Bistandsarbeider

Hvorfor valgte du å bli bistandsarbeider?

– Jeg har alltid vært opptatt av urettferdighet og ulikhet. Man bruker en stor del av den våkne tiden sin på jobb, og jeg hadde et ønske om å bruke den på noe jeg syntes var meningsfylt.

Image

Foto: Siv Bonde

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Jeg jobber på hovedkontoret til Kirkens Nødhjelp i Oslo. Til sammen er vi rundt 150 kollegaer fra mange forskjellige land. Kirkens Nødhjelp har mange utekontorer, så der jobber det enda flere folk. 

Bistandsarbeid har tre grener. En er umiddelbart humanitært arbeid, altså nødhjelp, som for eksempel å skaffe mat og vann til mennesker ved en katastrofe. En annen gren er mer langsiktig utviklingsarbeid, som å bygge latriner eller skape jobbmuligheter. Den siste delen er påvirkningsarbeid. Jeg jobber med alle disse tre delene. Selv om jeg innimellom reiser i jobben min, foregår arbeidsdagen min primært sett bak PC-en. 

En av arbeidsoppgavene mine er å følge opp det som heter Ledsagerprogrammet. Dette programmet går ut på å utplassere mennesker fra hele verden i utvalgte steder på Vestbredden og i Jerusalem. Ledsagerne er frivillige observatører som rapporterer menneskerettighetsbrudd til FN-systemet. Jeg var selv ledsager i Palestina og Israel i 2018.

Jeg har ofte mange møter i løpet av en dag. Det er noen fysiske møter, men mye foregår digitalt fordi jeg jobber bredt internasjonalt. Arbeidsspråket er både engelsk og norsk. Jeg koordinerer samarbeidet mellom mange ulike mennesker, som for eksempel mellom landkontoret vi har i Jerusalem og ulike eksperter, det kan være alt fra vanningeniører til eksperter på kjønnsbasert vold.

Påvirkningsarbeidet er også en viktig del av jobben. Jeg har kontakt med politikere, Utenriksdepartementet og journalister. Noen ganger har vi det som kalles delegasjonsreiser. Da kan vi ta med ulike beslutningstakere, for eksempel politikere, ut i felt og besøke partnere og prosjekter for å eksponere dem for det som skjer der. 

Det er Midtøsten som er det området jeg kan mest om. Jeg følger opp Palestina fra Norge. En av grunnene til at det ikke er flere reiser dit, har med sikkerhetsutfordringer å gjøre. Sist jeg var der var i september 2023, en måned før krigen i Gaza startet. Hvis man skal arbeide med bistand i krigsområder, er det en risiko som medfølger. Vi har obligatorisk sikkerhetstrening før vi reiser til slike områder.

I løpet av et år er jeg på flere reiser. Jeg samarbeider med ulike internasjonale nettverk av bistandsorganisasjoner. I fjor var jeg blant annet i Istanbul, København og i Brussel. I tillegg til at jeg planlegger å dra til Israel og Palestina i år, skal jeg også til Dublin og Kenya. 

Det varierer hvor lenge disse reisene varer – det kan være fra noen få dager til flere uker. Det kommer an på hva hensikten med reisen er, og om det primært er møter eller ut i felt. Jeg er også med på å både organisere og delta i arrangementer i Norge, ofte i form av panelsamtaler.

Hva kreves for å kunne jobbe som bistandsarbeider?

– Man kan komme inn i dette yrket med veldig mange ulike utdanningsbakgrunner. Mange, men ikke alle, har en samfunnsvitenskapelig bakgrunn. Blant kollegaene jeg jobber med, er det blant annet en jurist, en journalist, en vanningeniør og en psykolog. Det viktigste er at man er interessert i internasjonale forhold. Jeg tror også det er nyttig å være nysgjerrig og åpen for at ting er annerledes enn det man er vant til i Norge. 

Jeg har en bachelor i statsvitenskap og en mastergrad i sammenlignende politikk. Jeg har også tatt midtøstenstudier, fransk og psykologi.

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

– Først og fremst må du ha en interesse for dette feltet. Du må være god til og glad i å samarbeide og å jobbe selvstendig. Du må også være flink på å uttrykke deg muntlig og skriftlig. Yrket krever svært gode engelskferdigheter. 

Det er mange måter å jobbe med bistand på. Hvis du skal bo utenlands og jobbe på de mest krevende stedene, kan du ikke bo med partner og barn. Du lærer mye om deg selv, utvikler deg, utvider horisonten din og opplever en ny kultur. Men baksiden er at det kan være vanskelig å opprettholde relasjoner hjemme. 

Man kan også finne jobber som er mer basert i Norge, slik som den jeg har. Jeg reiser en del, men er stort sett på hovedkontoret i Oslo. Jobben krever at jeg er fleksibel, og at jeg tåler at ting er i endring.

Dette er ikke jobben for deg hvis du ønsker svært mye forutsigbarhet. I tillegg kan det være utfordrende å komme så tett på vanskelige hendelser som krig, konflikt og humanitære katastrofer. Det er mange heftige menneskemøter. Noen jobber direkte med folk som blir personlig påvirket – selv jobber jeg indirekte med disse menneskene. Det kan likevel være krevende. Hvis man kjenner at det blir for tøft å stå i, bør man kanskje ikke gå i denne retningen. Man må være empatisk i dette yrket, men jeg tror det er nødvendig å ha en slags profesjonell empati. Man trenger å beholde en avstand, for hvis ikke går det altfor mye inn på deg. 

Hva liker du best med å være bistandsarbeider?

– Jeg synes jobben er svært givende. Man lærer mye om seg selv, og man får utvidet perspektivet sitt. Så blir jeg veldig takknemlig over hvor trygt og godt vi har det i Norge. Jeg liker også godt å jobbe internasjonalt. Jeg har mange fine kollegaer jeg lærer mye av. 

Hva liker du minst?

– Det kan være mye tidkrevende byråkrati og mye fram og tilbake. Sånn må det jo også være fordi man må ha kontroll på at pengene og hjelpen når frem, og at det kommer de som trenger det til gode. Selv om administrative oppgaver er nødvendige og viktige, kan de være kjedelige.

Image

Foto: Håvard Bjelland

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Du kan for eksempel jobbe for Utenriksdepartementet eller NORAD (Direktoratet for utviklingssamarbeid). Gjennom Utenriksdepartementet kan du søke om å være aspirant og studentpraktikant på norske ambassader i utlandet. Det er også en rekke bistandsorganisasjoner du kan jobbe for, som for eksempel Flyktninghjelpen, Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Røde Kors eller Leger uten grenser. 

Hovedkontorjobbene er gjerne Oslo-baserte. Men det finnes institusjoner andre steder med internasjonalt samarbeid, og der kan det være mulig å få praktikantstillinger. I Bergen er det for eksempel Chr. Michelsens Institutt som har studentstillinger. I Førde finnes Norec, der det gamle Fredskorpset holder til. Der kan man få trainee-stillinger som nyutdannet. Fredsforskningsinstituttet i Oslo kan ha muligheter for masterstudenter.

For min del er det mulig å jobbe nærmere områdene som har behov for bistand. Men slik det er nå, trives jeg godt med å jobbe på hovedkontoret. Det er også mange felt jeg kan fordype meg mer i – det handler om hva man er interessert i. Akkurat nå synes jeg det er veldig meningsfylt å jobbe med Midtøsten, for der skjer det ekstremt mye. 

Hva tjener en bistandsarbeider?

– Her er det nok store variasjoner, men jeg vil tro gjennomsnittslønna de første årene ligger på rundt 600 000 kroner. Mange steder i FN-systemet er nok lønna en god del høyere – det kommer an på hva slags type jobb man har. 

Det er mange om beinet, og derfor er det også mye ulønnet og frivillig arbeid som gjøres for å komme seg inn i dette feltet. Men de som jobber med dette er generelt sett ikke drevet av penger – det gjøres fordi det oppleves som meningsfylt. 

Hvordan er sjansene for å få jobb som bistandsarbeider?

– Akkurat nå er sjansene mindre enn før siden USA har stanset all internasjonal bistand. Men det kan likevel være mulig, spesielt hvis man er villig til å flytte på seg og ta noen kortere prosjektstillinger. Det å få seg en fast jobb i Oslo er nok vanskeligere, for da er det nødvendig å ha litt erfaring først.