Lærerstudenter tok praksis i Sør-Afrika

Hvor er dere på utveksling?

Muizenberg og Cape Town, Sør-Afrika

I hvilken periode er dere utvekslingsstudenter?  

Ett semester, fra januar til april 2025.

Hva motiverte dere til å dra på utveksling? 

Jenny: Jeg var egentlig veldig bestemt på at jeg ikke skulle på utveksling aller først. Men så deltok jeg på en forelesning hvor vi fikk mer informasjon, og praksisutveksling hørtes spennende ut. Jeg likte tanken på å få både praksis og god tid til å oppleve landet og kulturen.

Sandra: Jeg hadde bestemt meg veldig tidlig for å dra på utveksling, uansett om jeg fikk med meg noen eller måtte dra alene.

Hvorfor valgte dere Sør-Afrika?

Jenny: Jeg tenkte at hvis jeg først skulle på utveksling, ville jeg utnytte sjansen til å dra langt unna. Sør-Afrika, med helt annerledes kultur og miljø, virket veldig interessant. Jeg ville også dra hit fordi mange andre studenter skulle gjøre det. Det hørtes veldig morsomt ut å kunne dra med en hel gjeng fra Oslo Met.

Sandra: Jeg gikk et år på folkehøyskole hvor jeg gikk safarilinje og hadde vært i Tanzania. Der fikk jeg virkelig mersmak på å reise. Da jeg fikk vite om muligheten for praksisutveksling til Sør-Afrika, tenkte jeg at jeg må bare kjøre på og bli med.

Jeg kjente flere som hadde vært der. De sa at det var det beste landet de noen gang har vært i med tanke på natur, helt annen type kultur og det åpne miljøet. 

Hvordan var søknadsprosessen for å reise på utveksling?

Jenny: Vi fikk hjelp av OsloMet. Vi kunne delta på forelesninger og utveksling, hvor vi fikk vite hvordan man søker om oppholdet. Vi måtte blant annet skrive motivasjonsbrev på en halv side, så man jobbet ikke mye med det. For meg var det nyttig å skrive brevet. Da fikk jeg selv innblikk i hvorfor jeg egentlig ville dra ned til Sør-Afrika. Jeg syntes at søknadsprosessen var ganske grei.

Sandra: Veldig enkel. Det var også spennende å få svar og vite hvor mange som søkte på å dra til Sør-Afrika. Jeg visste bare om noen, så jeg ble helt sjokkert da jeg fant ut at det var 17 stykker som hadde søkt på samme land. Det var egentlig bare plass til 15 studenter, men det tilbudet ble utvidet slik alle kunne få være med. Det var veldig gøy.

Hva var førsteinntrykket av landet og byen?

Sandra: Det var litt overveldende. Jeg kjente på mye uro de første dagene, fordi jeg har hørt mye om kriminalitet her. Jeg hørte at man må passe på tingene sine, kan ikke gå med telefonen løs i lomma, og at det er veldig vanlig å bli ranet. Men etter hvert ble jeg overrasket over hvor trygg jeg har følt meg her nede.

Jeg har blitt positivt overrasket over landet og byen Muizenberg, der vi bodde før vi flyttet til Cape Town. Vi bodde der da vi hadde praksis på skolene. Der var det skikkelig fint å bo. Byen har en vakker strandlinje, og den var rett nedenfor der vi bodde. 

Jeg ble veldig positivt overasket over hvor åpen kulturen er i Sør- Afrika. De aller fleste vi har møtt, var hyggelige, høflige og veldig hjelpsomme.

Jenny: Ja, jeg er helt enig med Sandra. Det er alltid mye nytt når man kommer til et annet land. Man må også bo med mennesker som man ikke kjenner fra før. Men alt har løst seg veldig fint.

Hvordan var det å finne bolig?

Jenny: Vi måtte få boligforslagene godkjent av OsloMet for sikkerhet. Ellers valgte vi litt selv hva vi var ute etter. Vi har vært i en studentgruppe på 10 studenter som ville bo sammen. Men vi delte oss i to grupper på fem studenter, slik at det ble lettere å finne bolig. Og vi var heldige, for vi fikk to hus rett ved siden av hverandre. Etter vi flyttet til Cape Town bor, vi alle ti sammen i et stort hus. 

Sandra: Det var mye mer vanskelig å få en plass å bo enn jeg trodde. Vi søkte på Airbnb og det var veldig stressende. Man måtte tenke nøye på sikkerhet og beligget. 

Mitt råd er å starte boligsøket så tidlig som mulig. Det er også lurt å finne et stort sted å bo, sånn som vi har gjort, hvor flere studenter kan bo sammen. 

Hvordan fungerte det å bo med flere?

Sandra: Først bodde jeg og Jenny i to forskjellige hus. Det har gått veldig fint. Veldig tidlig snakket vi sammen om hvordan vi liker å ha det, hvem ville hatt rom for seg selv og hvem som kunne dele rom, og hva man skal ta hensyn til. Det er viktig med åpen kommunikasjon.

Nå bor vi i et stort hus, alle ti. Det syntes jeg er enda gøyere, fordi vi har et stort felles område med hage og basseng. 

Jenny: Jeg synes også at det har fungert veldig fint. Det er også viktig å si at vi er mer ute og på farten enn inne i huset. Vi har gjort mye sammen. Etter vi ble ferdig med praksisen har vi fått tid til å oppleve landet. Det er veldig koselig å kunne avslutte oppholdet på den måten. 

Kan dere fortelle om praksis på skolen? 

Jenny: Praksis var tre dager i uka i to måneder. Da var vi på skolen fra klokken 08.00 til 13.00, eller utover skoledagen. Vi måtte ikke være borte hele dagen i praksis som i Norge. Vi følte at det ga oss mye mer frihet. Etter vi kom hjem, gikk vi rett ned på stranda eller utforsket byen. 

I Norge pleier man å møte veileder, få oversikt over skolen, og så få en plan. Du følger en klasse, og har undervisning der slik som du vil ha det. I Sør-Afrika fikk vi beskjed at vi får praksis i alle klasser, fra første til syvende. Etter det underviste vi som vi ville. Det var veldig overveldende, men utrolig spennende. Jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve det. 

Vi fikk også observert mye hvordan lærere jobber der. Det var en helt annen type undervisningsmetode enn det vi hadde gjort. Det var veldig interessant å bare følge med og skrive ned alt vi har sett.

Hva var annerledes i sørafrikanske skoler fra norske?

Jenny: Jeg og Sandra hadde praksis på to ulike skoler, men vi har vel nesten de samme opplevelsene. Her har lærere ansvar for enormt svære klasser. Den største som jeg var i, hadde 42 elever.

I Norge er relasjonsbygging mellom lærer og elever viktig. Her er det å lære fag viktig. I tillegg, mens du i norske barneskoler følger elever fra klasse til klasse oppover, kan du i Sør-Afrika være lærer bare for eksempel i sjuendeklasse. Det gjør også at det er vanskelig med relasjonsbygging.

Sandra: Her har lærere veldig autoritære roller. Barna kan ikke bruke lærers fornavn, de sa bare «miss» til oss. Det var litt rart å se at lærere ikke har den samme relasjonen som vi har til barna hjemme. Jeg tror det handler om at lærere ikke har overskudd til å gå inn på hver av elevene.

Er dere ferdig med praksis?

Sandra: Ja, siden det var såpass lenge over en lengre periode, så var det på en måte nok. Nå kan vi oppleve mer av Sør-Afrika. Det er viktig å si at vi har det samme arbeidskravet som andre lærerstudenter hjemme. Vi har fått mye veiledning og støtte fra lærerne for å komme oss gjennom det. Det har også hjulpet at mange av oss har de samme fagene. Vi laget oss egne kollokviegrupper her. 

Jenny: Vi har fått mye frihet i hvordan vi jobber med fagene våre. Så vi bestemmer selv når vi har lyst til å jobbe med skole. Det er fint.

Hvordan er prosessen med å få godkjent fagene?

Jenny: Jeg og Sandra har ulike fag. Når jeg kommer hjem til Norge, har jeg cirka én måned før jeg har hjemmeeksamen i spesialpedagogikk. Jeg har snakket med folk som var på utveksling før, så jeg vet at det blir skippertak. Men jeg liker å ha hjemmeeksamen og jeg føler at det ikke blir noe problem å bestå den. For jeg har allerede bestått arbeidskravene her nede.

Sandra: En uke etter jeg kommer tilbake til Norge, har jeg hjemmeeksamen. Det blir stressende, men jeg har ikke opplevd å bestå som et problem. Jeg har brukt tiden til å forberede meg på eksamenen. Jeg har også fått god oppfølging av veileder, har fått godkjent arbeidsplan og gode tilbakemeldinger.  

Jeg har religion som fag. De fleste her er kristne, og det har vært interessant å se hvordan de praktiserer religion.

Hvordan fungerer det språklig, og må man lære seg språket?

Sandra: På skolen gikk det veldig greit. Barn er flinke i engelsk, og veldig mange har faktisk engelsk som sitt førstespråk. I hvert fall på den skolen som jeg var på. Så der var det ikke noe problem å kommunisere, selv om man måtte lytte ekstra godt. Det var interessant å prøve å kommunisere med barn på et helt annet språk enn det man vanligvis gjør. 

Jenny: Språket som undervises i er engelsk. Det som kan være utfordrende er at mange har afrikansk aksent. Det har ikke alltid vært lett å skjønne hva som blir sagt. 

Innimellom føler jeg meg ikke trygg på engelsk. I sånne situasjoner prøver jeg å finne synonymer eller vise med hendene hva jeg mener, peke litt, uten å ta opp telefonen.

Sandra: Ja, de fleste snakker jo engelsk her. Men det er ikke amerikansk engelsk som de snakker. Det har hjulpet meg å vite at vi alle gjør vårt beste. Hvis du bøyer et ord feil, skjønner folk fortsatt hva du mener. Så det har gått veldig fint, synes jeg.

Hva er det beste med å bo og studere i Sør-Afrika? 

Sandra: Det er mye. På en måte føler jeg meg mer hjemme her, fordi folk er så hyggelige og åpne. Folk spør om hvordan det går uansett hvor du er. Sånn gjør man ikke i Norge. Det er en av de tingene jeg sitter igjen med. 

Jeg synes også at naturen i Sør-Afrika er fantastisk fin. Vi har allerede sett blant annet struts, apekatter, sebra, mange ulike fugler, pingviner og antiloper. Det er veldig mye kult å se. Snart reiser vi på safari til Krugerparken i Johannesburg. Der kommer vi til å se mye natur. Vi gleder oss mye til det.

Jenny: Veldig enig med Sandra. Jeg liker veldig godt å være her. Det er også varmt og deilig, mens det er vinter i Norge.

Hva har vært mest utfordrende? 

Jenny: Jeg ble syk her nede. Det var ikke lett å være så langt unna hjemme da. Det var veldig utfordrende å finne ut hvordan det fungerer med forsikring og finne lege. Jeg hadde ingen peiling på hvordan slike ting fungerer her. I tillegg har jeg et norsk telefonnummer, så det er jo dyrere å ringe. Men jeg fikk veldig god hjelp av blant annet rektoren på skolen min, hvor jeg hadde praksis. OsloMet ble også oppdatert av ham. Så alt gikk bra, jeg fikk hjelpen og medisin jeg trengte, og kostnadene ble dekket av forsikring.

Sandra: Jeg synes også at det med å være syk kan være utfordrende. I slike situasjoner vil man være hjemme i Norge med leger som du har hatt hele livet og familien rundt seg. Det har gått fint for min del, siden jeg ikke har vært så mye syk. 

Det som er utfordrende her, er sikkerhet i landet. Jeg var på nippet til ikke å dra hit fordi jeg var skremt av kriminaliteten som jeg hørte om. Men nå er jeg veldig glad for at jeg gjorde det likevel. Det har ikke påvirket meg så mye som jeg trodde. Det har gått overraskende greit. Men sikkerhet er absolutt en utfordring, fordi man har det i bakhodet og må være på den sikre siden uansett. Derfor lurer man på hvor man kan gå, og hvilke gater man ikke bør gå i, og litt sånne ting.

Er det trygt for kvinner å dra på utveksling til Sør-Afrika?

Jenny: Vi snakket faktisk om det i gruppen vår, fordi vi er ni jenter og én gutt. Vi føler oss litt tryggere når vi har ham med oss. Vi blir lagt merke til når vi går her. Det blir veldig synlig at vi ikke er herfra.

Sandra: Vi går alltid i puljer, helst flere enn bare to og aldri alene. Man må være på den trygge siden.

Her merker vi en del ting som er annerledes enn i Norge. På skolen ga gutter fra fjerdeklassealderen og oppover oss ofte kommentarer om hvor vakker vi er og sånne ting. Det var ikke ubehagelig, men sånne ting hører ikke lærere i Norge. Og da vi var på familietreffet til rektoren vår, ga mye eldre menn oss komplimenter. Vi har ikke følt oss undertrykt i Sør-Afrika, men vi har fått litt annen type oppmerksomhet enn i Norge.

Fikk du noen venner fra utvekslingslandet, og hvordan er det sosiale livet?

Jenny: Vi går ikke på universitet her, så vi har ikke møtt andre utvekslingselever eller studenter. Likevel har vi hatt det veldig gøy. Alle oss i gruppen på ti studenter opplever mye. Men vi er veldig åpne og tar imot invitasjoner. 

Sandra: Folk her er veldig åpne, og vi har prøvd å bli med på det som vi har fått mulighet til. For eksempel har vi vært på besøk hos rektoren fra skolen min. Det var en slags barbecue med hele slekta. Vi traff mange veldig hyggelige folk der. 

Jenny: Da vi bodd i Muizenberg gikk vi på marked. Der møtt vi en dame som inviterte oss på søndagslunsj. Vi møter og snakker med folk hele tida. De er så åpne.

Hvordan har du finansiert oppholdet, og hvordan fungerer det økonomisk?

Sandra: Vi søkte støtte fra Lånekassen. Der finnes det en egen ordning for å reise til blant annet til Sør-Afrika, så man får over 4000 kroner ekstra i måneden i tillegg til basislån og reisestøtte. Det kommer veldig godt med. 

Du bør lage budsjett og finne ut hva du har lyst til å bruke penger på. Vi var veldig klare på at vi ville oppleve safari. Det koster cirka 9000 kroner, så det måtte vi ha penger til. Vi var også klar over hvor mye vi kommer til å bruke her. Allerede i Norge betalte vi på forhånd en del av leien. Vi er i Sør-Afrika i fire måneder, så vi betaler begge dobbel husleie for å ha plass å bo her og i Oslo. Så det var lurt å jobbe litt ekstra før jeg dro ned hit. Det koster penger å reise og gjøre ting man har lyst til. Samtidig er det ikke så dyrt som jeg hadde tenkt.

Jenny: Mat her er ekstremt billig. Vi har funnet ut at å bestille mat hjem er nesten like billig som å lage mat selv. Det er jo helt sykt. Så det er fifty-fifty om vi velger å lage mat selv eller bestille, for det er like billig uansett.

Vi spiser mye annerledes her enn i Norge. Det blir mye mer frukt og grønnsaker. Vi går på ulike restauranter med mat fra forskjellige land. Det er også gøy å teste ut sørafrikansk mat.

Hva skulle du ønske noen hadde sagt til deg før du dro på utveksling?

Sandra: Det er egentlig en god del ting, som hvilke taxier i Cape Town man kan ta, og hvilke man ikke bør ta, eller hvilke områder man absolutt bør holde seg unna. 

Jenny: En nær venninne bodde i Sør-Afrika et halvt år i fjor, så jeg følte meg forberedt. Likevel ville jeg gjerne vite hvor det er bra å bo, i hvilke områder det er tryggest. 

Anbefaler dere utveksling?

Jenny: Absolutt!

Sandra: 100 prosent. Jeg hadde gjort det igjen. Det handler ikke bare om at du opplever et nytt land. Du blir også godt kjent med de andre studentene som du reiser med. Så blir du kjent med deg selv på en ny måte. Du får se hvordan du reagerer på forskjellige opplevelser som du får på utveksling. Nå får jeg lyst til å reise mer.