Barne- og ungdomspsykiater

Hvorfor valgte du å bli barne- og ungdomspsykiater?

– Da jeg var ferdig med siste året på videregående hadde jeg gode karakter. Jeg tenkte at jeg kanskje skulle studere økonomi, men jeg var også veldig interessert i mennesker. Jeg følte en trang til å vite hva jeg skulle gjøre dersom jeg kom til en ulykke. Hvordan kan jeg redde et menneske? Det var jeg veldig interessert i. Dessuten likte jeg veldig godt å jobbe med mennesker og jeg hadde lett for å komme i kontakt med andre. Faren min spurte om jeg ikke skulle bli lege, så jeg tenkte at det var en god idé. Jeg søkte om jobb på et rehabiliteringssenter på et sykehus i Oslo, hvor jeg fikk jobb som pleieassistent. Jeg synes det var gøy å jobbe der, og det bidro til at jeg ønsket å bli lege. 

Jeg tok opp noen fag og jobbet kjempehardt for å få bedre karakterer, hvor jeg hevet femmere til seksere. Etter to år kom jeg inn på medisinstudiet i Oslo. Studiet var veldig gøy, og det var veldig spennende å lære om mennesker og biologi. Etter syv år var jeg ferdig på studiet og da jobbet jeg turnus slik at jeg fikk lisens. Deretter hadde jeg praksis i 1,5 år. Vi hadde en veldig spennende undervisningsbok i barne- og ungdomspsykiatri som sådde litt frø i meg. Vi skulle skrive en hovedoppgave, hvor jeg skrev om hvordan det er å være barn på sykehus.

Jeg hadde to små barn og ville ikke jobbe lange vakter. Det var utlyst en stilling innen barnepsykiatrien nært der jeg bodde, så da søkte jeg på den stillingen. Jeg visste ikke hva jeg begikk meg ut på, men jeg endte opp med å like jobben veldig godt. Det var så trivelige mennesker og jeg hadde det veldig gøy på jobb. Det er femten år siden nå.

Image

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg? 

– Jeg driver min egen poliklinikk for barn, ungdom og voksne som trenger hjelp i hverdagen. Arbeidsdagene mine består ofte av samtaler med pasientene mine. Jeg er også ofte på møter med pasientens lærere, foreldre eller barnevernet. Noen ganger må jeg også vitne i rettssaker, fordi jeg kjenner pasienten. Jeg jobber med det enkelte barnet, men også systemet rundt barnet. 

De pasientene jeg får er ofte unge med vanskelige hverdager. Det kan for eksempel være barn eller ungdom som sliter med å spise, som gruer seg til skolen, som ikke vil stå opp av senga, som føler seg alene eller som står ovenfor veldig høye forventninger, enten fra seg selv eller andre. Unge som har det vondt inni seg kan utvikle fysiske plager, og det er ofte den problematikken jeg blir presentert for. Jeg har jobbet med ungdom som har mistet synet rett før en eksamen fordi de hadde så høyt stressnivå inni seg. For å finne det underliggende problemet til barnet må jeg undersøke og kartlegge hverdagen til barnet.

Det føles veldig godt for de unge at en voksen kommer inn i livet deres, som ser de på skolen, snakker med foreldrene, læreren og setter ting i sammenheng. Jeg bruker tavlen min masse til å sette ting i sammenheng, jeg tegner mye for barna, for å forklare de ting. Jeg har også såpebobler, en knallgul sofa og ofte fargerike klær. Dette er for å gjøre det litt morsomt for barna å komme til meg, det skal ikke være så skummelt. 

Jeg gjør også utredninger på pasientene. Da må jeg kartlegge hvordan vedkommende var som baby. Det er faktisk veldig mange som kommer til meg for å få utredning. Da har pasienten kanskje allerede gått til psykolog og prøvd samtaleterapi, men det funket ikke. Da kommer de til meg, som er lege og psykiater, for å prøve å finne en diagnose eller en annen forklaring. Når en diagnose har blitt funnet, kan jeg også gi resepter til pasientene. Da må jeg lage en plan for medisineringen og følge med på virkningen.

Hva kreves for å kunne jobbe som barne- og ungdomspsykiater?

– Du må utdanne deg til å bli lege, som tar syv år. Deretter må du søke deg jobb. Uansett hvilken legejobb du får, så begynner spesialiseringen din. Det er minimum fem år med etterutdanning etter at du har blitt lege, hvor du må lære deg ulike diagnoser som barn og unge kan få og gjøre spesielle oppgaver som kreves for å kunne bli barne- og ungdomspsykiater. Du må krysse av på en liste for å vise at du har gjort disse oppgavene, og få det dokumentet signert av en overlege. Dette gjøres i samarbeid med sykehuset du jobber på. Deretter kan du søke om godkjenning fra helsedirektoratet.

Hva er forskjellen på en psykolog og en psykiater?

– Hovedforskjellen er utdanningen. Psykologen er utdannet humanistisk, mens en psykiater er en lege, og er derfor utdannet naturvitenskapelig. Hjernen er en kjemisk prosess, alt vi tenker, føler og ser er en kjemisk prosess. Jeg ville sagt at en psykiater ser helheten i den fysiske og den psykiske helsen. En annen forskjell er at en psykiater kan gi resepter, det kan ikke en psykolog.

Hvem passer dette yrket for, og hvem passer det ikke for?

– Som psykiater bør du være nysgjerrig på mennesker og på hvorfor de gjør som de gjør. Du må ville bli kjent med mennesker og ønske å lytte til de. Du må også være veldig ydmyk, det er kjempeviktig. Det er mange veier til mål og man må takle at pasienten kanskje ønsker å leve livet sitt på en helt annen måte enn du ønsker.

Du kan ikke velge dette yrket dersom du ikke klarer å samarbeide med andre. Du kan ikke jobbe alene når du jobber med barn og ungdom. Du må jobbe med andre i helsevesenet og du må også kommunisere godt med alle de ulike leddene som er i pasientens liv, som for eksempel skolen, foreldre og lignende. 

Dette yrket passer heller ikke til folk som ønsker seg mye rask fremgang og mye som skjer. Her må du tåle å stå i vanskelige forløp år etter år. Litt som en fastlege. Du må tåle å føle på smerten pasienten føler på, og etter for eksempel tre år, så blir det kanskje bedre.

Hva liker du best med yrket ditt? 

– Det er et veldig morsomt yrke, fordi det er utrolig gøy å se at barn og ungdom får en bedre hverdag. Barn har forklart at i ulike situasjoner så kan de komme på noe jeg sa som hjalp de. De kan si "plutselig dukker du bare opp i hodet mitt, og så husker jeg hva jeg skulle gjøre, og da føler jeg meg bedre". Å være den personen noen snakker slik om, det gir meg veldig mye.

Hva liker du minst med yrket ditt?

– Jeg gir ikke så mye medisiner, men når jeg gjør det, kan det være litt utfordrende. Det er så mange meninger der ute om medisiner som jeg vet fungerer. Jeg har virkelig troa på medisinen og at det kan hjelpe enkelte pasienter.

En annen ting som kan være vanskelig er at når jeg jobber med noen så må vi ha en felles forståelse av hva problemet er og det må også være tillit. Jeg kan bruke all verdens terapimetoder, men hvis det ikke er gjensidig tillit, er det ingenting jeg kan bidra med. Da vet jeg ikke hvordan jeg skal hjelpe de, og da pleier jeg ofte å sende de til noen andre. Noen pasienter ønsker ikke hjelp heller, de vil ikke åpne seg. Det er vanskelig.

Image

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Det er mange muligheter innen yrket, du kan både jobbe på sykehus, i privat næring eller drive for deg selv slik jeg gjør. Man kan også ta mange videreutdanninger. Man kan spesialisere seg innen for eksempel akuttpsykiatri, spiseforstyrrelser og nevro-utviklingsforstyrrelser som ADHD, autisme og Tourettes syndrom.

Hva kan man forvente i lønn som barne- og ungdomspsykiater? 

– Når du begynner å spesialisere deg som barne- og ungdomspsykiater så er minimumslønnen 601 800 kroner. Den øker stegvis opptil 718 000 kroner gjennom spesialiseringen, som tar fem år. Etter de fem årene har du blitt overlege og barne- og ungdomspsykiater, og da er minimumslønnen 838 500 kroner.

Hvordan er sjansene for å få jobb som barne- og ungdomspsykiater?

– De er meget gode, fordi det er stor mangel på oss innen dette yrket. Jeg har jobbet som overlege på Oslo universitetssykehus fra 2012 til 2020, og etter det begynte jeg privat. Det tok veldig kort tid før jeg hadde bygget meg opp til å ha veldig mye å gjøre.