Barne- og ungdomspsykiater

Hvorfor valgte du å bli barne- og ungdomspsykiater? 

– Jeg visste allerede fra ungdomsskolen at jeg ville bli lege, men valget av spesialitet var mer tilfeldig. Medisinstudiet skal dekke alle sider av faget, men det var lite fokus på barne- og ungdomspsykiatri. Veilederen min under turnustjenesten hadde mange yngre pasienter, og det var utfordrende å vite hvordan jeg skulle behandle de som strevde psykisk, ettersom jeg følte at jeg manglet verktøy fra studiet. 

Min første jobb etter spesialisering var i BUP. Det var et faglig sterkt miljø, hvor jeg lærte mye i samarbeid med yrker som pedagoger, psykologer og andre terapeuter. Barne- og ungdomspsykiatri er et spennende fagfelt fordi det handler om å se absolutt hele mennesket, fra det rent kroppslige til det psykologiske og samfunnsmessige. 

De forskjellige faggruppene samarbeider om utredningsløpet og behandlingen, og målet er at familiene får hjelp til å mestre hverdagen bedre. Jobben er variert fordi pasientene og familiene jeg møter er ulike. Jeg føler at jeg får brukt hele min legekunnskap, og det er også nyttig til hverdagen og forståelsen av egne og andres barn i forskjellige faser i livet. 

Image

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg? 

– En vanlig dag består i å møte mellom fem til åtte pasienter/familier som trenger hjelp av ulike grunner. Jeg utreder og behandler barn fra cirka seks til 18 år. Henvisningsårsaker kan være vanskeligheter på skolen, med venner, i familien og veldig mye annet. 

Det første møtet bruker jeg til å bli kjent med barnet, og hva slags familiær og sosial kontekst vedkommende befinner seg i. Svært ofte er det ikke bare barnet som har utfordringer, men også de som står rundt. Jeg forsøker å skape tillit både til barnet og familien, samtidig som jeg gradvis trekker ut relevant informasjon som skal brukes videre i utredningsløpet. Tillit er helt avgjørende, ettersom en god behandling krever at pasient og familie utleverer til dels sensitiv info og setter ord på det som er vondt og vanskelig.

For å komme fram til en diagnose, eller ingen diagnose, utreder og kartlegger jeg deretter selve barnet. I denne fasen samarbeider jeg ofte med andre spesialister, og innhenter opplysninger fra lærere eller andre nærpersoner. I noen tilfeller ender utredningene med videre behandling hos meg, i andre tilfeller får de noen råd og veiledning om hvem som kan følge opp videre, og hjelper de med å opprette kontakt med riktig instans. 

De vanligste psykiske vanskene er engstelse, nedstemthet, ADHD og andre nevroutviklingsforstyrrelser. Det kan også være at henvisningen om en psykiatrisk problemstilling egentlig er fysiske symptomer som lavt stoffskifte, mage-tarmsykdom eller epilepsi. Andre ganger kan det være omvendt. Det som antas å være rene fysiske problemer, er egentlig mest psykisk. Kropp og sjel er så tett sammenvevd at det ofte er vanskelig å skille symptomer fra hverandre, og i den jobben får jeg brukt mye av min legekunnskap.

En utredning omfatter en fysisk legeundersøkelse, tester av det psykiske, og noen ganger det kognitive, observasjoner og samtaler med barnet, foreldre og andre som har sterk tilknytning. Behandlingen kan bestå av foreldreveiledning, samtalebehandling, familiebehandling, og samarbeid med skole og kommunehelsetjenesten, medisinering med mer. Ofte er det en kombinasjon av flere av disse elementene. 

Jeg blir godt kjent med pasientene. Utredningene er grundige, og noen tar lang tid. Med det store aldersspennet fra seks til 18 år, er det stor forskjell på behovene, og barne- og ungdomspsykiatri er et svært omfattende fag. Psykiateren må være tilpasningsdyktig, og det jeg tenker på som rett behandling er ikke nødvendigvis det barnet eller foreldrene mener er riktig. Noen foreldre kommer for eksempel med en ren medisinbestilling fordi noen har fortalt de at det er lurt, men vi begynner sjelden med det. 

Behandlingen er i stor grad et samarbeidsprosjekt mellom pasient og psykiater, og alle pasienter krever en spesialtilpasset tilnærming. Noen liker å prate, andre vil helst ikke si noe. Noen seksåringer løper rundt på undersøkelsesrommet, og en del tenåringer vil helst bare forsvinne gjennom gulvet. For å få pasientene til å åpne seg, tar jeg ofte utgangspunkt i å snakke om det de liker og mestrer. Noen ganger tegner jeg og barnet, leker, skriver eller ser på videoer. 

Det er en fordel å kunne bruke flere typer terapiformer. Jeg bruker verktøy avhengig av barnets utfordringer, og i noen tilfeller inkluderer det også medisinering. Jeg har nettopp blitt ferdig med hypnoseutdanning, som er en spennende tilnærming. Kognitiv terapi er en samtalebehandling for å endre på tankemønster og adferd. Det er ikke slik som det noen ganger fremstilles, at psykiatere er rene pilletrillere. Medisinering brukes når annet ikke virker, eller når det er den beste behandlingen. 

I dag har jeg hatt flere videosamtaler. Det er ikke en ideell behandlingsform, men for noen er det den eneste muligheten. Jeg har også en 20 prosent undervisningsstilling i en etterutdanning for psykologer, psykiatere og kliniske pedagoger. 

Hva kreves for å kunne jobbe som barne- og ungdomspsykiater? 

– De formelle kravene er det seksårige profesjonsstudiet i medisin og godkjent turnustjeneste. Deretter følger et spesialiseringsløp på cirka fem og et halvt år, der du roterer på ulike avdelinger i psykiatrien. I tillegg må du jobbe minst seks måneder på en vanlig barneavdeling. 

I spesialiseringsløpet har du sjekklister der du krysser av for å ha gjennomført ulike kompetansemål på prosedyrer, utredninger og behandlinger. Du må ta en terapiutdanning og en rekke obligatoriske kurs innenfor psykologi og psykiatri.

Mye av jobben handler om å nå inn til pasienten og få frem sentral informasjon. Det kreves derfor gode antenner, interesse for pasienten og en grunnleggende forståelse av normalutvikling, samtidig som man tenker på at alle barn er forskjellige og har forskjellige behov. 

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for? 

– Yrket passer for de som er glad i og nysgjerrige på mennesker. Man må kunne tåle å bli avvist, stå i konflikter og tørre å gi vanskelige beskjeder. Det er ingen fysiske begrensninger, og så lenge hodet virker kan man få gjort en god jobb. 

Yrket passer ikke for de som strever med endringer, og trenger mye forutsigbarhet. De skråsikre bør heller ikke bli psykiatere, ettersom usikkerhet er en del av jobben, og man kan ikke planlegge i detalj hvordan ting skal gå. En del utredninger ender uten en klar diagnose, og det er helt OK.

Gode organisatoriske evner er et must fordi man har mange pasientløp samtidig, og det skal skrives rapporter og innhentes tilstrekkelig informasjon, samtidig som man planlegger et utredningsløp. Man må være ryddig for å få fremdrift i sakene sine. Også være fleksibel og tilpasningsdyktig, fordi man møter så mange forskjellige mennesker. Jobben er variert fordi pasientene og familiene er ulike. For øvrig bør man ha gode samarbeidsevner, fordi man jobber med mange andre faggrupper. 

Hva liker du best med å være barne- og ungdomspsykiater? 

– Jeg liker aller best når jeg merker at jeg får en god kontakt med barnet/ungdommen, og at de begynner å tro på endringsmuligheter. Da er vi langt på vei. Jeg liker at arbeidet er så variert, og at jeg kan «leke på jobben».

Hva liker du minst? 

– Det er veldig mange krav utenfra til hvordan jobben skal gjøres. Det offentlige har gitt oss til dels rigide retningslinjer for utredning og behandling. I mine øyne er den beste behandlingen som regel skreddersøm. Derfor er jeg kritisk til detaljerte pakkeforløp med mange administrative sjekkpunkter, fordi det stjeler dyrebar tid fra direkte pasientkontakt. 

Image

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket? 

– De fleste barnepsykiatere jobber på offentlige sykehus (BUP), og noen jobber på private institusjoner eller helseforetak. Noen har, som meg, en privat praksis. Andre jobber med sakkyndighetsarbeid, både strafferettslig og barnevern- og /eller barnefordelingssaker. 

Man kan jobbe i akademia, forske og undervise. En annen mulighet er krisepsykiatri, å lære opp andre ute i feltet, for eksempel i krig. Mange har, som meg, flere bein og stå på og kombinerer ulike stillinger. Det er mange muligheter som kommer etter hvert, som man bygger seg opp med erfaring og fartstid. 

Hva kan man forvente i lønn som barne- og ungdomspsykiater? 

– Minstelønn for en overlege på et offentlig sykehus er en grunnlønn på cirka 900 000 kroner. De fleste har mange tillegg. I det private kan man tjene både mer eller mindre. 

Hvordan er sjansene for å få jobb som barne- og ungdomspsykiater? 

– De er veldig gode og det en stor mangel, spesielt i det offentlige.