Marius: I Japan begynte jeg å leve mer

Hvilken type utvekslingsopplegg var du på?  

− Via skoleavtale.

I hvilken periode var du utvekslingselev?

− Jeg var på utveksling fra september 2023 til slutten av juni 2024. 

Hva motiverte deg til å dra på utveksling? Og hvorfor valgte du Japan?

− Interessen min for Japan begynte allerede på barneskolen, da en lærer viste oss de gamle Ghibli-filmene. Etter hvert ble jeg fascinert av japansk historie og kultur.

Jeg ønsket også mer variasjon i hverdagen – jeg ville oppleve nye ting, ikke bare gå på skole. Utveksling gir den muligheten, så for meg handlet det om å ta sjansen når jeg fikk den. 

Foreldrene mine og jeg snakket mye om det. De hadde ikke vært på utveksling selv, men begge hadde studert i utlandet og fortalte mye om erfaringene sine. Allerede på ungdomsskolen fant vi ut at Amalie Skram videregående tilbød utveksling til Japan. Så egentlig var det en av hovedgrunnene til at jeg valgte akkurat denne skolen – at elevene kunne reise ut.

Hvordan var søknadsprosessen for å reise på utveksling? 

− Jeg søkte gjennom skolen. Først skrev jeg en e-post hvor jeg forklarte hvorfor jeg ønsket å dra på utveksling. Rådgiveren og utvekslingslæreren vurderte både karakterene mine og hvem jeg var som person. 

Etter søknaden min ble godkjent, begynte jeg å ordne alt som trengs for å komme seg inn til Japan. Først søkte jeg om visum. Det var en lang prosess og det tok fem måneder før alt var i orden. Alt gikk greit til slutt, men jeg skulle ønske jeg hadde vært enda raskere med det.

Hvor bodde du og hvordan fungerte det for deg? 

− Jeg bodde i Hiroshima-fylket, i byen Fukuyama. Det var en fascinerende by omgitt av fjell som omringet, men dessverre også er en av Japans mest forurensede byer. Faktisk sies det at Osaka og Fukuyama «krangler» om hvem av dem har den mest forurensede elven.

Fra skolen min, som lå på en liten høyde, kunne jeg se hele byen. Ofte lå den dekket av tåke eller røyk fra en stålfabrikk. En gang da jeg tørket støv på rommet mitt, fant jeg metallpartikler på vinduskarmen. Jeg trivdes godt i Fukuyama, men jeg ville nok ikke bodd der permanent.

Jeg bodde i et treetasjes hus sammen med tre generasjoner. Besteforeldrene bodde i underetasjen, mens jeg, vertsforeldrene, vertsbroren og to katter bodde i de øverste etasjene. Jeg hadde et lite rom med en madrass på gulvet. Det var uvant i starten, men jeg vendte meg raskt til det. Samtidig var jeg glad for at jeg kunne sove på madrassen, og ikke på tatami-matter. Da jeg overnattet hos kompiser, sov jeg på dem, men det var ikke særlig behagelig.

Jeg kom egentlig rett inn i vertsfamilien. De var veldig greie, tullet mye, lo og dro meg med på mange aktiviteter. Jeg tror at jeg ikke ville ha det like kjekt om jeg ikke hadde hatt dem som familie. Vertsfaren hadde selv vært på utveksling i USA, så han kunne engelsk ganske godt. Han fungerte som oversetter når det trengtes. 

Hvordan fungerte det språklig og måtte du lære deg språket? 

− Da jeg fikk vite at jeg skulle til Japan, fikk jeg beskjed om å begynne å lære japansk med én gang – fordi de fleste japanere ikke snakker engelsk så godt. Jeg startet før sommeren. Det går ikke an å ta japansk på Vg1, så jeg måtte lære det selv.

Jeg fant mange apper og videoer på nettet. Jeg brukte appen «Anki», som egentlig er laget for japanere som lærer engelsk, men mange bruker appen for å lære japansk. Hver dag lærte jeg 20 nye ord, skrev dem på papir og repeterte til jeg kunne dem. Før jeg reiste kunne jeg rundt tusen ord.

Det var likevel ikke nok. I begynnelsen sa jeg rare setninger som «jeg iskrem, takk». Men man lærer fort når man må bruke språket for å klare seg. Jeg var omringet av japanere hele tiden, og begynte gradvis å forstå mer. Jeg hadde også en amerikansk lærer som hjalp meg med grammatikk. Jeg spurte også ofte japanere om de kunne lære meg mer. Og sakte, men sikkert, lærte jeg meg språket.

Du sier at du måtte snakke japansk for å klare seg. Kunne ikke ungdommer snakke engelsk?

− Japanere lærer engelsk på skolen, og det er viktig å kunne det. Så jeg kunne snakke med de fleste om enkle ting. 

For meg var det viktig å lære japansk, ikke bare for skolen, men for det sosiale. Det er vanskelig å bli en del av samtaler eller spøke med folk hvis man ikke kan språket. Jeg følte av og til at jeg var til bry fordi de måtte forklare meg ting, men det ble bedre etter hvert.

Da familien min besøkte meg i påskeferien, reiste vi rundt i landet. Utenfor de store byene er det få som snakker engelsk, så jeg måtte oversette. Det var utrolig god trening, og da jeg kom tilbake til skolen, merket jeg en stor forskjell. Så ble jeg stadig bedre, og etter syv måneder i Japan begynte jeg få komplimenter om hvor godt jeg kan snakket.

Kan du beskrive en typisk skoledag i Japan? 

− Jeg sto opp klokken 07.00, for jeg trengte god tid om morgenen. Familien lagde som regel frokost, og jeg fikk med meg en obento-boks – med ris, grønnsaker og kanskje omelett. På risen hadde jeg krydderblanding som gjorde at den smakte perfekt.

Jeg bodde ganske nær skolen, så jeg syklet eller tok toget. Mange elever syklet, og sykkelparkeringen var alltid stappfull.

Skoledagen startet kl. 8.30. Da ringte bjellene, kontaktlæreren kom inn, og alle reiste seg og bukket. Deretter fikk vi korte beskjeder – om klasseturer, vaksiner og lignende. Etter det vasket elevene skolen. Vi ble delt inn i grupper som vasket ganger, vinduer, toaletter og plukket opp ugress i skolegården.

Etter vaskingen startet undervisningen. Det var enkle timer, ikke dobbelttimer slik vi har i Norge. En dag kunne for eksempel bestå av matte, gym, engelsk og naturfag. Mellom timene hadde vi matpause, der de fleste spiste fra sine obento-bokser, eller kjøpte noe i kantina. Favorittretten var karaage don– ris med grønnsaker og sprø, frityrstekt kylling til omtrent 30 kroner. Den var så populær at elevene løp til kantina for å kjøpe seg en porsjon.

Etter undervisningen ble de fleste igjen på skolen for klubber. Da elevene var ferdig med trening, gikk de på to-tre timer med leksehjelp. De hadde veldig lange dager på skolen.

Jeg selv besøkte mange klubber før jeg endte i friidrett. Vi var sammen på stevner og konkurranser. I klubben min var det ekstremt mye løping – til og med til oppvarming og avslutning. 

Japanere er generelt veldig opptatt av løping. Etter vinterferien besto nesten alle gymtimene av løping, og jeg måtte løpe 3000 meter i hver gymtime.

Hva var de største forskjellene fra skolehverdagen i Norge? 

− Det var et tydelig skille mellom gutter og jenter. Guttene holdt seg for seg selv, jentene for seg selv, og klubbene var ofte kjønnsdelte. For eksempel spilte guttene baseball, mens jentene spilte softball. Samtidig kunne jentene hente ball, lage mat og hjelpe guttene som spilte baseball, fotball eller badminton. Noen ganger minnet det meg om USA.

En annen forskjell var at vi ikke hadde faste klasser gjennom hele året. Skoleåret starter i april og slutter i mars, delt i to terminer. Etter hver termin bytter man klasse. Jeg tok Vg2, så jeg kunne velge mellom realfag og samfunnsfag. Her er ofte realfag dominert av gutter, mens samfunnsfag har flest jenter. På tredje år ble man blandet på en annen måte igjen og satt i nye klasser med nye lærere. 

Var fagene på skolen vanskelige?

− Noe var veldig krevende på grunn av språket. For eksempel da jeg kom til mattetime, var jeg sikker på å klare det selv om jeg ikke kunne japansk. Jeg åpnet matteboken, og så bare tusen japanske tegn. Man må kunne japansk for å forstå tekstoppgavene. Til slutt fikk jeg fritak for å heller bruke tiden på språk. Japanere bruker verken datamaskin eller kalkulator, men de må lære å regne alt for hånd. Det var deilig å slippe det.

Men i engelsktimene hjalp jeg lærerne og fungerte nesten som assistent. Jeg deltok også i gym og heimkunnskap, der vi sydde og laget mat.

Fikk du noen venner fra utvekslingslandet, og hvordan var det sosiale livet? 

− Jeg fikk mange venner. Etter skolen dro vi ofte på kafé eller karaoke. Japanere er sosiale, morsomme og bruker Instagram mye. Hver gang vi spiste rammen, poserte de og tok hele bildeserier.

Jeg fikk én spesielt god venn. Vi snakket engelsk og han lærte meg japansk. Vi gjorde mye sammen, og det skjedde ofte noe morsomt. En gang ville vi lage sushi – men vi kuttet fisken feil, blodet strømmet ut over hele gulvet og kjøleskapet, så vi måtte vaske alt. Andre ganger hadde vi koreansk barbecue, og det ble mye bedre. Vi dro vi til tempelet, tente bål, grillet og pratet. 

Jeg har fortsatt kontakt med vertsfamilien og vennene. Vi sender meldinger, ringer og gratulerer hverandre med bursdag. Vennene mine har lyst til å besøke Norge en dag.

Hva var det beste med å bo og gå på skole i Japan? 

− Det beste var folket, spesielt elevene og lærerne. Jeg var veldig heldig med skolen min. Alle var hyggelige, koselige og imøtekommende. De var alltid greie og lette å snakke med. De støttet meg også mye i undervisning og språklæring. Og jeg ble veldig glad i alle sammen. 

Jeg følte meg heldig at jeg gikk akkurat på den skolen. Den var veldig fin og spennende. Skolen var en av de eldste i landet, og mange kjente japanere var elever der. På skolen var et rom full av historiske gjenstander. De har til og med en liten del av det første opprinnelige bygget nede i skolegården, som er veldig interessant. Jeg følte at det var veldig spesielt, og jeg likte den skolen veldig godt.

Hva har vært mest utfordrende? 

− Uten tvil språket. Hvis du ikke kan språket bra nok, treffer du stadig på barrierene når det gjelder det sosiale, faglige, alt egentlig. Jeg har aldri følt at jeg klarte å overkomme den språkbarrieren helt. Jeg kan ikke japansk så bra at jeg kunne forstå for eksempel saksdokumenter.

I Japan fikk jeg mye hjelp med språk, og etter hvert gikk det greit. Samtidig er jeg er glad for at det bare var språket som var en utfordring for meg, ikke noe annet. 

Opplevde du hjemlengsel eller kultursjokk? Hvordan håndterte du det? 

−Mot jul begynte jeg å savne Norge. Da jeg kom hjem, kjente jeg på en lettelse. Det var ikke fordi jeg mistrivdes i Japan, men fordi jeg følte jeg kunne slappe mer av hjemme. I Japan var jeg hele tiden litt «på». Vinteren var kald og mørk, og det påvirket også humøret. Men da jeg kom tilbake etter juleferien, ble alt lettere.

Før jeg reiste til Japan, hadde jeg en mistanke om at det jeg trodde om landet kanskje ikke stemte med virkeligheten. I begynnelsen skrev jeg ned hvordan jeg så for meg Japan, og senere hva som stemte og ikke stemte. Det var mye som var helt annerledes, og jeg fikk et helt nytt syn på Japan. 

Jeg hadde på forhånd tenkt at japanere var litt reserverte og formelle – nesten som roboter. Men det stemte ikke i det hele tatt. De var imøtekommende, greie og hyggelige å snakke med. Jeg kunne gå bort til hvem som helst, og de begynte å le og snakke. Det var veldig fint for meg som er litt sjenert. 

Likevel skjedde det noen komiske misforståelser. En gang kjøpte jeg blomster til vertsmoren min, og hun begynte å gråte. Jeg trodde hun ble rørt, men det viste seg at jeg hadde gitt henne begravelsesblomster.

Hvordan var det å håndtere penger på egen hånd? 

−Japan er et billig land å bo i, så penger var ikke noe problem. Jeg hadde stipend fra Lånekassen, og det dekket en god del av utgiftene. Den største kostnaden var flybillettene og lange togturer. Jeg hadde også med kredittkort, men brukte det sjelden.

Hvis du kunne gjort utvekslingsoppholdet på nytt, hva ville du gjort annerledes? 

Først og fremst hadde jeg startet mye tidligere å lære meg japansk.

Jeg ville også være mer sosial. Før utvekslingen lovet jeg meg selv å si «ja» til alt, men i Japan ble jeg litt for forsiktig. Jeg burde tatt mer initiativ til å spørre andre om å finne på ting. Jeg ville ikke ble sett på som en sprø fyr som ville være med på alt hele tiden, så jeg ventet på å bli spurt. Men på slutten av utvekslingen begynte jeg å ta initiativ selv, og folk ble veldig positiv til det.

Vil du anbefale andre å dra på utveksling? 

− Absolutt! Hvis du har lyst og tør – gjør det! Det er en sjanse du kanskje får bare én gang.

Har du noen tips til elever som vurderer å dra på utveksling?  

Start å lære språket tidlig. Det gjør alt lettere. Språket åpner dører for deg, og du får oppleve mye fint. Det er ikke enkelt å lære et nytt språk, men ikke gjem deg bak engelsken, snakk med folk på språket deres.

Et annet tips er å si ja til alt. Det er den sjansen du har, og du må gjøre det beste ut av det. Ikke vær redd for å vise hvem du er. Du trenger ikke tilpasse deg for mye – det å være deg selv fungerer best.

Har utveksling påvirket dine fremtidsplaner?  

− Før jeg dro, var jeg mer skolefokusert og gjorde det bra på skolen. Jeg var også litt mer for meg selv. I Japan var jeg ikke like god på skolen som andre elever. Samtidig følte jeg at jeg på en måte begynte å leve mer. Jeg lærte meg å sette mye større pris på opplevelser utenfor skolen. Nå ser jeg at det handler om balanse – det er viktig å jobbe, men også å leve.

Jeg vil fortsette å bruke japansk språk. Jeg ønsker å reise tilbake til Japan og besøke vennene mine. Om jeg ender med å studere eller jobbe der en gang, får tiden vise – men jeg tar gjerne sjansen hvis den dukker opp.