Astronaut
Hvorfor valgte du å bli astronaut?
− Da jeg var 10 år, var jeg i en rideulykke. Jeg brukte fem år på å lære å gå, løpe og hoppe igjen, og i begynnelsen var jeg bundet til rullestolen. I denne perioden brukte jeg nettet til å dykke ned i romverdenen. Den fascinerte meg veldig, og som 12-åring ringte jeg faktisk til NASA og søkte jobb. Det ble naturligvis ingen jobb da, men siden 2017 har jeg jobbet med den amerikanske romfartsindustrien. Der har jeg lært folk å bruke film som verktøy.
Det var drømmejobben min, og jeg turte egentlig ikke å drømme om noe mer. At jeg skulle få mulighet til å selv bli astronaut, hadde med bakgrunnen min som filmfotograf å gjøre. Det skulle lages en dokumentar med filming fra verdensrommet, og jeg fikk til oppgave å lære astronautene å filme. Men vi fant ut at det var for komplisert å lære dem det som skulle til på såpass kort tid, og at det var bedre om jeg også var med ut i rommet.
Det var ikke gitt at dette skulle la seg gjøre. Jeg måtte nemlig bestå en rekke fysiske og psykiske tester. Prosessen føltes som et videospill med ulike nivåer: først å klare nivå én, så nivå to, så nivå tre. Jeg begynte i desember 2023, og 12. august 2024 ble det annonsert offentlig at jeg skulle være med på romferden.
Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?
− En vanlig arbeidsdag som astronaut varierer veldig – det kommer helt an på hvilken fase man er i. Under opptrening er dagene dynamiske, og det handler mye om å bli komfortabel med å være ukomfortabel. Ofte får vi ikke vite hva som venter oss. Vi kan gå inn i en simulator uten å vite om den varer i to eller 28 timer.
I løpet av hele treningsperioden gjennomførte vi en rekke ulike tester, både fysiske og psykiske.
Min treningsperiode varte i 14 måneder og besto av en kombinasjon av hjemmestudier, fjernundervisning og praktiske øvelser. Jeg jobbet med det hver eneste dag. Vi hadde instruktører som underviste oss i de ulike områdene vi måtte lære om, for eksempel om romskipet, medisin og forskning.
For min del brukte jeg mest tid på kameraene – hele 18 måneder gikk med til å planlegge, klargjøre og teste dem. Det kostet fem millioner bare å gjøre alt klart. Kameraene oppfører seg annerledes i vektløshet. For eksempel trenger mange digitale funksjoner tyngdekraft for å fungere, strømmen fra batteriet kan ta andre baner i kamera enn på jorden, og magneter fungerer ikke lenger.
Natt til 1. april 2025 ble jeg skutt ut i rommet sammen med tre andre astronauter på et romskip med navnet Fram2. Jeg fungerte som fartøysjef med ansvar for både romskip og mannskap. Hastigheten var litt i overkant av 27.000 kilometer i timen. Høyden over jordoverflaten var omtrent 420–450 km, og vi gikk i en bane rundt Jorden, over både Nordpolen og Sydpolen. Romferden varte i tre og et halvt døgn, og i løpet av den tiden krysset vi over polene og hele jordkloden 56 ganger.
Ute i verdensrommet fulgte vi en stram timeplan. Hver halvtime var planlagt, helt til vi la oss. I teorien hadde vi åtte timer fritid i døgnet, men i praksis tok alt mye lengre tid enn på jorden.
Ofte spiste forskningen av fritiden vår, for det viktigste var å gjennomføre oppdragene vi hadde fått. I alt var det 22 forskningsprosjekter som jeg måtte være med på å gjennomføre. For meg var hovedmålet å filme ukjente nordlysfenomener og dokumentere planeten vår i 3D.
En del av forskningen går ut på å kartlegge kroppen vår før, under og etter romferden. Sammen med de andre astronautene er jeg en forsøkskanin, og i romskipet tok vi DNA-prøver og blodprøver. Det handler blant annet om hvordan stråling påvirker oss, hvordan hjernen lærer seg å orientere seg i vektløshet – altså å tilpasse seg et tredimensjonalt rom der det ikke finnes noe «opp» eller «ned» – og hvordan vi kan kontrollere blodsukkeret i vektløs tilstand. Det forskes også på hvordan kroppen kan tilpasse seg å leve i redusert tyngdekraft, noe som er avgjørende hvis mennesker en dag skal bo på månen eller Mars.
En del av hverdagen i romskipet handlet om det praktiske. Alt tok tid. Første gang jeg skulle på do, tok det 22 minutter. Man gjorde fra seg ved hjelp av en slags støvsugerløsning.
Det var også nødvendig å trene for så godt som mulig å holde kroppen ved like. Men manglende tyngdekraft gjør mye med den fysiske formen, og etter at jeg kom hjem, klarte jeg ikke å gå på tre dager. Forloveden min beskrev det som om han sendte av gårde en toppidrettsutøver, men fikk tilbake et vrak. Det var sjokkerende hvor mye jeg slet med det motoriske i etterkant.
Fortsatt deltar jeg i forskningsprosjektene. Jeg har reist til Houston i USA hvor NASA gjør de fleste medisinske undersøkelsene, og de neste månedene kommer jeg til å reise dit flere ganger.
I tillegg går mye av tiden min nå til å inspirere andre. Jeg holder foredrag der jeg både forteller om erfaringene mine, og om innovasjonskulturen jeg møtte hos SpaceX, som er et privat romfartsselskap grunnlagt av Elon Musk. Der er det en kultur som drives av stå-på-vilje, drømmer og en sterk tro på å fjerne hindringer. Den står i kontrast til mye av det jeg har opplevd i Norge hvor janteloven ofte står sterkt. Det jeg lærte der, kan overføres til mange andre sammenhenger.
På individnivå viser det at de som tør å drømme stort, faktisk kan nå målene sine – særlig når de har et team rundt seg som deler samme driv og tankesett. På et større plan handler det om at de jobber med det mest innovative mennesket noensinne har drevet med, og på den måten driver de både vitenskapen og menneskeheten fremover.
Nå skal jeg også dele mer av dette i bokform. Sammen med Jon Gangdal har jeg skrevet boken Astronauten, som lanseres 22. september 2025 på Gyldendal. Den handler ikke bare om romferden, men også om livet mitt frem til da – om opplevelsene og episodene som har formet meg og gjort størst inntrykk. I forbindelse med utgivelsen skal jeg ut på en turné til mange steder i Norge.
Hvordan reagerte kroppen fysisk på å komme tilbake til jorda?
− Det er ganske merkelig å komme tilbake til jorda etter å ha vært vektløs såpass lenge. For meg var det som om hjernen hadde glemt hva tyngdekraft var for noe. Den hadde lært seg å flyte, jeg kunne ta saltoer i vektløs tilstand, og jeg kunne både sove og jobbe vektløs. Men da jeg landet, var kroppen så tung å bære på at det tok meg tre dager for å lære å gå igjen.
Hva kreves for å kunne jobbe som astronaut?
− For å kunne jobbe som astronaut kreves det både grunnutdanning og sertifisering. For min romferd var det 14 måneder med trening. Det inkluderte bygging og programmering av nye kameraer, fysisk trening for å tåle g‑krefter og romsyke, systemlære for å bli sertifisert, medisinsk opptrening, og forskningsopplæring – der forskerne som hadde ansvaret for prosjektene lærte oss hvordan vi skulle utføre dem.
Det som går igjen i alle opptak og treninger, er fokus på realfag. Matematikk, fysikk og programmering er essensielt. Selv i min rolle som filmfotograf har det vært en stor styrke at jeg kan programmering, fordi et kamera i bunn og grunn er en datamaskin.
Min utdanningsvei har vært litt uvanlig med tanke på at jeg endte opp som astronaut. Etter ungdomsskolen begynte jeg på Norges Toppidrettsgymnas. Deretter tok jeg matematikk og fysikk på Bjørknes privatgymnas.
Videre tok jeg en bachelor i filmfotografi, med halvparten av studiet i England og halvparten i Norge. Mastergraden min i filmfotografi med spesialisering i 3D‑stereoskopi tok jeg ved National Film and Television School rett utenfor London. For arbeidet mitt med 3D har jeg også fått æresdoktorgrad.
Det som også har hjulpet meg å bli astronaut, er erfaringen med å filme under vann og dykking. Jeg har jobbet mye med polarekspedisjoner, og det har gitt meg et avslappet forhold til å være under vann, samt en evne til å planlegge nøye før oppdrag. Feil kan være livsfarlige under vann. Dette kan sammenlignes med romferd hvor nøye planlegging og kontroll også er avgjørende.
Hva tror du har vært avgjørende for at du har kommet dit du er i dag?
− Nå har ikke jeg fulgt en tradisjonell yrkeskarriere for å bli astronaut. Jeg er verken flyver, har vært en del av forsvaret eller er ingeniør. Jeg er en filmfotograf med spesialinteresse innenfor feltet 3D, stereoskopi og virtuell produksjon.
I tillegg har jeg mye variert erfaring. Jeg har blant annet jobbet for naturforskeren David Attenborough, rockebandet QUEEN og jobbet med film for Netflix. Det viste seg at denne kompetansen og erfaringen var eksakt hva som trengtes av en fotograf på denne ferden med Fram2. Så det beste tipset jeg kan gi, er å være så god som mulig på ditt felt. Da kan karrieren lede deg til merkelige plasser. Og for min del var det å bli astronaut.
Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?
− For å passe som astronaut må man være en god leder og en menneskekjenner. Yrket utfordrer hele mennesket – fysisk, psykisk og sosialt.
Man må være i god fysisk form, og det henger sammen med det psykiske. For hvis du er i dårlig fysisk form, kan det skape ubalanse psykisk.
Det er også viktig å kunne beholde roen i kritiske situasjoner, være analytisk og ikke ta beslutninger før man har alle nødvendige data foran seg. Som astronaut kan man ikke være klaustrofobisk eller redd for høyder. Man skal heller ikke være dumdristig og ta avgjørelser som setter deg selv eller andre i fare.
Hva liker du best med å være astronaut?
− Det jeg liker best, er muligheten til å reise ut i verdensrommet. Du får oppleve jorden fra et helt nytt perspektiv, og det føles som å være en oppdager på et nivå langt utover det man kan gjøre i sitt eget land eller andre steder på jorden.
Jeg liker også at jeg representerer den nye generasjonen astronaut innenfor det vi kaller New Space – vi er bare 11 astronauter i denne kategorien. Vi er så heldige som er med på å pionere yrket astronaut og baner vei for nye steder man kan reise i rommet. Vi var de første menneskene i polar bane, men det er fortsatt mange uutforskede baner i rommet.
Hva liker du minst?
− Det jeg liker minst, er at man hele tiden vet at man tar en risiko. Før man reiser, må ingenting være uavklart – man må ta de viktige samtalene med sine nærmeste og reflektere over hva man ville sagt hvis det verste skulle skje. Det er vanskelige samtaler, og man må også skrive testamente. Men når reisen først begynner, vet man at ingenting er usagt.
Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?
− Etter at man har vært i rommet åpner det seg mange dører. Jeg har fått mulighet til å både skrive bok og være med på et filmprosjekt.
I tillegg holder jeg en rekke foredrag. Det handler mye om å inspirere og motivere – både neste generasjon av romfarere og andre som ønsker å utforske nye muligheter.
For mesteparten av jobben som astronaut foregår på jorden. Her bidrar vi til innovasjonskultur, viser andre hva som er mulig, og jobber med hvordan fremtiden for romfart kan utvikle seg. Jeg har et selskap der vi jobber med å etablere et bemannet romfartsprogram i Norge. Det krever hardt arbeid hver dag.
Hva tjener en astronaut?
− Jeg tjente ingenting mens jeg var i rommet, og heller ikke under utdannelsen. Det som driver en astronaut, handler ofte mer om lidenskap og nysgjerrighet enn om penger. Mens jeg drev med opptreningen, gikk studielånet mitt til Statens innkrevingssentral, så økonomien var trang underveis.
Etter romferden tjener jeg penger ved å holde foredrag, gi ut bok og gjennom kommersielle prosjekter som film. Men dette gjelder ikke for alle astronauter. Innenfor NASA og ESA er astronauter ansatte og får lønn.
Hvordan er sjansene for å få jobb som astronaut?
− Sjansene for å bli astronaut for nordmenn er i dag ganske små, fordi Norge ikke har et eget bemannet romfartsprogram. Den eneste muligheten er å søke seg til European Space Agency (ESA) eller andre internasjonale romfartsprogrammer i utlandet.
Selv om vi har mange kvalifiserte kandidater her i Norge, er det svært få som slipper gjennom nåløyet. Jeg har som mål å etablere et norsk bemannet romfartsprogram, og får jeg til det, vil sjansene bli vesentlig høyere.
Hva blir ditt neste store mål?
− At vi skal ha et norsk bemannet romfartsprogram. Det betyr at du kan få muligheten til å bli en norsk astronaut. Men det tar tid. Det skjer ikke i morgen eller neste år. Kan hende det ikke skjer om 10 år. Men kanskje det er muligheter for å bli en norsk astronaut om 20 år.
Hva er dine beste tips for å ta steget fra drøm til virkelighet?
− Hvis man skal oppnå drømmene sine, må man satse litt. Man må tørre å ta risiko, og man må tørre å ta ubehagelige valg. Du må også lytte til deg selv. Og kanskje ikke lytte så mye på andre, for andre vet ikke helt hva drømmen din er. Men jeg tror at vi innerst inne vet hvordan vi skal oppnå drømmene våre.
Det er komplekst å nå en drøm. Du kommer til å ta mange omveier før du når målet ditt, og det vil ta mange år. Kanskje tror du det vil ta tre år, men egentlig tar det kanskje 20 år å nå drømmen din. Vær tålmodig. Prøv å opparbeide deg så mye kunnskap som mulig som er relevant for at du skal oppnå drømmen din. Det er viktig å gjøre noe nytt i dag og ikke repetere det du gjorde i går for å gjøre noe nytt i morgen.
Hvordan har du forandret deg etter å ha vært i verdensrommet?
− Personlig har jeg kanskje forandret mitt perspektiv. Og mitt perspektiv har jo bokstavelig talt blitt utvidet. Jeg ser på verden som langt mer sårbar nå enn tidligere. Det er merkelig å flyte utenfor egen planet. Jeg ser en planet som vi er nødt til å passe på. Og vi er nødt til å gjøre det på så klok måte som mulig, men vi er også nødt til å samarbeide. Ikke bare her i Norge, men over landegrensene også. Vi må ha så mange på laget som mulig for å få til en positiv forandring.
