Storurmaker

Hvorfor valgte du å bli storurmaker?

– Jeg gikk i smedlære og var nesten klar til å ta fagprøven, men så ikke helt for meg framtiden som smed. En dag så jeg et innslag på TV fra urmakerlinjen på Kongsberg. Yrket appellerte og jeg ble overbevist om at det ville bli enklere å finne en jobb som urmaker. Et smalt yrke det også, men med flere muligheter enn som smed, tenkte jeg. Jeg søkte og kom inn på landslinjen på Kongsberg. Bakgrunnen min som «nesten» smed gjorde kanskje at jeg hadde en forkjærlighet for større urverk, og underveis i læretiden byttet jeg lærersted og fra urmaker til storurmaker. Vi er ikke mange på landsbasis som driver utelukkende med storur og jeg tror vi kun er en håndfull med verksted. Storur er alt fra vegg- og gulvur til tårn- og fasadeur. Til tross for at et storur kan være veldig stort, er det fortsatt et pirkete håndverk.

Image

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Omtrent tre dager i uken er jeg på verkstedet på Lier bygdetun. Jeg har flaks og er en del av et tun med levende håndverkstradisjoner. Skomaker, smed, gullsmed og restaurerings-håndverker samt mange dyktige frivillige jobber på et og samme tun. Jeg overhaler og skrur på gamle urverk for det meste. Det er alltid nok å gjøre, og jeg har en flink lærling under opplæring. Som oftest har jeg noen avtaler i uken om å hente eller levere ur og det betyr et par dager på farten. Jeg jobber med alt fra bordur til store fasade -og kirkeur.

Når en kunde henvender seg til meg, spør jeg gjerne litt om når og hvordan klokken stanset. Var det for eksempel fem minutter på ti, eller var det når den ble trukket opp? Svaret gir meg litt informasjon på om det er skade på tannhjul eller fjærer. Jeg undersøker uret og gir en pris til kunden. Er vedkommende enig i prisen så setter jeg i gang. Ofte må jeg bestille deler fra inn -og utland. Det kan ta tid å få delene, så jeg må være litt god på å fordele jobbene gjennom året for at jeg hele tiden skal tjene penger. Jeg lager også egne deler, både av halvfabrikata og fra bunnen av.  Noen av urverkene er klenodier. Den jeg har foran meg her er for eksempel er en skatt fra tidlig 1700-tallet. Den er ganske unik, men de fleste urene er mellom hundre og tohundre år gamle. Det er veldig viktig å ikke sette spor i selve urverket og syrer fra fingrene setter avtrykk. Jeg jobber med tradisjonelt verktøy og er nøye med alle bevegelser. 

Jeg har serviceavtaler med tårnur på tre kirker på Østlandet. Der er jeg minst to ganger i året og justerer, smører og reparerer. Urene er vernet og jeg samarbeider med kirkeverger og riksantikvar. Det kan være en utfordrende utflukt å komme seg opp til uret mellom 30 og 40 meter der oppe. Noen kirker har trapp helt opp, ellers må jeg ha på sikkerhetssele og klatre oppover tårnet. 

Hva kreves for å kunne jobbe som storurmaker? 

– Lærlingen min har tatt vg1 Design og håndverk og skal være to år i lære hos meg. Andre muligheter er å ta TIP eller Elektro og så søke seg til spesialisering.

Når du har bestått eksamen fra vg2 Ur- og instrumentmaker er neste steg to års læretid hos en godkjent lærebedrift i urmakerfaget som er vg3.

Vi er et lite miljø og skolen er behjelpelig med å finne læreplass. Etter to år som lærling er det bedriften som melder deg opp til svenneprøve. Ved bestått svenneprøve er du urmaker. Per i dag er det ingen linje for storurmakere. Det betyr ikke at yrket er dødt, tvert imot. Min lærling, Rikke, er et bevis på et høyst levende yrke.

Selv gikk jeg Tegning, form og farge. På mange måter skulle jeg ønske jeg hadde valgt annerledes. For eksempel Elektro eller TIP, men jeg lærte om stilhistorie og estetikk som også er viktig for å vurdere og finne alderen til urene. Man skal ikke være for kreativ med et urverk. Det er konstruert for å vise tiden, kanskje varsle tiden, og det er det!

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for? 

– Det er lurt å være strukturert, og det er en stor fordel å jobbe etter en plan når man jobber med mange urverk samtidig. De er alle i forskjellig fase av restaurering, overhaling og reparasjon. Det sikre er at dette er pirkearbeid og et urverk kan ha opptil femti deler som demonteres og monteres. Derfor er det en stor fordel å ha skrudd litt, være praktisk anlagt, like finmekanikk og ikke være skjelven på hånden. Det krever at du er fingerferdig og kan gjenta de samme små bevegelser mange ganger. Jobben er takknemlig fordi jeg ofte reparerer familieskatter.

Det passer dårlig for de som ikke er nøyaktige og å jobbe i tårnur kan være litt tøft fysisk med klatring og tunge deler. Det er et tyngre fag enn å være urmaker, men passer for begge kjønn. 

Hva liker du best med å være storurmaker? 

– Jeg har stor variasjon i jobben, og kombinasjonen verksted og kundebesøk passer meg perfekt.

Hva liker du minst?

– Noen ganger når jeg sitter midt i noe og telefonen ringer, ønsker jeg meg tilbake til tiden med fasttelefon da en ikke trengte å være tilgjengelig hele tiden.

Image

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Som storurmaker driver man for seg selv. Reparerer for andre urmakere og for privatkunder. Jeg kan videreutdanne meg til urmaker etter ett år i lære.

Man kan jobbe i andre yrker eller i industri som krever fingerferdighet og inngående kjennskap til finmekanikk.

Hva kan man forvente i lønn som storurmaker?

– Jeg antar at cirka 400 000 kroner i året er en realistisk lønn. Man må være klar over at det tar tid å bygge opp en kundekrets.

Hvordan er sjansene for å få jobb som storurmaker?

– Vi i miljøet hjelper hverandre videre. Det finnes ingen faste jobber og man må skape sin egen arbeidsplass. Det er mange tårnur og gamle store klokker, men folk må vite at vi med fagkompetanse finnes. Det er ikke plass til så mange av oss, men viktig med nyrekruttering fordi vi jobber med kulturskatter.