Manuellterapeut
Hvorfor valgte du å bli manuellterapeut?
– Jeg var aktiv i idrett i flere år. Da jeg spilte fotball, hadde jeg en del skader, så jeg var innom mange fysioterapeuter. Jeg syntes at det var interessant å se hvordan de jobbet, og fikk lyst til å jobbe som fysioterapeut og innen idrett selv.
Da jeg hadde utdannet meg til fysioterapeut og hadde jobbet i nesten tre år, kom jeg til det punktet at jeg fikk lyst å utvide kunnskapene mine. For meg var manuellterapeutdanningen perfekt, fordi jeg jobbet mest med muskel- og skjelettplager. I tillegg ville jeg også jobbe mest innen idrett, og privat fysioterapi.
Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?
– Den er ganske variert. Som regel starter jeg morgenen med en kopp kaffe samtidig som jeg går gjennom planen for dagen, og svarer på e-poster fra pasienter, samarbeidspartnere og fastleger. Jeg oppdaterer gjerne treningsprogrammer til de timene jeg skal ha på formiddagen.
Etter det går det egentlig i ett, for jeg har pasienter stort sett resten av dagen. Som regel har jeg mellom 10–15 pasienter daglig, noen ganger opp til 20, så det kan være lange arbeidsdager. Når pasientene kommer til oppfølgingstime, tar det cirka en halv time. På forhånd har jeg og pasienten allerede lagt en plan i forhold til hva vi skal gjøre i den timen. Det er ganske effektivt, og vi har god tid. Når det står trening på planen, kommer pasienten tidligere, og er ferdig oppvarmet før timen.
Med nye pasienter bruker jeg lengre tid på den første timen. Vi tar gjerne en god prat om hvorfor de kommer, hva de plages med og hva som er pasientens egne tanker om problemene. Jeg trenger å vite hvor lenge de har hatt plagene, hvilke type smerter de har og hvordan problemet påvirker dagliglivet.
Det er veldig viktig å gjøre en god analyse, for å finne ut av det egentlige problemet. Neste steg er en full undersøkelse i aktuelle kroppsområder, og danne en diagnose. Deretter kan vi lage en plan for behandling. Da setter vi en tidsramme eller et mål for hver pasient. Det kan være stor forskjell mellom det som er målet for en litt eldre pasient og for en idrettsutøver som må komme tilbake i spill, og har det travelt.
Både manuellterapeuter og fysioterapeuter som jobber selvstendig, er ikke lenger avhengig av å ha en henvisning fra lege for at pasienter skal kunne komme til dem. Dette gjelder både de som har bedriftsavtale, og de private. Hos meg, som har avtalehjemmel med kommunen, kan pasienter komme direkte, og få dekket behandlingsutgifter, minus egenandel.
De fleste pasientene kommer til oss direkte, eller etter anbefaling fra fastlege. Vi har ganske godt samarbeid med fastleger i Tromsø, og sender tilbakemeldinger om pasientene til dem. Mange pasienter kommer etter operasjoner, og trenger oppfølging og opptrening. Jeg har faktisk sjelden pasienter på benken. Det kan gå helt til klokka to før jeg har en pasient på benken. Jeg er mest i treningssalen og jobber mye aktivt med rehabilitering. Jeg har en aktiv jobb og en variert arbeidsdag.
Som manuellterapeut har du flere rettigheter i trygdesystemet, som du ikke har som fysioterapeut. Manuellterapeuter har lov til å sykemelde ved behov, og henvise videre til radiologiske undersøkelser, som for eksempel røntgen eller MR, og til spesialisttjenester som for eksempel ortopedisk avdeling på sykehus.
Når jeg er på klinikken, jobber jeg gjerne fra 08.00 til 16.00. Når jeg reiser med landslag på samlinger eller mesterskap, er det en helt annen arbeidstid. Der er man på plass hele døgnet, og lever i en boble. Alt styres etter idrettsutøverne, og deres treninger og konkurranser. Hvis en konkurranse starter klokken 08.00 så er vi gjerne oppe før klokken 06.00, og tar buss til stadion før kl. 07.00.
Hva kreves for å kunne jobbe som manuellterapeut?
– Manuellterapeut må ha autorisasjon som fysioterapeut i bunn. Man kan ta grunnutdanningen i Tromsø, Trondheim, Bergen eller Oslo. Jeg tok bachelor i Tromsø, og det kan jeg anbefale. For å studere fysioterapi må du ha generell studiekompetanse. Studiet er ganske populært, kravene er høye, og for å komme inn må du ha gode karakterer. I praksis er det også mange andre faktorer som bestemmer om du blir en god fysioterapeut eller manuellterapeut. Man må ha ståpåvilje, være dedikert og ikke minst være faglig nysgjerrig.
I Norge er det et begrenset antall plasser på manuellterapeututdanningen. Det er bare et studiested og det er i Bergen. Det er opptak til 22 plasser hvert andre år, så det er veldig stor søkermasse, og det er veldig få som får mulighet til å ta den. Mange tar manuellterapeutdanning i Australia, som meg.
Du kan også ta den i andre land som tilbyr utdanningen, men man må sjekke at studiet har alt som trengs for å få utdanningen godkjent når man kommer tilbake til Norge. Etter masterstudium i Melbourne, var jeg i praksis hos Manuellterapi Institutt i Tromsø i ett år. Jeg vil anbefale å ta deler av studiet i utlandet om man får muligheten. Australia holder et meget høyt akademisk nivå, og man får mulighet til å studere på noen av de beste universitetene i verden.
Du må jobbe et par år for å kunne studere i Bergen. Men jeg anbefaler å jobbe med allmenn fysioterapi først, gjerne i noen år. Det hjelper deg å vite hvilket fagfelt du er interessert i å jobbe med videre.
Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?
– Det er vanskelig å svare på, fordi både fysioterapi og manuellterapi er brede felt. Hvis man ikke er så glad i å jobbe med mennesker, så kan man drive med forskning. Jeg vil si at du bør være utadvendt, glad i mennesker, og ha et ønske om å hjelpe dem som kommer til deg. Du bør også kunne se helheten i mennesket, og ha evne til å sette deg inn i mange ulike personligheter med ulike behov.
Du må også ha en god porsjon empati, men samtidig tørre å pushe pasienter. Du bør ikke sy puter under armene til folk, og noen ganger må du sette foten ned og være litt tøff også. Samtidig må du ha evne til å vite når du bør gjøre det, og når du bør være trøstende. Du må være menneskekjenner, og ha evne til å sette deg inn i problemer. Hvis du ikke har disse egenskapene, så er det kanskje andre yrker som passer deg bedre.
Hva liker du best med å være manuellterapeut?
– Det jeg liker best er at jeg styrer dagen min selv på en bra måte. Jeg er småbarnsfar, og jeg klarer fint å kombinere jobb med familieliv. Hvis jeg vil jobbe ettermiddag, så gjør jeg det. Man kan bli hjemme til kl. 12.00 og jobbe til kl. 20.00 på kvelden. Dette kommer litt an på hvilken avtale man har gjort med kommunen. Jobber man offentlig, så jobber man i arbeidstiden som er satt av arbeidsgiver.
På klinikken hvor vi jobber med rehabilitering, har vi en veldig takknemlig pasientgruppe, med mange barn og unge, som er veldig motivert til å bli frisk, og villig til å gjøre den jobben som trengs. Det at jeg kan hjelpe og bidra til en positiv forandring i folks liv, liker jeg veldig godt.
Min jobb er også krydret ved at jeg reiser med idrettsutøvere til ulike mesterskap og samlinger i utlandet. Jeg var nettopp i Colombia i forbindelse med U20-VM i friidrett. Tidligere har jeg fått oppleve Kasakhstan og Georgia, land som man vanligvis ikke reiser til. I de siste årene har jeg jobbet mye med friidrett og fotball, og har hatt mange idrettsutøvere som er på ulike landslag nå.
Idrettsutøvere er ganske sårbare i overgangsfasen fra barneutøver til juniorutøver, og etterpå fra juniorutøver til seniorutøver. Man trapper opp treningen ganske mye, og belastningen blir større. Samtidig er man i vekstfasen, som krever at noen er der og hjelper til med å forebygge skader og styre belastningen. Det er kjempeartig å se at folk jeg har jobbet med, utvikler seg videre til internasjonalt nivå.
Hva liker du minst?
– Jeg kommer ikke på noen ulemper med yrket. Selvfølgelig, hvis du jobber helt privat, uten tilskudd, er du veldig avhengig av å by på deg selv hele tiden. Det holder ikke bare å være en god manuellterapeut. Da må du være en god selger, gi litt ekstra hele tiden, og gjøre ting for å skape deg et navn, spesielt i begynnelsen.
Det er annerledes når at man får tilskudd fra kommunen, og jeg må innrømme at jeg savner ikke det trykket og stresset for å få pasienter. Samtidig hjalp det meg at jeg bygget opp et navn og fikk kunnskap og erfaring, for det gjorde at jeg vant frem over mange andre søkere om å få en driftshjemmel fra kommunen. Med mastergrad i manuellterapi, så stiller du sterkere enn de med bachelor i fysioterapi.
Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?
– Det er veldig mye man kan gjøre etter en manuellterapeutdanning. Du kan jobbe helt privat og skape din egen arbeidsplass, eller jobbe i allerede etablerte klinikker. De fleste manuellterapeuter har privat praksis, men en stor del av dem får driftstilskudd gjennom kommunen. For 10 år siden startet vi Klinikk24, med tomme hender, og skapte selv et privatmarked i Tromsø. Det var steinhard jobb, spesielt i starten.
Å jobbe med driftstilskudd betyr at man jobber privat, men får støtte fra kommunen til drift. Da sender man deler av behandlingsutgiftene til HELFO, slik at pasientene kun betaler en egenandel.
Som manuellterapeut kan du jobbe med undervisning i manuellterapeututdanning og i helsefag, eller drive med forskning. Du kan også være en del av et tverrfaglig team, og jobbe på sykehus. Flere manuellterapeuter jobber på nakke- og ryggpoliklinikker ved norske sykehus. Du kan også jobbe i bedriftshelsetjenesten.
Hva tjener en manuellterapeut?
– Hvis man jobber privat, får man det man jobber for. Hvis man jobber ekstra mye, er det gode muligheter for å omsette for over 1 million. Driftstilskuddet fra kommunen er det samme uansett hvor du bor i landet. Hvis man jobber offentlig, så varierer det, men i sykehus tjener man cirka kr 600 000.
Hvordan er sjansene for å få jobb som manuellterapeut?
– Du stiller sterkere i jobbsøking hvis du har mastergrad i manuellterapi. Noen er kanskje litt kresen i forhold til hvor man vil jobbe, men noen ganger må man rett og slett få seg arbeidserfaring.
Hvis du har erfaring på cv-en, så stiller du sterkere og kan få bedre jobb etter hvert. Derfor vil jeg absolutt anbefale å lete etter jobb på mindre steder, ikke bare i store byer. I tillegg får man veldig forskjellige problemstillinger på mindre steder, og dermed en mer variert arbeidsdag.
Hvis man vil jobbe privat, må man skape seg et navn. Man kan aldri hvile, og må gjøre mye gratis. For eksempel holde foredrag og jobbe en del gratis gjennom å tilby tjenester til idrettslag og bedrifter.
