Indremedisiner

Hvorfor valgte du å bli indremedisiner?

− Siden jeg gikk i 5. klasse på barneskolen, har jeg visst at jeg ville bli lege. Min far er lege, så det påvirket meg sikkert i den retningen. At det ble indremedisin, var mer tilfeldig. Under turnustjenesten fikk jeg være på en avdeling for indremedisin, og det trivdes jeg veldig godt med. Dermed ble det naturlig for meg å fortsette med det da jeg var ferdig med turnus.

Indremedisin er et stort fag med stor variasjon i både pasientgrupper og problemstillinger. Jeg møter mennesker i alle aldre og får ansvar for behandling av mange organer uten operative inngrep, som hjerte, lunger, nyrer, mage og tarm. Jeg liker å se helheten, sette ting sammen og konkludere. Det føles litt som et detektivarbeid, og det gir meg mye trivsel i hverdagen.

Image

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

− En vanlig arbeidsdag starter klokken 07.45 med morgenmøte. Da samles alle kolleger for å gå gjennom dagsorden og diskutere eventuelle kompliserte pasienter slik at vi sammen kan bli enige om riktig behandling.

Hvordan dagen ser ut videre, avhenger av hvilken rolle jeg har. På sengeposten møter jeg pasienter som er akutt syke, men stabile nok til å ligge der.

Jeg blir kjent med pasientene og setter i gang riktig behandling. Noen ganger gjelder det pasienter med akutte lungeproblemer som behandles med medisiner, og i enkelte tilfeller med pustestøtte.

De aller sykeste pasientene ligger på medisinsk overvåkning, hvor vi går visitt og følger opp behandlingsforløpet. Der møter vi alle typer indremedisinske problemstillinger, men hovedansvaret mitt er lungeproblematikk. Samtidig må vi kunne håndtere utfordringer i de fleste organer med unntak av hjertet, for det tar hjertelegene seg av.

En del av arbeidet er poliklinikk med planlagte pasienter som har kols, astma, lungefibrose, nevromuskulære sykdommer med pustesvikt eller kreft. En stor andel av pasientene er lungekreftpasienter, som ofte følges opp poliklinisk og får cellegiftbehandling. I tillegg gjør vi bronkoskopier hvor vi går ned i luftveiene for å stille diagnose eller starte behandling.

Jeg har også en rådgivende funksjon. Vi blir kontaktet av kolleger på sykehuset, fastleger, primærhelsetjenesten eller hjemmesykepleien for å diskutere pasienter.

Arbeidstiden er som regel fra 07.45 til 16.30. Vi har åttedels turnus som betyr én kveldsvakt i uken og jobb hver åttende helg. Noen ganger det behov for at vi jobber ekstra.

Utover det kliniske arbeidet har vi mange faste møter. En gang i uka har vi gjerne legemiddel- eller fagmøte i lunsjen, og hver onsdag deltar vi i tverrfaglige møter om kreftpasienter sammen med kirurger fra Rikshospitalet, lungeleger fra Ullevål og kreftleger fra Radiumhospitalet. Torsdager har vi tverrfaglige møter lokalt om kreftpasienter med patologer, radiologer og lungeleger. Hver torsdag morgen har vi internundervisning, og annenhver fredag har vi fellesmøte for alle legene med ulike temaer. I tillegg har vi regional undervisning én gang i måneden, samt månedlige møter om tuberkulose.

Hva kreves for å kunne jobbe som indremedisiner?

− Jeg studerte medisin i Polen i seks år. Etter studiene hadde jeg turnustjeneste med ett år på Elverum sykehus fordelt på indremedisin, ortopedi og kirurgi, samt seks måneders distriktstjeneste i Vardø. Deretter jobbet jeg noen år i Elverum før jeg begynte på Sykehuset Østfold.

På den tiden måtte man bli indremedisiner først, før man kunne subspesialisere seg innen et organspesifikt fag. Utdanningen til indremedisiner tok seks–sju år, og deretter valgte de fleste et organområde. Jeg valgte lunge, som tok ytterligere tre år. Totalt tok det rundt ti år å bli ferdig lungelege.

I dag er ordningen endret. Etter den første delen av spesialistutdanningen for leger (LIS1), som varer halvannet år, tar det rundt fem år å bli indremedisiner. Det nye nå er at man kan gå direkte til en organspesialisering uten å ta indremedisin først, for eksempel innen hjerte, lunge, mage/tarm eller endokrinologi. Det gjør at man utdanner spesialister raskere og mer organspesifikt, men samtidig mister man noe av bredden. 

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

− Yrket passer for dem som tåler et langt utdanningsløp, og som både kan tilegne seg kunnskap gjennom pugging og samtidig forstå og anvende den i praksis. 

Det passer også for dem som liker å jobbe i team, men som samtidig er trygge på å ta selvstendige valg. Man bør trives med en hverdag som varierer og som tidvis er uforutsigbar. Selv om mange dager kan ligne på hverandre, vet man aldri helt hvilke pasienter som kommer inn eller hvor akutt syke de er.

Hva liker du best med å være indremedisiner?

− Det jeg liker best, er å møte mange forskjellige mennesker med ulike og ofte kompliserte problemstillinger. Jeg liker detektivarbeidet, å lese i journaler og prøve å finne ut av hvorfor pasienten er syk. Samtidig liker jeg svært godt å jobbe med akutte dårlige pasienter der vi driver med livreddende behandling.

Innen lungemedisin møter vi mange alvorlig syke pasienter, og dessverre er det noen vi ikke kan helbrede. Likevel opplever jeg at vi kan gjøre mye godt for denne pasientgruppen, selv når det ikke handler om å redde liv. 

Det er et veldig givende yrke. Jeg møter mennesker i alle livsfaser, ofte når de er på sitt mest sårbare. Jeg kjenner meg privilegert som får være der og bidra. Skulle jeg valgt på nytt, ville jeg uten tvil valgt det samme yrket igjen.

Hva liker du minst?

− Det jeg liker minst, er at det ofte oppstår samtidighetskonflikter. Jeg skulle gjerne hatt bedre tid til å fullføre en tanke eller en oppgave før jeg må gå videre til neste. Men det er også det som gjør jobben så spennende og levende. 

I tillegg er de fysiske forholdene på sykehuset en utfordring, med trange rom, få kontorplasser og begrenset med fellesområder. Vi mangler ofte både møterom og pasientrom, og det kan gjøre arbeidshverdagen mer krevende enn nødvendig.

Image

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

− Man kan arbeide på sykehus slik som jeg gjør nå. Man kan også jobbe som avtalespesialist i en stilling opprettet av helseforetakene. Da driver man en selvstendig virksomhet med tilskudd fra helseforetak og Helfo. Dette regnes som en del av den offentlige helsetjenesten. Det finnes også muligheter for å jobbe helt privat. I tillegg kan man jobbe i administrative stillinger eller med forskning.

Hva tjener en indremedisiner?

− Som overlege har man 980 000 kroner i grunnlønn. I tillegg til dette kommer diverse vakttillegg. 

Hvordan er sjansene for å få jobb som indremedisiner?

− Sjansen for å få jobb som indremedisiner er svært god. Det er stor mangel på spesialister innenfor dette feltet over hele landet, særlig på sykehusene.