Onkolog

Hvorfor valgte du å bli onkolog?

– Det var egentlig litt tilfeldig, slik det ofte kan være når man velger spesialisering som lege. Jeg visste tidlig at jeg ville studere medisin, men syntes det var vanskelig å vite hvilken retning jeg skulle velge, siden det finnes så mange ulike spesialiteter.

Jeg gikk rett fra videregående til medisinstudiet. Jeg var ganske bestemt på at jeg ville studere medisin, og startet derfor direkte. Jeg vurderte også Danmark i en periode, men kom inn i Bergen og trivdes godt der. Jeg ble ferdig utdannet lege i 2012.

Jeg valgte onkologi fordi jeg syntes kreftfaget virket både meningsfullt og viktig. De fleste blir på en eller annen måte berørt av kreft i løpet av livet, enten personlig eller gjennom familie og venner. Det gjorde at jeg opplevde fagfeltet som relevant for veldig mange mennesker.

I tillegg likte jeg tanken på å jobbe i et fag der man både har mye pasientkontakt og samtidig samarbeider tett med andre spesialiteter, som kirurger, radiologer og anestesileger. Onkologi er også et felt som utvikler seg raskt, med stadig nye behandlingsmuligheter og mye forskning.

En annen ting som påvirket valget, var at onkologi i stor grad er et planlagt fag. Det er mindre akuttarbeid enn mange andre sykehusspesialiteter, og det gjør at arbeidsdagen ofte kan planlegges bedre.

Image

Foto: Stock Adobe

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Jeg jobber på Radiumhospitalet i Oslo, som er et spesialisert kreftsykehus. De siste 1,5 årene har jeg jobbet som konstituert overlege etter å ha fullført spesialiseringen i onkologi i januar i år. Som konstituert overlege har man noe mer ansvar og andre arbeidsoppgaver enn en lege i spesialisering, men innholdet i jobben varierer også etter hvor man jobber og hvordan avdelingen er organisert.

En typisk arbeidsdag består av en kombinasjon av pasientmøter, vurdering av behandling og arbeid på sengepost eller poliklinikk. Hvis jeg har sengepost, starter dagen ofte med et morgenmøte sammen med sykepleierne. Der går vi gjennom hvilke pasienter som er innlagt, hvem som eventuelt skal skrives ut, og om det er noe spesielt som må følges opp.

Deretter har vi previsitt sammen med sykepleierne, hvor vi går gjennom blodprøver, målinger og den medisinske planen for pasientene. Etter dette går vi visitt, hvor vi møter pasientene direkte og snakker med dem om hvordan de har det og hvordan behandlingen går.

I tillegg har vi ukentlige møter i legegruppen, hvor vi samles for å diskutere pasienter og utfordrende problemstillinger. Dette er en viktig arena for faglig støtte og beslutninger, spesielt når det gjelder behandling som krever vurdering fra flere kollegaer.

En stor del av jobben består også av MDT-møter, multidisiplinære teammøter. Her møtes ulike spesialister som onkologer, kirurger, radiologer og noen ganger også andre faggrupper for å planlegge behandling for pasienter. For eksempel ved tykktarmskreft presenteres pasientens sykehistorie, symptomer og bildediagnostikk som CT. Radiologene viser bildene, og sammen vurderer vi hvilken behandling som er best.

I tillegg har jeg poliklinikk, hvor jeg møter pasienter som enten er i behandling, til oppfølging eller til kontroll etter gjennomført behandling. Mange pasienter følges i fem år etter at de er ferdig behandlet.

Onkologi er en spesialitet med relativt få prosedyrer sammenlignet med for eksempel kirurgi. Jobben handler i større grad om å planlegge behandling, som cellegift, immunterapi, strålebehandling eller tabletter. I Norge lærer onkologer både medikamentell behandling og stråleterapi, noe som gir en bred kompetanse, selv om ikke alle sykehus tilbyr begge deler.

En viktig del av arbeidet er også planlegging av strålebehandling, der man tegner inn områder som skal bestråles og tar hensyn til nærliggende organer for å beskytte dem best mulig. Dette krever tett samarbeid med flere faggrupper.

Hva kreves for å kunne jobbe som onkolog?

– Først må man fullføre medisinstudiet. Deretter søker man stilling som lege i spesialisering i onkologi. Selve spesialiseringen tar minimum fem år, og består av både klinisk arbeid, kurs og obligatoriske læringsaktiviteter.

Man må blant annet gjennomføre kurs i strålebehandling og medisinsk kreftbehandling, delta på et visst antall MDT-møter og vurdere et bestemt antall pasienthenvisninger.

Når man blir ferdig spesialist, kan man søke videre på stillinger som overlege, som innebærer mer ansvar og ofte høyere lønn.

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

– Yrket passer for personer som er empatiske, har gode kommunikasjonsferdigheter og trives med samarbeid. Det er også en fordel å være interessert i et fagfelt som stadig er i utvikling.

Kommunikasjon er spesielt viktig, og noe man kan lære seg og bli bedre på over tid. En av de mest krevende delene av jobben er å formidle alvorlige beskjeder og dårlige nyheter til pasienter og pårørende.

Man bør også være tålmodig. Mange pasientforløp er lange, og man får ikke alltid raske resultater av behandlingen. Det skiller seg fra enkelte andre spesialiteter, som kirurgi, der man ofte ser resultatet mer umiddelbart.

Hva liker du best med å være onkolog?

– Jeg liker at arbeidet innebærer varierte og komplekse problemstillinger. Pasientene er i ulike livssituasjoner, og man får møte mennesker i både behandling, oppfølging og kontroll.

Jeg setter også pris på det tette samarbeidet med andre faggrupper og at faget er i kontinuerlig utvikling med nye behandlingsmuligheter.

Det er også en stor verdi i de nære pasientrelasjonene. Man møter mennesker i en sårbar situasjon, og det å kunne bidra med behandling, støtte og omsorg i en vanskelig periode oppleves som veldig meningsfullt. Man får ofte et sterkt innblikk i menneskers liv, og det å kunne hjelpe i en slik situasjon er svært givende.

Hva liker du minst?

– Det mest krevende er å stå i vanskelige samtaler, spesielt når man må formidle dårlige nyheter eller når behandling ikke fører frem. Det kan være følelsesmessig tungt, og noen ganger mister vi også pasienter, noe som naturligvis oppleves trist.

I tillegg er det en del administrativt arbeid og dokumentasjon som må gjøres. Jeg trives best i direkte kontakt med pasienter, og opplever at det administrative tar tid fra dette.

Image

Foto: Stock Adobe

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Det finnes flere retninger innen onkologi. Noen jobber med forskning ved siden av klinisk arbeid, for eksempel i kombinerte stillinger med 50 prosent forskning og 50 prosent pasientarbeid.

Andre jobber i legemiddelindustrien, i offentlig forvaltning som Helsedirektoratet eller innen undervisning ved universiteter.

Onkologer kan også jobbe med palliasjon, som handler om behandling i livets sluttfase. Dette er en viktig del av fagfeltet. 

I tillegg finnes det muligheter i private klinikker, selv om det meste av kreftbehandling i Norge foregår på offentlige sykehus.

Hva tjener en onkolog?

– Lønnen varierer etter erfaring og stilling. En lege i spesialisering tjener vanligvis mellom 700 000 og 1 million kroner, avhengig av vakter og arbeidstid. En overlege ligger gjerne mellom 1,2 og 1,6 millioner kroner inkludert tillegg.

Hvordan er sjansene for å få jobb som onkolog?

– Det er gode muligheter for å få jobb som onkolog i Norge. Det er behov for flere leger i sykehusene, og fagfeltet er i vekst.

Vi får stadig flere pasienter samtidig som behandlingsmulighetene blir bedre, noe som gjør at behovet for onkologer øker.

Hvordan utvikler fagfeltet seg?

– Feltet utvikler seg raskt, både når det gjelder behandling og teknologi. Det kommer stadig nye medisiner og kombinasjoner, som for eksempel immunterapi, der man nå i enkelte tilfeller bruker kombinasjoner av flere typer behandling som førstelinje ved spredt kreft.

Et annet viktig utviklingsområde er strålebehandling. Protonbehandling er et nyere tilbud som nylig er startet opp ved Radiumhospitalet i Oslo. Tidligere måtte pasienter reise til utlandet for denne typen behandling, men nå er den tilgjengelig i Norge, noe som gir flere muligheter for mer presis behandling.

Utviklingen går hele tiden fremover, og onkologi er et fagfelt hvor det stadig skjer nye fremskritt som endrer hvordan vi behandler pasienter.