Nevrokirurg

Hvorfor valgte du å bli nevrokirurg?

− Jeg hadde egentlig tenkt å studere ingeniørfag på NTNU i Trondheim, men da jeg var i førstegangstjenesten, fikk jeg litt førstehjelpsopplæring. Jeg fikk også være med en uke i et redningshelikopter der jeg jobbet tett med en anestesilege. Det syntes jeg var utrolig spennende, og gjorde at jeg søkte medisinstudiet i stedet.

Jeg startet på studiet og var først og fremst interessert i akuttmedisin og anestesi. Men under studiet begynte jeg å forske på hjernen og nervesystemet. Jeg jobbet på en nevrologisk avdeling ved siden av studiene, og ble mer og mer fascinert av hjernen og hvor komplisert den er.

Jeg likte at kirurgi gir mulighet til å se effekten av behandlingen tydelig og raskt. På slutten av medisinstudiet hadde vi undervisning i nevrokirurgi, og det traff meg veldig godt. Kombinasjonen av det tekniske, det høye tempoet og kompleksiteten i faget appellerte veldig til meg.

Da jeg skulle begynne å spesialisere meg, vurderte jeg likevel også anestesi. Etter hvert tok jeg kontakt med en av legene jeg hadde møtt under studiet og fikk mulighet til å prøve meg innen nevrokirurgi på Rikshospitalet. Da skjønte jeg raskt at det var dette jeg ville drive med.

Image

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

− En nevrokirurg er en lege som opererer pasienter med sykdommer og skader i hjernen, nakken og ryggen. Det kan være alt fra hjernesvulster og hjerneblødninger til prolaps, nakkebrudd og infeksjoner i nervesystemet. Mange av pasientene våre er alvorlig syke eller har akutte skader, og derfor er arbeidshverdagen ofte hektisk og uforutsigbar.

Jeg jobber i en syvdelt vaktturnus. Det betyr at vi er syv leger som deler på vaktene, og at jeg i gjennomsnitt har døgnvakt én gang i uka. Da starter jeg på jobb klokka 07.30 og er ansvarlig for akutte nevrokirurgiske hendelser i 24 timer. Om natta har vi hvilende vakt. Hvis det er rolig, kan vi sove, men vi må hele tiden være klare dersom det kommer inn akutte pasienter. Resten av uka jobber jeg dagtid. 

Hver syvende uke har vi det som kalles «nulluke», der vi ikke har faste oppgaver på avdelingen. Det fungerer som en kompensasjon for den belastende arbeidstiden og vaktordningen. Mange bruker denne tiden på forskning eller faglig arbeid.

En vanlig arbeidsdag starter med et morgenmøte der alle legene på avdelingen deltar sammen med blant annet nevroradiologer. Da går vi gjennom dagens operasjoner, ser på MR- og CT-bilder og diskuterer pasientene. Vi går også gjennom akutte innleggelser og henvendelser fra andre sykehus. Siden sykehuset er et regionalt traumesenter, får vi inn mange pasienter med alvorlige hode- og nakkeskader.

Hvis jeg har operasjonsdag, går mye av dagen til kirurgi. Før operasjonen snakker jeg med pasienten og forbereder inngrepet sammen med resten av operasjonsteamet. Vi bruker avansert teknologi under operasjonene, blant annet systemer som kobler MR-bilder til pasientens anatomi i sanntid slik at vi kan navigere mest mulig presist.

Før alle operasjoner følger vi en fast sjekkliste for trygg kirurgi. Da går vi blant annet gjennom at vi har riktig pasient, at alle vet hva som skal gjøres, at narkosen er trygg og at alt nødvendig utstyr er på plass. Målet er å sikre at alt er kontrollert før operasjonen starter. Det kan sammenlignes med sjekklistene piloter bruker før avgang.

I løpet av en uke varierer det hvor mye jeg opererer, men vanligvis blir det mellom fem og ti operasjoner. Det kan være alt fra akutte hjerneblødninger til operasjoner for hjernesvulster eller prolaps i nakke og rygg. Noen inngrep tar rundt en time, mens andre kan vare store deler av dagen.

De dagene jeg ikke opererer, jobber jeg ofte på poliklinikk eller går visitt på sengeposten og intensivavdelingene. På poliklinikken møter jeg både nye pasienter som er henvist til vurdering, og pasienter jeg tidligere har operert og følger opp videre.

Faglig oppdatering er en viktig del av jobben. Hver tirsdag har vi møter med blant annet kreftleger, radiologer og patologer der vi diskuterer pasienter med svulster i hjernen eller ryggen og legger videre behandlingsplaner. På onsdager har vi felles undervisning med de andre nevrokirurgiske avdelingene i Norge. Vi bytter på hvem som har ansvaret for undervisningen.

Hva kreves for å kunne jobbe som nevrokirurg?

− For å bli nevrokirurg må man først fullføre medisinstudiet, som vanligvis tar seks år. Etter det må man gjennomføre LIS1, som er den første delen av spesialistutdanningen for leger. Deretter følger flere år med spesialisering innen nevrokirurgi. 

I løpet av spesialiseringen må man gjennomføre et visst antall operasjoner og vurderes fortløpende av erfarne overleger. Det er en rekke læringsmål man må oppnå før man kan bli spesialist.

I motsetning til mange andre kirurgiske spesialiteter begynner man direkte på nevrokirurgi og ikke med generell kirurgi først. Det er fordi faget er så spesialisert og krever at man tidlig lærer seg svært spesifikke teknikker og problemstillinger.

Spesialiseringen tar minimum fem år, men for de fleste tar det lengre tid. Underveis må man ta en rekke kurs innen blant annet kirurgiske ferdigheter, traumebehandling og ulike deler av nevrokirurgien. 

Hvert år arrangeres det en ukes samling på Beitostølen for leger i spesialisering innen nevrokirurgi fra Norge, Sverige og Danmark. Der er det forelesninger, gruppeundervisning og diskusjoner om faglige problemstillinger innen ulike deler av faget. Man må også være et halvt år på en nevrologisk avdeling for å få erfaring med sykdommer og tilstander som overlapper med nevrokirurgi.

Jeg studerte medisin ved Universitetet i Oslo. Jeg studerte i sju år fordi jeg gikk forskerlinjen. Det er et ekstra år der medisinstudenter får erfaring med forskning og kan starte arbeidet med en doktorgrad.

På forskerlinjen hadde jeg ett år der jeg forsket på fulltid, og deretter to år med forskning ved siden av studiene. Jeg forsket på grunnleggende nevrovitenskap, blant annet hvordan betennelser i kroppen kan påvirke hjernen og hjernefunksjonen. I løpet av denne perioden publiserte jeg flere artikler i internasjonale tidsskrifter.

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

− Dette yrket kan passe for mange ulike typer mennesker, men man må være genuint interessert og motivert. En grunnleggende drivkraft er ønsket om å hjelpe mennesker som er alvorlig syke eller skadet. Du må synes både det faglige og det menneskelige ved jobben er givende, og være villig til å bruke mye tid og krefter på jobben.

Det er en fordel å trives i et miljø med høyt tempo og lange arbeidsdager. Du må kunne håndtere pressede situasjoner, ta raske beslutninger og være komfortabel med at ting kan haste. Ofte må man håndtere flere alvorlig syke pasienter samtidig og prioritere hvem som trenger hjelp først.

Yrket krever mye tålmodighet og detaljfokus. Noen operasjoner varer i mange timer og krever stor konsentrasjon gjennom hele inngrepet. Det er også viktig å være nysgjerrig og ha et ønske om å forstå menneskekroppen og hjernen bedre.

Yrket passer mindre godt for dem som ønsker en rolig og forutsigbar arbeidshverdag, eller som ikke trives med ansvar og krevende situasjoner.

Hva liker du best med å være nevrokirurg?

− Det mest givende er å kunne hjelpe mennesker som er i svært sårbare og vanskelige situasjoner. Når man ser at behandlingen har hatt god effekt, gir det en sterk følelse av mening.

Jeg liker også selve det operative arbeidet. Nevrokirurgi er et teknisk og utfordrende fag, og jeg synes det er spennende å jobbe så tett på hjernen og nervesystemet. 

Hva liker du minst?

− Det vanskeligste er når det ikke går slik man håper. Selv om vi gjør alt vi kan og behandlingen er riktig, går det ikke alltid bra. Det kan være både trist og krevende å stå i slike situasjoner. Noen ganger tar man med seg de tunge opplevelsene hjem.

Image

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

− Forskning er en viktig del av nevrokirurgi, og det forventes ofte at man kombinerer klinisk arbeid med forskning. Mange nevrokirurger tar derfor en doktorgrad i løpet av karrieren. Målet er blant annet å forstå sykdommer og behandling bedre og finne nye måter å hjelpe pasientene på. Jeg holder selv på med doktorgrad og håper å få den levert i løpet av året.

Det er også vanlig å subspesialisere seg innenfor bestemte deler av faget. Mange har ett eller to fagområder de arbeider ekstra mye med. Det kan for eksempel være innenfor hjernesvulster, skader og sykdommer i nakke og rygg eller barnenevrokirurgi.

Etter hvert som man får mer erfaring, kan man søke overlegestillinger eller få større ansvar innen forskning, undervisning eller fagutvikling.

Hva tjener en nevrokirurg?

− Alle legene på Oslo universitetssykehus har i utgangspunktet samme grunnlønn. For legespesialister ligger den på rundt 850 000 kroner i året.

I tillegg kommer ulike tillegg, blant annet for ekstravakter og overtid. Jeg vil anta at de fleste nevrokirurger som går vakter, tjener mellom én og to millioner kroner. Overleger tjener gjerne enda mer.

Hvordan er sjansene for å få jobb som nevrokirurg?

− Det er ganske stor konkurranse om stillingene innen nevrokirurgi. Faget tiltrekker seg svært motiverte søkere, og det er ofte hard konkurranse om et begrenset antall stillinger. Mange som søker, har jobbet flere år som leger eller tatt doktorgrad før de søker seg inn i spesialiseringen.

Nevrokirurgi regnes derfor som en av de mer konkurranseutsatte legespesialitetene. Det at det bare finnes nevrokirurgiske avdelinger i de største byene, gjør også at konkurransen om jobbene blir større.