Allmennlege

– Du bør være glad i folk, og du må se hele pasienten – ikke bare et organ eller en diagnose, sier Per-Kristian.
Mann med grått hår og briller har et stetoskop rundt halsen og er kledd i hvitt.
Per-Kristian Jensen, 51 år
Allmennlege
Legevakten i Tønsbergregionen
«Sommermånedene er ekstra travle med turister – en dag i sommer sydde jeg seks føtter etter skader fra stillehavsøsters.»
― Per-Kristian Jensen
Tekst og foto:
Bente Haraldstad Delmas
Publisert: 25.11.2025
«Sommermånedene er ekstra travle med turister – en dag i sommer sydde jeg seks føtter etter skader fra stillehavsøsters.»
― Per-Kristian Jensen
«Det sies at legevakten er «fastlege utenfor åpningstid» – og det stemmer ganske godt.»
― Per-Kristian Jensen

Hvorfor valgte du å bli allmennlege?

– Jeg startet som ambulansearbeider, en tøff jobb med masse adrenalin. Jeg trivdes kjempegodt, men slet etter hvert med ryggen. Samtidig var jeg interessert i medisin, og hadde en lege-kone som mente jeg burde studere. 

Det var ikke bare enkelt. Jeg hadde to barn fra før og fikk to til under studiene, pluss huslån, hund – kort sagt: hele pakka. Jeg tok realfag på voksenopplæring over to år, og så pendlet jeg ukentlig til Tromsø for å studere fulltid i seks år. På medisinstudiet sa de alltid at det er tre milepæler: å komme inn, å bestå første året, og så å komme seg gjennom tredje året med indremedisin. Etter det går alt mye lettere.

Jeg trodde lenge jeg skulle bli anestesilege, gynekolog eller kirurg, men akuttmedisinen lå i hjertet etter årene i ambulansetjenesten. Det helhetlige blikket på pasienten tiltaler meg. Nå er jeg overlege på legevakten i Tønsberg og litt operativ på legevaktbil. I tillegg får jeg være med på å utvikle tjenesten videre. Det gir meg mye.

Image
Mann med grått hår og briller sitter i forsetet på en utrykningsbil. Han har på seg en gul vest.

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Dagen starter med morgenmøte sammen med sykepleierne. Da går vi gjennom nattens hendelser og jeg får oversikt over pasienter som trenger oppfølging. Derfra kan dagen ta mange retninger.

Jeg kan ha alt fra fem til 25 pasienter i løpet av en vakt. Aldersspennet er fra nyfødte til mennesker over hundre år. Og plagene er like varierte: feber, infeksjoner, brystsmerter, psykiske kriser – eller det helt banale, som å fjerne en flått. Det er nettopp det spennet som gjør jobben interessant.

Som legevaktlege møter jeg både akutte situasjoner og mer «gråsoneplager», som for eksempel at folk ikke får tak i fastlegen. Jeg behandler kuttskader, allergiske reaksjoner eller alvorlige infeksjoner. Sommermånedene er ekstra travle med turister – en dag i sommer sydde jeg seks føtter etter skader fra stillehavsøsters.

Jeg har faste vakter på legevaktbilen. Da drar vi hjem til pasienter som ikke kan komme til oss, men som ikke trenger ambulanse. Det gjelder ofte eldre, alvorlig syke eller pasienter med psykiske utfordringer. Når vi møter folk hjemme, får vi et mye bedre bilde av situasjonen enn vi ville gjort på kontoret.

Det er stor variasjon i intensitet. Noen vakter er rolige, andre er kaotiske. Høytider og ferier er nesten alltid travle, fordi andre legekontor har stengt. Mange sier at legevakten er «fastlege utenfor åpningstid» – og det stemmer ganske godt.

I tillegg til pasientarbeidet har jeg en administrativ del av jobben. Jeg har ansvar for opplæring av nye leger, utvikling og revisjon av prosedyrer, og jeg jobber med fagdager og klagesaker. Jeg samarbeider tett med sykepleiere, andre legevakter i Vestfold og sykehuset. Sammen prøver vi å utvikle legevakttjenesten videre.

Kort sagt: jeg vet aldri helt hva som venter meg når jeg kommer på jobb, og det gjør at jeg alltid må være skjerpet og fleksibel.

Hva kreves for å kunne jobbe som allmennlege?

– Det starter med gode karakterer i realfag. Jeg tok opp fag og fikk toppkarakterer, noe som gjorde at jeg kunne velge studiested. Jeg valgte Tromsø fordi det passet familien best. Medisinstudiet varer seks år. Etterpå følger et spesialiseringsløp på seks og et halvt år for å bli spesialist i allmennmedisin.

Det krever stor kapasitet å tilegne seg kunnskap, og vilje til å lære hele livet. Hvert femte år må vi på kurs for å beholde spesialistgodkjenningen. I løpet av fem år må man ha gjennomført et bestemt antall kurs, og det er krav til hva man skal ha jobbet med.

Hvem passer yrket for – og hvem passer det ikke for?

– Du bør være glad i folk, og du må se hele pasienten – ikke bare et organ eller en diagnose. Du bør tåle turnusarbeid, være oppdatert faglig og ha god arbeidskapasitet.

Du må også være en menneskekjenner. Det kommer med erfaring – man vokser inn i rollen, blir mer tålmodig og lærer seg å stå i vanskelige avgjørelser.

Det passer ikke for de som ikke liker å jobbe med mennesker eller som ikke tør å ta beslutninger alene. Som allmennlege står du ofte uten noen å diskutere med, og da må du stole på deg selv.

Hva liker du best med å være allmennlege?

– At jeg må kunne litt om alt, ikke alt om litt – og at jeg vet hvor jeg kan hente mer hjelp når det trengs.

Hva liker du minst?

– At jeg ofte har for dårlig tid, og at det er en del pasienter jeg ikke kan kurere.

Image
En hånd holder et stetoskop mot ryggen til et menneske. Den andre hånden holder oppe blusen slik at stetoskopet berører huden til mennesket.

Hva er det morsomste du har opplevd som allmennlege?

– Jeg får ofte bakoversveis av folks ærlighet. Jeg får mye ufiltrert informasjon, og selv som nordlending kan jeg bli helt satt ut. Historiene passer nok ikke helt her på utdanning.no, men jeg får mang en god latter. 

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– En spesialist i allmennmedisin kan blant mye annet jobbe som fastlege, legevaktlege, i sykehjem, helsestasjon, bedriftshelsetjeneste eller i offentlige helseprosjekter. Det finnes også muligheter innen forskning, undervisning og ledelse i helsetjenesten. 

Å reise ut med organisasjoner som Leger Uten Grenser er en annen mulighet.

Hva kan man forvente i lønn som allmennlege?

– Lønnen varierer mye. En kommunelege kan tjene rundt 800 000 kroner, mens en privat spesialist kan komme opp i fire millioner. De fleste ligger et sted mellom én og to millioner.

Hvordan er jobbmulighetene?

– Veldig gode. Du kan nærmest peke på et sted på kartet og bestemme deg for å jobbe der.

Tilhørende utdanninger

Medisin profesjonsstudium

Du lærer om medisiner og hvordan sykdommer oppstår, forebygges og behandles. For å bli lege må du ta et profesjonsstudium i medisin, det er en seksårig utdannelse.

Finn studier