Garver Sofie Kleppe iført skinnklær hun har lagd selv.

YrkesintervjuGarver favoritt ikon

Etter å ha utdannet seg i Finland startet Sofie Kleppe eget garveri. Hun både garver og lager produkter av skinn.

Sofie Kleppe
39 år
Garver
Jutulskinn, Vågå

Hvorfor valgte du dette yrket?

– Etter videregående gikk jeg på Fosen Folkehøgskole. Det var der jeg ble interessert i skinn som materiale. Jeg har alltid likt å lage ting og på folkehøgskole tok jeg et sidefag i garving. Da fikk jeg prøvd meg litt og det var nok til at jeg fikk lyst å lære mer. Jeg søkte meg videre på Bäckedals Folkhögskola i Sverige, hvor man kan ta halv – eller helårskurs i skinngarving. I en periode var jeg usikker på om jeg skulle satse på dans eller garving. Det ble til at jeg valgte garving og dermed reiste jeg til Hattfjelldal hvor jeg hjalp en samisk kvinne med garving i et år. Etter hvert fant jeg ut at jeg ønsket å utdanne meg videre innen faget, og søkte meg inn på en kunst- og håndverksskole i Finland for å ta fagbrevet i tradisjonell garving.

garver3_ehmurvold.jpg

Et skinn ligger på en benk foran garver Sofie Kleppe, som er ferd med å kutte ut biter til et produkt.

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Etter at jeg hadde tatt mesterbrevet i garving i Finland, flyttet jeg til hit til Vågå og etablerte Jutulskinn. Vi er nå tre ansatte, det er jeg og to lærlinger. I 2017 ble Jutulskinn godkjent lærebedrift i skinn- og pelsduodjifaget. Vi både garver og lager ulike produkter av skinnene.
Årsaken til at jeg valgte Vågå var at jeg ønsket å bo nær fjell og natur, og samtidig er det god tilgang på skinn her. For oss er det viktig å vite hvor råmaterialet kommer fra. Hver høst er vi ei uke på fjellet i Jotunheimen under reinsdyrslakten. Da velger vi ut de beste skinnene. Skinnene konserverer vi der og da, slik at vi har materiale å ta av resten av året.

Vi får også en del oppdrag fra jegere som kommer med skinn. Det kan det være skinn fra ulike dyr, som mår, rev, rådyr og jerv. Et typisk oppdrag kan være at de ønsker ei skinnlue av rev. Da syr vi lue på mål av reveskinnet. En del av skinnene vi benytter ville ellers blitt kastet. Da er det fint at vi kan få dem og bruke dem. Jevnlig får vi også forespørsler om reparasjoner. I lokalet vårt er det garveri i første etasje og systue og butikkutsalg i andre. Her kan kunder komme innom. Ofte kan reparasjonene dreie seg om å reparere gamle skinnfeller eller skinnkåper.

Vi er opptatt av å ta vare på de gamle håndverksteknikkene i garvingen, og gjør alle prosesser uten bruk av kjemikalier. Arbeidet kan være tungt, men oppleves lettere jo flinkere man blir. Det er også en fin avveksling å innimellom designe og sy produkter. Underveis i garveprosessen bruker vi stort sett gamle handverktøy. Det som er mest modernisert er vel ei gryte til å koke bark i, en vaskemaskin og et tørkerom. 

I løpet av året gjennomfører vi i tillegg noen kurs. Hver vår og høst har vi kurs her hos oss. I tillegg har vi tre årlige kursuker på Fosen folkehøgskole. Innimellom kommer også oppdrag fra museer. Et av de første oppdragene jeg hadde da jeg startet opp her var rekonstruksjon av en gammel ski, som var funnet i isen i Jotunheimen. Det meste vi holder på med er oppdragsbasert. Akkurat nå har vi fullt opp fire måneder fremover. Når det fins mulighet, designer og syr vi produkter for salg.

Hva kreves for å kunne jobbe med dette yrket?

– Det er dårlig med muligheter til å utdanne seg til garver i Norge i dag. For å få et fagbrev som garver, kreves det egentlig to år på videregående skole og så tre år som lærling. Men, i dag finnes ingen videregående skoler med garverifag. Alternativet er å ta læretid hos en godkjent gaver. Før man kan bli lærling, kreves det først tolv måneders praksis. Det kan være vanskelig å få, siden det er så få garverier. Får man imidlertid læreplass er det to et halvt år læretid før fagprøve

Min vei inn i yrket ble altså gjennom en kunst- og handverksskole i Finland. Det var en bøyg å lære seg språket, men der fikk jeg først en tre år lang utdanning som ga meg fagbrevet. Senere fikk jeg også tatt mesterbrevet i tradisjonell garving i Finland, som den første i Norden den gang.
Mesterbrevet viste seg å være mye verdt da jeg kom tilbake til Norge og skulle starte min egen bedrift.

Hva liker du best med yrket ditt?

– Jeg liker veldig godt når skinnet er ferdig garvet. Når vi strekker det ut kan vi se kvaliteten og fargene i skinnet. Det synes jeg er gøy. Jeg liker også designprosessen, altså det å skape noe ut av skinnet.

Hva liker du minst med yrket ditt?

– Jeg trives veldig godt med det meste, men noen prosesser er jo ikke like morsomme. Det kan også være et tungt arbeid, men vi løser det siden vi har et godt verksted og kan hjelpe hverandre.

garver4_ehmurvold.jpg

Garver Sofie Kleppe er på fjellet og sitter på huk med flere reinsdyrskinn foran seg.
Lisens: 
All rights reserved.

Hva slags type folk vil du anbefale denne jobben for?

– Man må være håndverksinteressert om man skal jobbe som garver. Skinn er et materiale som kan bli veldig fasinert av, men man må ha en god dose motivasjon for å holde på med dette. Ettersom det fins så få garverier, må man være forberedt på at man må skape sin egen arbeidsplass og trives med det. Det er også en forutsetning at man er praktisk anlagt og liker å jobbe med hendene. Det kan også være positivt om man er interessert i tradisjonelt håndverk og historie, men jeg tror ikke det er avgjørende.

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Jeg har selv tidligere jobbet som lærer i faget på folkehøgskole. Formidling av håndverk kan by på mange muligheter, både på skoler og museum. Om man ikke starter eget garveri kan man søke jobb på de store garveriene, hvor selve garverprosessen utføres ved hjelp av maskiner.

Hva kan man forvente i lønn i dette yrket?

– Det er vanskelig å si, og vil variere etter hvor man jobber. Som selvstendig næringsdrivende er jo lønnen avhengig av jobben man gjør og tilgangen på oppdrag. Jeg tror man ikke kan regne med høy lønn, men det kommer altså an på tilgangen på oppdrag.

Hvordan anser du sjansene for å få jobb innen dette yrket?

– Det er et kjempebehov for garverier i Norge i dag. Ved Granberg Garveri, som er landets største, er det ett års kø for å få garvet skinn. Når det fins så få garverier, blir mengder av skinn sendt utenlands for garving. Her i Jutulskinn har vi økt omsetningen litt hvert år siden starten i 2015.
Jeg hadde ønsket at flere ville startet opp, særlig med bruk av naturlige, kjemikaliefri metoder. I dag fins det så mye syntetisk og plast i samfunnet vårt, men heldigvis snur vi mer og mer mot å tenke på bærekraft og miljø i våre valg i hverdagen. Jeg har dessuten tro på at lokalt garvede skinn kan sammenlignes med kortreist mat, som stadig flere ser verdien av. Da kan vi bruke ressursene som fins lokalt. Jeg har tro på at dette er et felt som kan bli viktig i fremtiden, og jeg bidrar gjerne med råd og innspill til andre som ønsker å satse på tradisjonell garving.

Tekst:
Eva Hilde Murvold
    • Jeg har tro på at dette er et felt som kan bli viktig i fremtiden.
    • Min vei inn i yrket ble altså gjennom en kunst- og handverksskole i Finland.
    • Ettersom det fins så få garverier, må man være forberedt på at man må skape sin egen arbeidsplass.

Yrkesbeskrivelser

Utdanningsbeskrivelser