Maskør og parykkmaker

Hvorfor valgte du å bli maskør og parykkmaker?

− Jeg har alltid vært veldig interessert i film, og da jeg var yngre, pleide jeg ofte å se ekstramaterialet på DVD-en før jeg så selve filmen. Det var spesielt det som handlet om å få skuespillerne til å se ut som rollefigurene, som fascinerte meg. 

På videregående gikk jeg design og håndverk, og der hadde vi noen samarbeidsprosjekter med musikk, dans og drama. Da fikk jeg jobbe med sminke, hår og maske, og på den måten ble jeg bitt av basillen. 

Image

Foto: privat

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

− Det finnes egentlig ikke noe som heter en «vanlig arbeidsdag» i denne jobben – den er utrolig variert. På teateret er vi i alt åtte maskør og parykkmakere. To-tre ganger i året har vi møter der vi fordeler de kommende forestillingene oss imellom. Vanligvis har vi hovedansvaret for hver vår produksjon. Men vi produserer sjelden alene, for det er såpass mye å gjøre at alle må bidra. Det er den som har neste premiere som prioriteres, og får hjelp av de andre. 

I den innledende fasen av et prosjekt består mye av arbeidet av møter der vi snakker oss frem til hva slags forestilling vi skal lage, og hva vi skal produsere til den. Deretter følger gjerne rundt åtte uker med prøver på scenen for skuespillerne. I denne perioden bruker maskør og parykkmakerne tiden på å produsere masker, parykker og løse sminkedeler som skal brukes i forestillingen. Løse sminkedeler, eller såkalt protesesminke, kan dreie seg om for eksempel løsnese eller løstenner.

Når det gjelder parykkmakeri, starter vi med å rulle opp skuespillerens hår så flatt som mulig og tar alle nødvendige mål. Vi tegner over målene på en parykkstokk – et trehode – og finner det hodet som ligner mest. Deretter syr vi det vi kaller en montur, en tyllhette, som er selve fundamentet for parykken. Når monteren er ferdig, starter det egentlige parykkarbeidet. Da knyter vi hårstrå for hårstrå fast i tyllhetten med en såkalt tambureringsnål, som kan sammenlignes med en mikroskopisk heklekrok med en ekstra bøy. 

Som regel bruker vi ekte hår. Det er et utrolig detaljert arbeid. Før beregnet man gjerne 40–60 arbeidstimer per parykk, men i dag kan det ta enda lengre tid. Grunnen til det er at parykken ikke bare skal se bra ut på scenen. Ofte blir det tatt bilder i forkant av en premiere som skal brukes i sosiale medier, og dermed er det viktig at parykkene ser så troverdige ut som overhodet mulig. 

Ved store eller grisete oppgaver, som å ta hodeavstøpning av skuespillere, bruker vi et eksternt verksted. Slike oppgaver egner seg bedre der. Det kan for eksempel være når vi lager masker som må tilpasses ansiktet, protesesminke, eller skulpturarbeid hvis noen skal se gamle ut. Da støper vi opp silikon­deler. Hvor mye tid jeg tilbringer på det verkstedet varierer – det går i rykk og napp.

Etter at en forestilling har hatt premiere, kommer en spilleperiode. Da går jobben blant annet ut på å sminke skuespillerne før forestilling. Det kan være alt fra skjønnssminke til karaktersminke. Personlig liker jeg best å jobbe med spesialeffektsminke som er mitt spesialfelt. I tillegg hjelper vi skuespillerne med å sette på parykker, i tillegg til å hjelpe dem ut på scenen og med hurtigskift. 

Vi jobber skift tilpasset forestillingene. Frem mot premiere jobber vi stort sett dagtid, men det hender vi tar kveldsskift for å bistå i andres produksjoner. Etter premieren jobber vi kvelder, for det må alltid være noen fra maske- og parykkavdelingen som er til stede under forestillingen. 

Hva kreves for å kunne jobbe som maskør og parykkmaker?

− For å jobbe som maskør og parykkmaker kreves det enten svennebrev i faget, eller en høyskoleutdanning som tilsvarer nivået til et svennebrev. Før kunne man ta en høyskoleutdannelse innenfor dette feltet i Norge, men per dags dato er ikke det lenger mulig. Det blir jobbet med å få til et alternativt løp til svennebrevordningen. 

Selv har jeg tatt utdanning ved Stockholms Konstnärliga Högskola, som tilbyr en bachelor i maske- og parykkdesign. Før det tok jeg et ettårig fagskoleløp på Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS), som nå er lagt ned. Der gikk jeg en spesialeffektlinje rett etter videregående. Etterpå jobbet jeg noen år i ulike teatre – blant annet på Trøndelag Teater og Hålogaland Teater – før jeg søkte på utdanningen i Sverige.

Opptaket til skolen i Stockholm var krevende, med tre runder med opptaksprøver. Vi var bare fire som kom inn. Det jeg likte godt med studiet, var at hver modul hadde egne lærere med spisskompetanse innen det aktuelle temaet. 

Hvis noen ønsker å komme inn i yrket, vil jeg anbefale å utdanne seg til frisør først. Veldig mange maskør og parykkmakere har frisørbakgrunn, og siden vi jobber mye med hår, er det en stor fordel. Den tryggeste og mest forutsigbare veien inn i yrket er nok derfor å starte som frisør og deretter prøve å få lærlingplass som maskør og parykkmaker. 

Det er riktignok vanskelig å få lærlingplass, men det hjelper veldig å ha frisørutdanning i bunn. I dag er det bare Operahuset som tar inn lærlinger jevnlig, og de tar bare inn to annethvert år. Men på teatrene hender det at det tas inn ekstravakter, og de har ikke nødvendigvis formell bakgrunn i faget. Så dermed kan det også være mulig å komme inn i yrket via andre veier.

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

− Dette yrket passer for deg som tåler å ta ting på sparket. Prosessene og planene kan endre seg raskt. Plutselig må du jobbe en helg du trodde var fri, eller så er det en karakter som opprinnelig skulle ha langt hår som i stedet skal være skallet. Du kan derfor ikke være altfor avhengig av faste rutiner.

I tillegg bør man være kreativ og ha et godt øye for detaljer. Hvis du jobber med parykkmakeri, må du også være tålmodig, for det er et svært pirkete arbeid. Du sitter og knyter fast ett og ett hårstrå, og det kan være snakk om mellom 90 000 og 150 000 hårstrå. Det krever presisjon og ro.

Det er også viktig å være praktisk anlagt og løsningsorientert. Dessuten kommer du langt med å være utadvendt, for vi jobber tett på mange mennesker hver dag, både skuespillere og andre i produksjonen. Det er en sosial jobb der samarbeid og kommunikasjon er en stor del av hverdagen.

Hva liker du best med å være maskør og parykkmaker?

− Det jeg liker aller best, er at jobben gir rom for kreativitet. Det er et sted hvor man virkelig får utløp for ideer og skaperglede. Jeg trives også veldig godt med at det er prosjektbasert arbeid. Hver produksjon er ulik, så hverdagen blir veldig variert.

I tillegg liker jeg å jobbe kollektivt. Hvis det har vært et prosjekt som har bydd på utfordringer, får man en utrolig god følelse når man sammen med kollegaene har funnet en løsning som fungerer. Det gir en sterk følelse av mestring og fellesskap når man kjenner at man har fått det til sammen.

Hva liker du minst?

− Det jeg liker minst, er kontordelen av jobben. Det er en del logistikkarbeid som må gjøres når man planlegger en produksjon. Det kan være å sette opp sminkelister: hvem som skal sminkes når, og av hvem. 

I tillegg er det mye budsjettarbeid. Ofte har produksjonen fått tildelt en fast pengepott, og så kommer det gjerne en regissør med store ønsker. Da må produsenten avgjøre hvordan midlene skal fordeles. Maskør og parykkmakerne må sette opp et estimat for hva vi tror våre oppgaver vil koste, og forsøke å tilpasse ønskene til realitetene. 

Image

Foto: privat

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

− Som maskør og parykkmaker har man flere muligheter utenfor teaterverdenen. Man kan for eksempel jobbe med film, mote eller reklame. Det finnes også folk som tar med seg kompetansen over i helt andre felt. Jeg kjenner for eksempel én som jobber som tanntekniker, og en annen som lager øyeproteser ved Ullevål sykehus.

Noen spesialiserer seg innenfor et smalere område, ofte som frilansere. Det kan være som parykkmaker eller med spesialeffektsminke, og da driver de utelukkende med det.

Selv har jeg også jobbet mot film og serier. Nesten hele fjoråret hadde jeg permisjon fra teateret for å jobbe med en dramaserie for en strømmetjeneste. Der var jeg fagleder for likavdelingen – de trengte realistiske lik til noen scener. Vi satte opp et eget verksted for anledningen og endte opp med å lage seks lik.

Hva tjener en maskør og parykkmaker?

− Det er litt ulikt fra sted til sted, men hos Nationaltheatret tjener man rundt 500 000 kroner i året i en 100 prosent stilling. Jobber man frilans og holder seg travel, kan man tjene langt mer.

Hvordan er sjansene for å få jobb som maskør og parykkmaker?

− Det er et ganske smalt yrkesfelt, og det finnes ikke veldig mange stillinger rundt omkring i landet. Det er anslagsvis 50–60 personer i Norge som jobber fast som maskør og parykkmaker, hovedsakelig ved institusjonsteatre og noen produksjonsselskaper. Men folk går av med pensjon eller bytter yrke, så det oppstår ledige stillinger innimellom. 

Hvis man virkelig vil dette, er det absolutt mulig å få jobb. Samtidig er det en jobb man i praksis må flytte til en by for å kunne ha. Det er få eller ingen stillinger i distriktene, så mobilitet er viktig.