Barnekirurg

Hvorfor valgte du å bli barnekirurg?

– Den veien ble til litt underveis. Jeg skulle bli den første spillende landslagslegen i fotball, og forsket på fotballskader. Da tenkte jeg at jeg skulle bli ortoped. Men i løpet av turnustiden under medisinstudiet syntes jeg det var veldig gøy å jobbe med barn. Jeg fikk tilbud om å begynne som barnelege etter turnus, og jobbet med det i flere år. 

Så fikk jeg muligheten til å teste ut kirurgi. Det å kunne bruke hendene og faktisk fikse noe konkret, det syntes jeg virket veldig gøy. Mange av barna jeg hadde som pasienter som barnelege, ble henvist videre til kirurgi, og det virket vel så spennende. 

Jeg ville prøve kirurgi selv, så jeg søkte på en stilling ved Barnekirurgisk avdeling. Etter det har jeg ikke sett meg tilbake.

Nå jobber jeg som barnekirurg på Oslo universitetssykehus, og omtrent 50/50 mellom Ullevål og Rikshospitalet. På Rikshospitalet er det ofte de sjeldnere og mer alvorlige tilfellene, mens det på Ullevål er litt mindre alvorlig.

Image

Foto: Oslo Universitetssykehus

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Vi jobber turnus. Akkurat nå har jeg bakvakt i snitt hver femte til sjette dag. Noen perioder er det mer, andre mindre. Når man er overlege, har man bakvakt. Det betyr at en kirurg som er litt kortere i utdanningsløpet, er på sykehuset, mens jeg er tilgjengelig hjemme og kan komme inn på kort varsel hvis det trengs. Etter et visst tidspunkt på kvelden drar vi hjem, men vi må være klare til å rykke ut raskt.

Generelt sett har jeg en veldig variert og spennende arbeidshverdag. Jeg opererer, er på poliklinikk der vi undersøker og behandler pasienter som ikke er innlagt på sengepost, og har visittarbeid hos pasienter som er innlagt. I tillegg har jeg vaktarbeid. 

I dag har jeg vakt, og når telefonen ringer, vet man aldri hva slags spennende utfordringer som dukker opp. Det kan være alt fra små, enkle problemstillinger til veldig kompliserte og akutte situasjoner. Dette gjør dagene forskjellige, og det er alltid spennende å gå på jobb.

Barnekirurgi er organisert litt forskjellig fra land til land, men i Norge opererer vi alt mellom hals og lår. Av planlagte operasjoner gjør jeg mest inngrep på nyrer og urinveier. Men når jeg har vakt, kan det være absolutt alt. 

Pasientene er alt fra premature nyfødte barn på 400 gram til ungdommer med voksne kropper. Noen av de minste er ekstremt skjøre, særlig premature barn.

Barn regnes som pasienter fra null til 18 år. Det som ofte skiller mest, er egentlig størrelsen. En 17-åring kan ha en kropp som ligner en voksen, mens de aller minste er helt i begynnelsen av livet. De fleste pasientene våre er i de yngste barneårene.

De viktigste arbeidsoppgavene mine som barnekirurg er uansett å løse problemene innenfor fagfeltet vårt. Det kan være alt fra ganske vanlige ting, som lyskebrokk og blindtarmsbetennelse, til veldig avanserte inngrep på medfødte misdannelser. Noen av disse tilstandene er ekstremt sjeldne, og det kan være færre enn ti tilfeller i året. 

Hvor mange operasjoner gjør du i løpet av en dag?

– Det kommer helt an på hva slags inngrep det er. På Ullevål opererer vi ofte enklere ting, og da kan det være opptil seks–sju operasjoner på en dag, fordelt mellom oss. Jeg står kanskje på to til fire inngrep selv. På Rikshospitalet er det mer tidkrevende og avanserte operasjoner, og da er det gjerne én til to operasjoner per dag.

Hvordan er det å operere barn sammenlignet med voksne?

– På mange måter er det ganske likt, men samtidig er det mer krevende fordi alt er mindre. Strukturene er små, og marginene er mindre. I tillegg kan det være mer følelsesmessig krevende, særlig før man blir vant til det. Mange opplever det som en ekstra barriere å behandle barn. For oss som jobber med det til daglig, er det det normale. 

Det som gjør det ekstra spennende, er at mange av tilstandene er medfødte. Noen ganger vet man ikke helt hva man finner før man opererer, og man må løse problemet der og da. Vi møter ofte nye og ukjente problemstillinger, fordi mye av det vi gjør er sjeldent.

Operasjoner innebærer alltid en risiko for komplikasjoner, og det er en del av faget. Vi informerer alltid om mulige problemer på forhånd, og gjør alt vi kan for å redusere risikoen. Det går som regel alltid bra, og det er ekstremt sjeldent at noen dør under operasjon. Men noen pasienter er veldig syke fra før, og da kan summen av belastninger bli for stor.

En viktig del av jobben vår er derfor å vurdere når man skal operere, og når man ikke skal det. 

Hvilken plass har kunstig intelligens i arbeidshverdagen din? 

– Foreløpig bruker vi kunstig intelligens mindre enn man kanskje skulle tro, og kanskje mindre enn vi burde. Men det siste halvåret har blant annet Legevakten i Oslo ut et KI-verktøy som lytter til konsultasjonen og lager et ferdig journalnotat som forslag etterpå. 

I jobben min har vi for eksempel ikke sekretærer på samme måte lenger, de har mer enn nok å gjøre av andre ting for oss. Så vi skriver notater selv. Vi har brukt KI talegjenkjenning til dette, men det fungerer fortsatt ganske dårlig, selv om det har blitt bedre de siste årene. 

Det er en veldig spennende utvikling og KI kommer til å komme mer inn i yrket vårt også. Jeg var nylig i England og besøkte et miljø innen robotkirurgi. De fortalte at de samler inn video fra alle operasjoner, og ser på hvordan dette kan brukes. Tanken er at man underveis i en operasjon kan få hjelp fra KI, for eksempel varsler som sier: «Om tre minutter møter sju av 10 kirurger dette problemet, vær forberedt.»

Man ser også for seg bruk av utvidet virkelighet, der man kan legge inn bildediagnostikk og få visualisert områder man for eksempel bør unngå under operasjonen.

Det er enorme muligheter, og mye vi ikke helt vet ennå. Det vil også kunne gjøre det lettere å lære opp nye kirurger. KI kommer ikke til å overta legeyrket. Men innen for eksempel radiologi, der man tolker bilder, kan det bli en stor avlastning.

Likevel vil menneskelig vurdering alltid være nødvendig. Og spesielt i møte med pasienter, særlig barn, er den menneskelige kontakten helt avgjørende. Det er noe helt annet å få en alvorlig diagnose fra et menneske enn fra en maskin.

Hva kreves for å bli barnekirurg?

– Først må du bli lege og gjennomføre turnus. Deretter starter man på spesialiseringen. Tidligere måtte alle bli generelle kirurger først, og så spesialisere seg i barnekirurgi. Jeg har seks år med generell kirurgi og tre år med barnekirurgi.

Nå er det åpnet for et mer direkte løp mot barnekirurgi, med en minimumstid på rundt fire år. Men du må fortsatt opparbeide deg nok kompetanse til å kunne gå vakter og jobbe selvstendig.

Den viktigste kompetansen er å være flink til å jobbe med barn. Samtidig må du kunne forholde deg til og snakke med både barnet og foreldrene.

I tillegg må du være både teoretisk og teknisk dyktig. Vi gjør både åpne operasjoner og kikkhullsoperasjoner. Vi får 2D TV-skjermvisning, men du må kunne se det for deg som 3D. Denne type romfølelse krever trening som må utvikles over tid. Du må være motivert for å lære og utvikle deg hele tiden. Vi kan få 3D også, men det krever større kamera. Derfor velger vi som regel 2D. 

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

– Jeg tror ikke man helt kan være forberedt på de tyngste opplevelsene. Det er noe man må erfare og lære seg å håndtere. Samtidig tror jeg det er en god start å være glad i å jobbe med barn og glad i mennesker.

Barn gir veldig mye tilbake. Selv om de er syke, har de ofte et smil på lur hvis du klarer å skape tillit og kontakt. Det gir mye glede. Smilet hos barn smitter.

Det holder ikke å bare kunne medisinsk teori, anatomi og sykdomslære. Hvis du ikke evner å få tillit hos barnet og gjennomføre undersøkelsen, kommer du ingen vei. Barn hører ikke alltid på sunn fornuft. Jeg tror hvis du er flink og har gode menneskelige egenskaper, er det alltid plass i vårt fag. 

Hva liker du best med jobben?

– Det fineste med denne jobben er å se syke barn bli friske, og så se dem løpe smilende ut av sykehuset. Det er utrolig givende.

Noen historier setter seg ekstra. Jeg opererte en ekstremt prematur jente for rundt ett år siden. Hun var alvorlig syk lenge og lå flere måneder på sykehuset. Til slutt kunne hun skrives ut og reise hjem med foreldrene sine, med et helt liv foran seg. Det var veldig sterkt. 

I den siste samtalen med foreldrene spurte de hva jeg gjorde for ti år siden og jeg tilfeldigvis hadde operert voksne. Da viste det seg at jeg hadde operert faren for blindtarmsbetennelse.

Forrige uke fikk jeg en video av moren til en gutt på åtte år som scoret mål i en fotballcup. Jeg har fulgt ham i mange år med små inngrep og mye utredning. I januar i år opererte jeg han, og etter operasjonen ble han helt bra igjen. Han ville spille fotballcup igjen, og det siste jeg sa til han var at jeg ville ha en video når han scoret mål. Det var derfor veldig sterkt å få video av en (endelig) frisk gutt som scoret mål.

Det er slike ting som gjør denne jobben helt spesiell.

Hva liker du minst?

– Det er nok at det til tider er mye jobb, og at man ikke alltid kan styre arbeidstiden. Barn blir syke i helger, ferier og på helligdager. Vi må fordele og ta byrden ved å jobbe i ferier og helger. Det kan være krevende, men samtidig gjør det at man setter ekstra pris på fritiden når man har den. Selve jobben trives jeg veldig godt med.

Image

Foto: Oslo Universitetssykehus

Hvilke jobbmuligheter finnes?

– Som barnekirurg er man på en måte ferdig med spesialiseringen og de fleste fortsetter å jobbe som det. Vi som har generell kirurgi i bunn, kan likevel jobbe på hvilket som helst sykehus i landet og jobbe med kirurgi av voksne. 

Man kan også gå inn i lederstillinger, jobbe i utlandet eller i humanitært arbeid i krigsområder. I Norge er det hovedsakelig Oslo, Trondheim og til dels Bergen som har barnekirurgiske miljøer.

Hva tjener en barnekirurg?

– Lønnen er ganske lik andre legespesialister på sykehus. Grunnlønnen vår ligger litt over én million kroner, og så kommer tillegg for vakter og uforutsett arbeidstid oppå det. Det gir en god samlet lønn.

Vi har også fått en ny ordning der vi får betalt for utrykninger om natten. Det kan være ensomt, krevende og litt skummelt å dra på jobb midt på natten til alvorlig syke pasienter, så det oppleves som en mer rettferdig ordning. Det å være litt «redd» når man rykker ut på natten gjør en skjerpet for å gjøre en best mulig jobb.

Hvordan er sjansene for å få jobb?

– Det er ikke veldig mange stillinger, men vi har alltid plass til de beste kandidatene. Hvis du er flink med barn, teknisk dyktig og en positiv person, er du interessant for oss.

I Oslo er vi rundt 13 overleger innen barnekirurgi, og det er noen få utdanningsstillinger for leger i spesialisering (LIS). Det er altså konkurranse om jobbene, men det er absolutt mulig hvis du er motivert og dyktig.