Forsker
Hvorfor valgte du å bli forsker?
– Jeg vokste opp på et lite sted i Halden som heter Brødløs. Det var ikke så mange der som hadde høy utdanning på den tiden. Foreldrene mine var ganske annerledes – litt rare, på en god måte. De var de første i sin generasjon som tok universitetsutdanning, og det var ingen andre i familien som hadde gjort det før.
Da jeg var liten var jeg veldig interessert i både biologi og samfunnsvitenskap. Vi hadde noen bøker av Freud hjemme, og jeg ble fascinert av psykologi, men også biologi. Vi hadde en atomreaktor i Halden, og den vekket mange spørsmål hos meg. For eksempel, hvorfor reagerer ikke folk på ting som virker farlig? Hvorfor legger man ikke merke til store, røde varsellamper? Jeg ble nysgjerrig på hvordan vi oppfatter fare, og tenkte: Psykologer kan jobbe med slike spørsmål.
Jeg begynte å studere psykologi. På den tiden var det bare én vei inn, og det var å bli klinisk psykolog. Da jeg kom inn på Universitetet i Oslo, var jeg fast bestemt på å bli kliniker og nevropsykolog etter det seks år lange studiet. Jeg skrev hovedoppgave i personlighetspsykologi. Professoren som veiledet hovedoppgaven min sa at jeg burde søke på en stipendiatstilling. Jeg visste veldig lite om hva dette var, men jeg søkte – og endte med å ta en doktorgrad. Min vei til å bli forsker har blitt formet av livets tilfeldigheter, og handlet om mennesker jeg har møtt underveis. Nå jobber jeg med psykologi og driver med forskning på Universitetet i Oslo.
Nå er det snart 20 år siden jeg begynte med forskning. Jeg ble ferdig utdannet psykolog våren 2005, og samme høst startet jeg som stipendiat. Siden den gang har jeg drevet med forskning hele tiden. Først som stipendiat når jeg jobbet med doktorgraden, deretter som postdoktor, seniorforsker og til slutt professor. Jeg studerte på Universitetet i Oslo, og nå sitter jeg faktisk inne i samme bygning hvor jeg selv studerte.
Hvordan ser en vanlig arbeidshverdag ut for deg?
– Arbeidshverdagen min har endret seg ganske mye i løpet av karrieren. Jeg har en helt fantastisk jobb. som forsker har jeg noe vi i staten kaller «særlig frie stillinger». Det betyr at vi ikke trenger å registrere oppmøte, og har utrolig mye frihet. Samtidig kommer det med et stort ansvar. Du må organisere dagen og arbeidet selv.
Da jeg var yngre og jobbet med doktorgraden, satt jeg og skrev artikler og jobbet alene. Jeg kunne låse meg inne på kontoret og være der i 12 timer om dagen. Etter hvert fikk jeg egne prosjekter. Nå leder jeg en forskningsgruppe på ti personer. Jeg jobber mye med mennesker, veileder stipendiater og postdoktorer, samtidig som jeg har ansvar for prosjektene våre. Vi får masse penger til å gjøre forskning, og jeg sørger for at den faktisk blir gjort. Det innebærer en del møter og fortsatt noe skriving, som artikler vi skal publisere. Men mye av min rolle er nå mer som en slags mellomleder.
Siden jeg er professor, er jeg jo lærer også, og underviser mye i personlighetspsykologi. Det er noe jeg elsker. Jeg holder forelesninger og seminarer, og må tilpasse formidlingen til alle nivåer. Det er viktig å forstå studentene og gjøre psykologi forståelig.
Jeg er stort sett på kontoret hver dag. Uten å skremme noen, så har jeg jo jobben min med meg i hodet hele tiden. Jeg tenker på den når jeg sykler til jobb eller går tur med hunden. Før tenkte jeg mye på hvordan jeg skulle løse forskningsproblemer. Nå tenker jeg på hvordan forskningsgruppen min skal løse sine. Det er en positiv ting for meg, for jeg liker jobben min veldig godt.
Hva kreves for å kunne jobbe som forsker?
– Veien er typisk at man tar en mastergrad, og deretter en doktorgrad. Etter doktorgraden blir man gjerne postdoktor, så førsteamanuensis, og jobber videre med forskning, formidling og å skrive artikler. Man kan jobbe på universitet eller høyskole med både undervisning og forskning. Så kan man søke om å bli professor, som innebærer mer ansvar, veiledning, i tillegg til formidling av forskning.
Hvis du synes mastergraden var overkommelig og ble trigget av det, kan du vurdere doktorgrad. Det er egentlig ikke så mye vanskeligere, bare mer av det samme. Du bygger videre på styrkene dine fra masteren.
Av personlige egenskaper finnes det mange typer forskere. Noen er veldig strukturerte – det har ikke jeg vært. For de som er strukturerte og synes skolen går lett, er det en stor fordel. Men det er mange veier til målet. Jeg har kompensert med en enorm nysgjerrighet. Jeg kan stirre på en stein og bli nysgjerrig. Jeg kan bli nysgjerrig på en nymalt vegg. Den typen nysgjerrighet har hjulpet meg gjennom.
Da jeg studerte måtte jeg finne egne metoder for å få ting gjort. Jeg låste meg inne og sa «du får ikke reise deg før du er ferdig». Jeg måtte ha strenge regler for meg selv. Du kan kompensere for manglende struktur hvis du har den store lysten til å finne ut av ting.
En annen viktig egenskap er å kunne samarbeide. Mye av forskningen i dag skjer i team, og i slike grupper har folk gjerne ulike roller. Hvis du er en som klarer å få laget til å fungere godt sammen, er det en kjempegod egenskap. Alle i gruppa får mer ut av det når noen tar på seg å spille andre gode.
Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?
– Det å jobbe som forsker passer for de som aldri går lei av kunnskap. De som alltid er nysgjerrige. Hvis det viktigste for deg er status, høy lønn eller trygghet, så tror jeg det blir vanskelig å holde ut i lengden. Du må stå opp hver dag og faktisk ha lyst til å drive med forskning.
På en eller annen måte bør man ha en barnslig nysgjerrighet for å klare og holde flammen gående i 40 år. Det kan virke litt rart eller dumt å stille spørsmål ved alt, men det er nettopp den egenskapen som gjør at du kan bli i dette yrket lenge. Hvis du har en annen flamme, for eksempel at du vil endre verden, så kan det også fungere. Det er bare litt vanskeligere å holde flammen tent over lang tid, fordi det er vanskelig å endre verden.
Noen trives med å jobbe alene, og det finnes jobber i forskning hvor du kan gjøre det. Men i dag er det mer og mer fokus på samarbeid, det å jobbe godt med andre. Mange tenker kanskje at en professor eller forsker sitter alene og leser, men det er en sosial jobb. Du skal være synlig, samarbeide og undervise.
Hvis du har store problemer med for eksempel logikk og filosofi, ting du møter i exphil, så kan det hende at en mer praktisk retning i akademia passer bedre. Det er alltid krav i forskning, og jobben blir fort krevende hvis du synes hele grunnlaget er vanskelig.
Hva liker du best med å være forsker?
– Det har forandret seg gjennom årene, men det jeg liker aller best nå som professor, er følelsen av at vi forstår noe nytt. Når du leser eller skriver med noen, og du plutselig ser noe med nye øyne – det er en fantastisk følelse. Det er en euforisk rus, en «eureka»-følelse.
Jeg får også reise mye rundt i verden for å presentere forskningen vår. Folk hører på det jeg sier. Jeg har blitt intervjuet av journalister, og det hender at noe jeg har forsket på havner i en avis. Det er en fin følelse.
Hva liker du minst?
– Det jeg liker minst er det administrative arbeidet som kan være både kjedelig og krevende. Jeg er først og fremst forsker av hjertet. Mange går etter hvert over til administrasjon eller underviser mer. Jeg liker også undervisning, men det skal ikke gå på bekostning av forskningen.
Jeg har en hjerne som alltid er på en liten LSD-tripp. Det er ikke ideelt når du skal fylle ut skjemaer eller gjøre selvangivelsen. Jeg synes sånt er kjedelig og vanskelig. Hjernen min fungerer ikke sånn, den vrir og vrenger på alt mulig, som en jazzplate som aldri stopper. Men de administrative oppgavene er viktige, og det er mange som er flinke til det, men det er vanskelig for meg og da liker jeg det ikke.
Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?
– Det finnes mange muligheter for forskere. Når du har doktorgrad, er det kort vei inn i forvaltningen. Du kan også få interessante jobber i direktorater, institutter eller statlige etater. For eksempel hadde jeg en periode ansvar i Folkehelseinstituttet, der jeg uttalte meg om helsekonsekvensene av ulike tiltak. Du kan hente kunnskap og omsette den i praksis, og dermed påvirke samfunnet direkte.
Du kan også undervise. Jeg har alltid hatt 100 % forskerstilling, men nå underviser jeg 50 %. Det gir variasjon og en ekstra trygghet.
Om du for eksempel er lege, tannlege eller psykolog og tar en doktorgrad, får du en annen type tillit på arbeidsplassen. Du får andre oppgaver og ansvar, enten det er på sykehus eller i forvaltningen.
Hva tjener en forsker?
– Det vet jeg faktisk ikke helt nøyaktig, men jeg vet at lønningene har gått opp. Da jeg startet som stipendiat, hadde jeg omtrent samme inntekt som snittet av alle i Norge, inkludert de som ikke er i arbeid. Kort tid etter jeg begynte, gikk inntektene for stipendiater opp. Du tjener litt mindre enn en klinisk psykolog, for eksempel. Men etter doktorgrad og noen år på jobben, får du god lønn.
Som professor kan du ha en årslønn på over én million kroner i året. I tillegg kan du ha bistillinger og tjene ekstra.
Det at lønningene ligger litt under snittet når man tar doktorgrad, handler egentlig mest om at man skal gjøre dette fordi man har hjertet med seg. Ikke fordi det gir høyest lønn. Men du tjener godt, og det er konkurransedyktig.
Hvordan er sjansene for å få jobb som forsker?
– Det kommer helt an på hva du har studert. Mange vil nok si det er håpløst, fordi det er få jobber og for mange kandidater. Og det er jo litt sant. Men hvis du er villig til å bruke tid og være fleksibel, så finnes det mange muligheter.
Norge er et stort land. Ikke sett deg fast på et universitet eller en landsdel, se deg rundt i landet eller i Europa. Har du doktorgrad og har gjennomført på en god måte, kan du få jobb både i Norge og i utlandet.
En annen ting ved forskning er at det er et yrke preget av mye midlertidighet. Du begynner som stipendiat, og det er en åremålsstilling. Det samme gjelder postdoktor. Deretter kan du søke forskerstillinger, og etter tre år skal du egentlig ha krav på fast stilling.
Mange høyskoler og universiteter i Norge ansetter forskere, men det er høy konkurranse. På Universitetet i Oslo og NTNU kan det være mange søkere. Da kan det være smart med en mellomstasjon før du søker der igjen.
Forskning skjer også på engelsk. Har du en doktorgrad kan du derfor søke jobber i hele verden. Jeg kjenner flere som har reist til USA, Storbritannia eller andre steder. Du kan ta med familien og bo i utlandet. Hvis du er reiseglad og nysgjerrig er dette et fantastisk yrke.
