost, slik at du får helhetsforståelsen for yrket.
For å bestå utdannelsen må du også ha gjennomført minst 100 selvstendige operasjoner med hjerte-lungemaskin før du kan gå opp til praktisk eksamen. Sensoren kommer fra universitetet og følger deg gjennom en dag på jobb for å vurdere deg. I tillegg må du føre logg over alle operasjoner du har gjort, hvilke typer inngrep, forløp og eventuelle komplikasjoner.
Jeg var heldig og fikk en meget dyktig professor som veileder på masteroppgaven min. Han var veldig flink til å følge meg opp og hjelpe meg gjennom prosessen. Når man får en utdanningsstilling, er det viktig å tenke over hvem man kan bruke som støttespiller og veileder, både faglig og personlig. Det hjelper enormt å ha noen som kjenner faget godt og kan støtte deg underveis.
Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?
– Dette yrket passer for folk som kan tilpasse seg raske og uforutsigbare situasjoner, og som klarer å levere med maksimal innsats hver gang. Du må være motivert av utfordringer, like å lære og tåle press. Kirurgene krever alltid maks innsats, og da må du yte ditt beste på ditt område og bidra der teamet trenger deg. En operasjon krever store krav til kompetanse, så du må ha selvinnsikt og være bevisst på egne grenser og kompetanse.
Det passer ikke for folk som ikke takler stress, som liker faste rutiner, eller som trenger å legge seg til samme tid hver dag. Som perfusjonist må du være fleksibel og klar til å stille opp når det trengs.
Når du har døgnvakt fra torsdag morgen til mandag morgen, kan du regne med å kunne bo på sykehuset hvis situasjonen krever det. Har du familie, kan det være utfordrende, for det kan hende at vaktene på sykehuset blir lange. Jeg har ikke opplevd det selv, men vet at det skjer andre steder. Det har hendt at jeg har jobbet opptil 14 timer på en operasjon. Da blir man trøtt, men det følger med jobben. Etter døgnvakter har vi som regel ti timer hviletid, men hvis vi får utkalling klokka 06.30 på morgenen før dagvakt, så må vi ut igjen. Det krever sitt.
Kjønnsfordelingen i faget er ganske jevn. Hos oss er vi fire menn og to kvinner, men jeg opplever at det er godt fordelt i landet generelt. Jeg vil absolutt oppfordre flere damer til å søke – yrket passer for begge kjønn.
Hva liker du best med å være perfusjonist?
– Jeg elsker jobben min. Det er den kuleste jobben jeg kunne hatt. Det var særlig teamarbeidet som fascinerte meg til å bli perfusjonist. Jeg liker følelsen av å være en del av et lag der alle jobber mot samme mål, men samtidig har sine helt spesifikke ansvarsområder. I tillegg må du kunne stå trygt på egne bein og håndtere stress og krevende situasjoner.
Du får være med i spesielle og til tider dramatiske situasjoner. Men hvis du har bakgrunn fra intensiv, operasjon eller anestesi, vet du hva det innebærer. Kommunikasjonen er tett og effektiv, ofte nonverbal, vi trenger bare å se på hverandre for å forstå hva som skal gjøres. Det jeg liker aller best, er teamet og samarbeidet. Jeg elsker også at jobben er uforutsigbar, men at vi er så godt trent til å håndtere det som skjer. Det gir trygghet og bygger selvtillit.
Jeg husker spesielt en hendelse med et kritisk sykt barn som hadde fått en alvorlig blodforgiftning. Vi måtte legge barnet på en portabel hjerte-lungemaskin og sende det videre til Rikshospitalet. Senere fikk vi telefon om at det gikk bra. Som småbarnsfar selv synes jeg det er utrolig sterkt å få være med på en slik redningsaksjon.
Det samme gjelder pasienter som har druknet, vært i snøskred eller hatt hjertestans. Det å få bidra når det står om livet, er utrolig givende. Jobben er tøff, men meningsfull.
Hva liker du minst?
– Det jeg liker minst, er følelsen av å stå alene i situasjoner. Under en operasjon er det som regel to på anestesi, to kirurger og to operasjonssykepleiere, men bare én perfusjonist. Da står du veldig alene i ansvaret. Da jeg var ny, var det ekkelt, men med erfaring kommer tryggheten. Nå vet jeg hva jeg gjør, og jeg vet at jeg kan ringe kolleger hvis jeg trenger støtte. Ellers er det dette med vaktarbeid, lite søvn og nattarbeid. Jeg har passert 40 og er glad i å sove, så alarmen midt på natta er tung noen ganger.
Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?
– Etter masteren kan du fortsette med forskning eller ta doktorgrad. Så vidt jeg vet, er det én perfusjonist i Norge som har doktorgrad, ved Rikshospitalet. Du kan også gå over i industrien og jobbe med salg eller utvikling av medisinsk-teknisk utstyr. Industrien er veldig interessert i perfusjonister fordi vi har både praktisk og teoretisk kompetanse.
Man kan også undervise i jobben som perfusjonist. Det gjør jeg i min jobb. Jeg og en kollega underviser og sprer kunnskap om hva vi gjør, og hvilke verktøy leger og sykepleiere har når pasienter er kritisk syke. Jeg og en kollega har et opplegg for LIS-leger og sykepleiere der vi underviser om ECMO og perfusjon. Hver høst underviser jeg intensivsykepleiere syv mandager på rad i bruk av ECMO-konsollen. På våren underviser vi anestesileger. Vi får også forespørsler om undervisning fra andre avdelinger, spesielt angioavdelingen, der vi jobber tett med personalet. Det er givende å undervise og gjøre vanskelige temaer forståelige, og gjerne litt morsomme.
Hva tjener en perfusjonist?
– Lønna varierer noe mellom regionene, men ligger litt over spesialsykepleier. Jeg tjener rundt 850 000 kroner i året, inkludert vakttillegg. Hvis jeg får utkalling på vakt, får jeg betalt for det i tillegg. Lønna reflekterer ansvaret og utdanningen vi har.
Hvordan er sjansene for å få jobb som perfusjonist?
– Det finnes rundt 35 aktive perfusjonister i Norge, så det er en liten og ganske spesiell yrkesgruppe. Men behovet er der, og de som utdanner seg i utdanningsstilling får jobb. En kan ta utdanningen fra egen lomme og eget initiativ, men ettersom utdanningen krever mye praksis, kan det være svært vanskelig, og en er da ikke sikret jobb etter endt utdanning.
Hvis du tenker at dette kan være jobben for deg, bør du begynne med å bygge opp erfaring og kompetanse. For sykepleiere kan det være lurt å søke seg til hjerteavdelingene på sykehus med thoraxkirurgi, og intensivavdelingene for hjerte og thoraxkirurgi. For ingeniører kan medisinsk-teknisk avdeling være inngangsporten.
Det skader ikke å hospitere, vise interesse og bli kjent med folk på avdelingen. For min del tror jeg jeg fikk tilbudet fordi jeg allerede jobbet på thorax intensiv og kjente folk der. De visste hvem jeg var og hva jeg sto for, både faglig og sosialt. Det handler ikke bare om karakterer, men også om relasjoner og engasjement.
