Slik lykkes Amalie Skram videregående skole med utveksling 

Amalie Skram vgs er kjent for å satse på utveksling. Kan du si litt om hvorfor dere prioriterer det ? 

– Vi har veldig store tanker om utveksling og tar utgangspunkt i formålsparagrafen om at vi skal åpne dører mot verden, i samarbeid med hjemmet til elevene. 

Vi tenker også at det i dagens verden, med den geopolitiske situasjonen vi står i, er viktigere enn noen gang at mange elever får språkkompetanse på høyt nivå. Det vil styrke Norges beredskap. Vi er et lite land, og vi trenger mange med språkkunnskaper.  Internasjonalisering og utveksling gjør elevene våre bedre rustet til å møte verden og nye utfordringer som kommer. I tillegg får de en forankring i sin egen historie, sitt land og sin identitet. 
 
Vi satser på bilateral utveksling, hvor familiene våre tar imot elever fra utlandet. Mens vår elev er på utveksling, for eksempel i Japan, og bor hos en vertsfamilie, bor deres egen ungdom hos denne familien i ett år. 

Hvordan fungerer det? 

– Det har vært litt utfordrende å endre tankesett hos noen foreldre. De tenkte at når man sender ungdommen sin ut, så skal man ikke nødvendigvis ha noen boende hos seg selv. Men vi jobbet tett med foreldrene og forklarte hvor viktig det er å ta imot, og at dette også er positivt for familien. 

Når du sender en ungdom ut og er litt utrygg, er det betryggende å vite at familien som tar vare på barnet ditt, er den samme familien som du selv tar imot barnet deres fra. I tillegg har det ført til vennskap mellom mange av familiene.  

Vi sørger også for at familiene blir kjent med hverandre på forhånd. Allerede nå vet elevene hvem de skal bo hos, så familiene kan ta kontakt med hverandre. Noen velger til og med å besøke vertsfamilien i sommerferien. Hele familien får en opplevelse, ikke bare eleven som reiser. 

Har utvekslingen satt spor på skolen?

– Vi får ofte suvenirer og gaver fra partnerne våre, enten når vi har besøkt dem, eller når de har vært på besøk hos oss. På skolen og på kontoret mitt har vi mange flagg og små gjenstander fra blant annet Japan, Kina, Mexico, Litauen, Spania, Tyskland, Frankrike og Tyrkia.

Det gir oss et visuelt minne om alle årene med utveksling og alle stedene vi har samarbeidet med. Det er veldig hyggelig å ha dette på kontoret. Det første jeg ser når jeg kommer inn, er alle disse tingene vi har fått litt etter litt.

Hva er deres «oppskrift» på å være en god utvekslingsskole? 

– For oss er det å ha gjensidighet. Vi sender ikke bare elever ut, vi tar også imot. Derfor opplever også elevene våre som ikke reiser på utveksling selv, andre kulturer i klasserommet sitt. Og vi er opptatt av å være gjestfrie mot de elevene som kommer til oss fra for eksempel Spania eller Kina. Vi har aktiviteter som gjør at utvekslingselevene automatisk blir med sosialt, for det kan være vanskelig å få venner i starten. 

Vi satser også på veldig tett oppfølging av utvekslingselever. Jeg følger dem opp én til én, har kontakt med dem om hvordan det går i fagene, hvordan de har det sosialt. Vi snakker om hva de planlegger å gjøre i høstferie, vinterferie og andre friperioder. Vi forsøker å følge dem så tett at oppholdet deres her blir en av de beste opplevelsene i livet.

Hvor mye ressurser krever dette for skolen?

– Det krever mye, og det er mye oppfølging. Arbeidet starter allerede når elevene søker. Vi har informasjonsmøter for dem, der rådgiver på Vg1 sammen med meg informerer om utveksling. Vi har også møter med foresatte, gjennomfører intervjurunder med elever og velger hvem som får reise.  

Selve reisen til utviklingslandet krever også ressurser. Vi bestiller billetter både til eleven (kostnaden dekkes fra stipend) og til følgepersonen som reiser ned. Det tar tid, og det koster penger, men vi mener det er verdt det. Skoler som vil lykkes med utveksling, må være villige til å investere i det.

Vi har drevet med utveksling siden 2015, da den første eleven vår reiste til Japan for et helt år. Siden det får vi så mange gode tilbakemeldinger at vi bare må fortsette. For oss er det viktig at alt oppleves veldig trygt, både for elevene og for foreldrene. Avtalene våre er godkjent av HK-dir, og det gir en ekstra trygghet. Elevene får dekket utvekslingsåret gjennom Lånekassen, mens skolen dekker kostnadene for følgeperson. Så ja, å være utvekslingsskole krever en del, men det er absolutt verdt det.

Hva må være på plass for å kunne sende elever trygt på utveksling? 

– Vi har hatt avtalene våre i mange år, og vi kjenner både koordinatorene og skolene vi samarbeider med svært godt og vi har veldig tett kontakt med dem. 

Samtidig må vi oppleve at elevene faktisk er klare for å være et helt år i utlandet, og at de kan klare seg selv. For det er ikke bare-bare å bo i utlandet når de er 16 år gamle.
Fagene må også være på plass, vertsfamilier må være godkjent av koordinatorene våre i utvekslingslandet, slik at rammene rundt er trygge. Vi kan aldri garantere at alt går perfekt, men vi kan gjøre mye for å legge til rette før vi sender elever ut.

Vi følger også elevene ned. Det er alltid én person fra skolen som reiser sammen med dem. Den personen sørger for at de blir innkvartert i familien, at første skoledag oppleves trygg, og at de finner seg til rette i klassen. Vi blir som regel to–tre dager før vi reiser hjem, slik at vi vet at ting er på plass. Slik gjør vi det til alle stedene vi har utveksling til, selv om det er langt til å reise for eksempel til Japan.

Hvordan forbereder dere familiene på utvekslingsoppholdene?

– Det er veldig viktig å forberede foresatte før ungdommene reiser. Vi trenger å hjelpe dem med å gi litt slipp, hvis de vil at ungdommen skal få et reelt utvekslingsopphold. Det er slik at foresatte har blitt vant til å følge med på ungene sine. De vet hvor ungdommene er, de har fast kontakt med dem, sender meldinger og følger dem tett i hverdagen. Men det fungerer dårlig hvis de gjør det samme når de er på utveksling. Det kan faktisk skape ekstra hjemlengsel hos elevene.

Derfor er vi tydelig med foreldrene om å ikke ta kontakt hver dag. Vi har vært ganske tydelige de siste årene at det er bedre å begrense kontakten til én gang i uken, eller kanskje annenhver uke. Vi forteller dem at hvis familien ikke hører så mye fra ungdommen, er det ofte et godt tegn på at de trives kjempebra.

Samtidig forsikrer vi foreldrene om at vi får beskjed fra koordinator med en gang hvis det skjer noe, og at vi følger opp.

Hvor mye ansvar ligger hos skolen, og hvor mye hos familiene selv? 

– Ungdommene trenger støtte, både fra oss og fra hjemmet. De trenger bekreftelse på at valget de har tatt er riktig, spesielt når det er å tøft å bo langt hjemmefra. Det kan være vanskelig, og det er vanlig at ungdommer savner venner og familie. Det er vanlig at utvekslingsoppholdet går litt i berg-og-dalbane. 

Hos oss på skolen ligger ansvaret i å sørge for at elevene våre har det bra under oppholdet. Vi har tett kontakt med koordinatorene våre og med elevene selv. Og foreldrenes ansvar er først og fremst å gi slipp på og støtte ungdommen i valget de har tatt, uten å ta over.

Mange frykter at man må være «rik» for å si ja til utveksling. Opplever dere at det stemmer, sett fra skolens ståsted?

– Med de avtalene vi har, som er godkjent av HK-dir, kan elevene våre søke stipend fra Lånekassen. Den får elever før skolestart i august – september. Skolen legger ut for flybilletten, siden vi bestiller den i god tid, og så tilbakebetaler familiene beløpet til skolen når stipendet kommer. Så det betyr at familiene ikke trenger å legge ut penger før de reiser. 

Siden vi har bilateral utveksling, trenger ikke eleven å betale for mat, kost og losji. Ettersom elevene bor gratis hos hverandre. Familien må selvfølgelig dekke kostnader for den ungdommen som de tar imot. Men det er det samme som å ha barnet sitt boende hjemme. Det at vi har bilateral utveksling har gjort at terskelen for å dra på utveksling er lavere. Og utveksling er absolutt ikke bare et tilbud for de rike.

Hva opplever du som den største utfordringen når det gjelder utveksling? 

– Det som har endret seg mest de siste årene, er de store kravene og forventningene fra foresatte. De ønsker ofte at alt skal sjekkes og være like trygt og likt som hjemme i Norge. Det kan være krevende, og det smitter noen ganger over på ungdommene.

Vi kan gjøre mye for å sikre gode rammer, men vi kan ikke fjerne all risiko, det er ikke mulig i Norge heller. I tillegg forventer mange at ungdommen skal ha eget rom, eget bad, bo i et stort hus i høy standard. Noen av forventningene er rett og slett urealistiske. For eksempel i Japan eller Spania bor de fleste i leilighet, ikke i store hus. Og hvis man vil at alt skal være akkurat som hjemme, er det egentlig bedre å bli hjemme.

Mange skoler har ikke samarbeidsavtaler ennå. Hva er dine tre viktigste råd til dem som vil komme i gang?

– Jeg vil si: kartlegg, undersøk og reis ut. Først må man kartlegge aktuelle skoler i utlandet og sette seg inn i hvem de er. Min anbefaling til skoler som vil starte med utveksling, er å bruke tid på å undersøke skolene grundig før man inngår noen avtale.

Deretter bør man ta kontakt og høre om de er interesserte i samarbeid. Etter det er det viktig å reise på befaring. Du kan få et førsteinntrykk på nett, men det er noe helt annet å være der fysisk og kjenne på om kjemien faktisk stemmer. Verdigrunnlag, skolemiljø og magefølelse på om du faktisk vil sende dine egne elever dit, er ting du ikke ser i en e-post. Vi drar alltid på befaring før vi foreslår en formell samarbeidsavtale. Først når vi har sett hvordan skolen fungerer i praksis, tar vi stilling til om vi vil skrive under.

Hvordan finner dere de riktige utvekslingsskolene, og hvor viktig er dette valget for et godt opplegg?

– Vi har bygget opp kontakter gjennom nettverk, for eksempel får vi tips av samarbeidspartnerne våre om en skole som ønsker å starte samarbeid. Så da tar vi kontakt, drar på besøk eller sender en lærer på jobbskygging. Vi må alltid undersøke hvordan skolen faktisk fungerer og vite om den passer for oss, eller ikke.

Vi er også opptatt av at skolene ligger på mindre steder. For eksempel sender vi elever til Fukuyama i Japan, som er et lite sted. For oss er det viktig at noen faktisk har oversikt over hvor eleven vår er, og at miljøet rundt er trygt og håndterbart. På slike steder kjenner folk hverandre, så det er lettere for elever å få venner og å ha kontakt med folk rundt seg.