Nukleærmedisiner
Hvorfor valgte du å bli nukleærmedisiner?
– Valget mitt om å bli nukleærmedisiner var delvis drevet av interesse og delvis av tilfeldigheter. Da jeg var under spesialisering i radiologi oppdaget her nukleærmedisin – en spennende, tilgrensende spesialitet jeg oppfattet som spennende og fremtidsrettet.
Jeg ble tiltrukket av fagets tverrfaglige natur med fin blanding av klinisk medisin, medisinsk teknologi og bildeanalyse. Det at jeg kunne bidra til tidlig diagnostikk og målrettet behandling innen blant annet onkologi, gjorde det ekstra meningsfullt for meg.
Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?
– En nukleærmedisiner bruker radioaktive stoffer til å ta bilde av fysiologiske prosesser, sykdom og til behandling av godartede og ondartede tilstander i kroppen.
En vanlig arbeidsdag begynner som regel rundt klokken 07.30. Vi har morgenmøte klokken 07.45 hvor vi går gjennom dagens program. Deretter følger ofte en kombinasjon av oppgaver: beskrivelse og vurdering av PET/CT eller SPECT/CT-bilder og tilsyn med pågående undersøkelser. Vi har også en gjennomgang av pasienthistorikk for å sette bildene i klinisk sammenheng. Jeg samarbeider tett med både radiografene og andre leger i seksjonen, i tillegg til andre spesialister på sykehuset.
Dagen kan også inkludere møter – for eksempel tverrfaglige teammøter, hvor vi diskuterer pasienter sammen med andre spesialister. I tillegg driver vi med veiledning av leger i spesialisering og undervisning. Det hender jeg deltar i forskningsprosjekter eller kvalitetsarbeid. Arbeidsdagen avsluttes vanligvis rundt klokken 15.30.
På sykehuset vårt har vi to SPECT/CT-maskiner og én PET/CT-maskin. I løpet av en vanlig arbeidsdag utfører vi mellom fem og 15 SPECT/CT-undersøkelser og åtte PET/CT-undersøkelser. Resultatene fra disse bildene vurderes som regel av nukleærmedisinere. De legene som er på jobb, har ansvar for å beskrive undersøkelsene raskt og presist, slik at pasientene kan få riktig behandling uten unødvendig ventetid.
PET og SPECT viser funksjonen til sykdomsprosesser – eller normale prosesser – i kroppen, mens CT viser kroppens anatomi. Når vi kombinerer disse metodene, kalles det hybrid imaging. Slik får vi både informasjon om det foreligger sykdom og hvor i kroppen den befinner seg.
PET/CT brukes ofte hos kreftpasienter for å kartlegge sykdommens utbredelse, og dermed legge best mulig behandlingsplan. Det er særlig mange pasienter med lungekreft og føflekkreft som utredes med PET/CT. Metoden kan også være nyttig i utredning av pasienter med mistanke om demens, for eksempel ved Alzheimer sykdom.
SPECT/CT benyttes blant annet ved mistanke om trange blodårer til hjertemuskelen. Denne informasjonen er viktig for å avgjøre hvilke pasienter som bør tilbys utblokking av trange blodårer.
Hva kreves for å kunne jobbe som nukleærmedisiner?
– Først må du ha fullført medisinstudiet og fått autorisasjon som lege. Deretter søker du på spesialisering i nukleærmedisin, som er en egen spesialitet i Norge. Utdanningsløpet innebærer fem år med strukturert spesialistutdanning (LIS3), inkludert både teoretisk og praktisk opplæring. Det kreves også kurs i blant annet strålevern og bildeanalyse.
Selv tok jeg medisinstudiet ved Universitetet i Oslo, jobbet som turnuslege (nå LIS1) og ble spesialist i radiologi før jeg begynte på spesialisering i nukleærmedisin. Underveis tok jeg også en doktorgrad som ga meg en dypere forståelse av fagets utvikling og muligheter.
Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?
– Nukleærmedisin passer godt for deg som har ekstra interesse for teknologi og bildeanalyse, og som samtidig ønsker å ha en klinisk rolle. Du bør være analytisk, tålmodig, nysgjerrig, og ha evne til å jobbe tverrfaglig. Som nukleærmedisiner samarbeider du tett med mange andre spesialister og faggrupper.
Hvis du ønsker å jobbe mer med akuttmedisin eller direkte pasientkontakt gjennom hele dagen, passer nok ikke yrket så godt for deg. Mye av arbeidet vårt er bildediagnostikk og vurderinger basert på data og bildefunn.
Hva liker du best med å være nukleærmedisiner?
– Det jeg liker best er kombinasjonen av teknologi og medisin. Selv om jeg bruker mye av tiden til å granske bilder, får jeg virkelig brukt legeutdanningen. Jeg får mulighet til å bidra til tidlig diagnostikk og presis behandling, særlig ved kreftsykdommer.
I tillegg liker jeg at faget er i rask utvikling, med nye sporstoffer, behandlingsmetoder og teknologier som stadig endrer hvordan vi jobber.
Hva liker du minst?
– Noen ganger kan det bli mange administrative oppgaver, for eksempel dokumentasjon og systemarbeid, som kan stjele tid fra det mer faglige. I tillegg kan det være frustrerende når det er mangel på ressurser eller teknisk utstyr, noe som kan begrense hvilke undersøkelser vi kan gjennomføre.
Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?
– Nukleærmedisinere kan jobbe ved sykehus, universiteter eller i legemiddelindustrien. Det er også mulig å jobbe med forskning, undervisning eller innenfor offentlig forvaltning, som for eksempel strålevernmyndigheter.
Faget er internasjonalt, og det finnes nok noen muligheter for å jobbe i utlandet – særlig i Europa og USA. Dersom du har godkjent utdanning og språkferdigheter, kan dette være aktuelt, men det er mindre vanlig.
Hva kan man forvente i lønn som nukleærmedisiner?
– Årslønn varierer litt avhengig av ansiennitet, arbeidstid og eventuelt tilleggslønn for vakt. En overlege i fulltidsstilling ved offentlig sykehus tjener som regel mellom 1,1 og 1,3 millioner i året. Doktorgrad, dobbeltspesialisering eller overtidsjobbing på kveldstid kan gi høyere lønn.
Hvordan er sjansene for å få jobb som nukleærmedisiner?
– Per i dag er det gode jobbmuligheter, siden det er et smalt fagfelt med få spesialister. Det er stor etterspørsel etter nukleærmedisinske undersøkelser og stadig behov for flere spesialister innen fagfeltet.
Nukleærmedisinere jobber vanligvis på offentlig sykehus. Det kan være en fordel å være fleksibel med tanke på hvor i landet du vil jobbe, da noen stillinger kan være mer tilgjengelige utenfor de største byene.
Tilhørende utdanninger
Medisin profesjonsstudium
Du lærer om medisiner og hvordan sykdommer oppstår, forebygges og behandles. For å bli lege må du ta et profesjonsstudium i medisin, det er en seksårig utdannelse.
Finn studier