Marianne og Anders: Barn åpner så mange dører

Hvilken type utvekslingsopplegg var ungdommen på? 

– Et utvekslingsprogram via en skolesamarbeidsavtale.

Hva tenkte dere om at Marius ønsket å dra på utveksling?

Marianne: Det var ikke sånn at han en dag kom og sa: «Jeg skal til Japan.» Dette hadde vært en prosess over mange år, helt siden barneskolen. Da Marius hadde en lærer som introduserte ham for Ghibli-filmene, ble han veldig fascinert av Japan. Han har alltid vært interessert i historie og andre kulturer, og den kombinasjonen gjorde ham veldig opptatt av Japan.

Da han gikk på ungdomsskolen, fant han ut at Amalie Skram videregående skole hadde mulighet for utveksling til Japan. Da var det bare: «Der må jeg inn.»

Anders: Vi var ganske forberedt på at Marius skulle på utveksling, og vi heiet på ham. Vi hadde aldri tanker om at han ikke skulle reise. Vi visste at dette kunne bli veldig viktig og spennende for ham.

Hvordan opplevde dere søknadsprosessen for å reise på utveksling?

Marianne: Vi var ikke involvert i det i det hele tatt. Det var Marius som skrev et brev til skolen, der han forklarte hvorfor han ønsket utveksling. Han var også på et intervju, der skolen vurderte karakterene hans og hvem han er som person.

Vi leste bare motivasjonsbrevet hans, fordi vi måtte signere på søknaden. Vi hjalp ham også med å søke om stipend fra Lånekassen, men ellers var det Marius og skolen som tok seg av det meste.

Og hvordan var det med praktiske forberedelser?

Anders: Vi måtte blant annet ordne visum, som viste seg å være en lang prosess. Vi trodde vi hadde mer kontroll enn vi faktisk hadde, men det gikk heldigvis bra.

Marianne: Vi måtte involvere oss i mye av det praktiske. Marius skulle få uniform da han kom til Japan, men han måtte også ha bestemte klær og sko som en del av den. Derfor trengte han mange hvite T-skjorter og svarte sko, siden han bruker størrelse 45, er det vanskelig å få tak i sko i den størrelsen i Japan.

Vi måtte finne ut hvilke klær han skulle ha med seg for et helt år. Hvis vi skulle sende noe til ham, kunne det ta opptil to måneder før det kom fram. Derfor måtte alt være klart. Jeg viste ham alternativene og spurte om han syntes de var greie, før jeg bestilte.

Selv om jeg tok meg av bestillingen av klær, gjorde Marius også mye av forberedelsene selv.

Anders: Siden han ikke kunne japansk i det hele tatt, jobbet han hver eneste dag hele sommeren for å lære seg språket. Han fant faktisk et system som fungerte veldig bra for ham. Han brukte ikke så mye tid på bøying og grammatikk, men konsentrerte seg om ordforrådet. Målet var å gå gjennom 50 ord hver dag og lære dem.

Han fikk tre–fire måneder på å pugge godt, og det var veldig viktig, siden de japanske elevene ikke snakket særlig godt engelsk. I vertsfamilien hans var det bare faren som snakket godt engelsk. Det var morsomt at takket være Marius gikk engelskkarakterene til lillebroren i familien helt i taket. Marius lærte seg japansk, og lillebroren lærte seg engelsk, så det ble en god utveksling.

Hvordan forberedte dere familien deres til utvekslingsoppholdet? Det er jo en stor endring for hele familien.

Marianne: Det er helt klart, og det angår alle, ikke bare oss voksne. Marius har en lillebror, og de to er gode venner.

På våren fikk vi beskjed om at Marius skulle få reise til Japan, og da ble det veldig virkelig for oss også.

Anders: Vi bestemte sammen med Marius at vi skulle fortelle det til Mads under en middag. Da lillebroren fikk vite det, ble han veldig lei seg. Vi trodde han skulle synes det var spennende, men det viste seg at det var vanskelig for ham.

Det som hjalp, var at en del av utvekslingsavtalen var at det skulle komme en japansk jente hit. En time etterpå gledet Mads seg veldig til å få en storesøster i ett år. Det gikk fort over.

Marianne: Det som også var litt vanskelig for oss, var at Marius ønsket å oppleve utvekslingen som et nytt eventyr. Mens vi søkte etter videoer fra Fukuyama på YouTube og sjekket skoleområdet, ville han ikke se på et eneste bilde derfra.

Hvordan var det å få en japansk jente boende hos dere?

Marianne: Vi var veldig spente. For det første skulle vi få en jente i huset, og her hadde det bare vært gutter. Da vi fikk et bilde av henne i skoleuniform og et brev der hun skrev om seg selv og familien, tenkte vi at dette skulle gå fint. Det var fint å lese at hun gledet seg til å reise til oss, var veldig nysgjerrig og ønsket å lære om Norge.

Jeg var faktisk bekymret for om vi kunne gi Amane et godt opphold her, fordi jeg har noen fysiske begrensninger. Vi brukte litt tid på å tenke på det. Heldigvis handler det mye mer om hvordan man er mellom ørene enn hvordan man er i kroppen. Vi forberedte Amane på dette også, og det gikk veldig fint. Det hindret verken Marius i å dra eller oss i å være vertsfamilie.

Når du har noen boende hos deg, merker du at du ikke bor helt på samme måte i ditt eget hus. Du må passe på og tilrettelegge, særlig i begynnelsen. Det kan føles litt som å være gjest i sitt eget hjem i starten. Men så kommer du over en grense, og da blir det bare kjempegøy. Hun og Mads gikk veldig godt sammen. Det var veldig kjekt å se. Alt i alt var det hundre prosent positivt.

Anders: I starten var engelsken hennes ikke så lett å forstå, men det gikk seg fort til. Hun lærte av oss om norsk kultur, og vi lærte av henne om japansk kultur. Det var en berikelse for familien å ha henne boende her. Og det var godt å vite at Marius bodde hos familien hennes.

Marianne: Vi er en veldig klemmefamilie og klemmer mye på hverandre. I Japan er det litt mer avstand mellom folk, og de omgås hverandre på en annen måte. Derfor sa jeg til Marius, da han dro til Japan én uke før hun kom, at han måtte forberede henne på at hun helt sikkert kom til å få en klem. Den første fikk hun allerede på flyplassen, og det gikk veldig fint. Så det ble mange klemmer i løpet av året.

Hva var den største bekymringen deres før Marius reiste til Japan?

Marianne: Savnet var kanskje den største bekymringen. Vi tenkte mye på at Japan er så langt unna, på den andre siden av jordkloden. Samtidig har vi snakket mye om at noe av det beste med å få barn, er at de åpner så mange dører. For seg selv, men også for oss.

Jeg hadde aldri trodd at vi skulle få muligheten til å sende et av barna våre til Japan, og at vi også kunne reise dit. Vi reiste over rundt påske for å besøke Marius, og han tok oss med på så mye spennende og nytt.

Vi var selvfølgelig litt bekymret for praktiske ting, som trafikk og slike ting, men vi oppmuntret ham bare til å dra. Vi var positivt innstilt fra starten. Vi har selv bodd og studert i utlandet i tre år. Vi ser verdien av å reise ut, oppleve en ny kultur, møte nye folk og lære et nytt språk. For oss var det utelukkende positivt.

Anders: Japan opplevdes også som et trygt land å reise til. Vi hadde derfor egentlig ikke så mange bekymringer. Vi tenkte mer på hva som kunne skje hvis han fikk så mye hjemlengsel at han måtte reise hjem, og hva vi da skulle gjøre med den japanske jenta som bodde hos oss.

Maria fra Amalie Skram sa til oss at vi ikke burde besøke Marius før jul. Han kunne komme inn i en bølgedal rett før jul, som kanskje varte til etter nyttår, og så ville det bli bra igjen. Det opplevde Marius også. Han hadde det litt tungt i perioder, men det løste seg.

Var det vanskelig for dere å holde kontakt med tanke på tidsforskjellen?

Anders: Vi laget en egen familiegruppe på Snapchat. Da kunne Marius dele ting, og vi kunne dele ting, så det var lett å holde kontakt. Lillebror Mads var egentlig for ung til å få Snapchat, men i en slik situasjon lot vi ham få det også. Selvfølgelig med klare regler om at han bare skulle ha oss som kontaktpersoner.

Marianne: Det hendte at vi ikke hørte fra Marius på noen dager, men det betydde bare at han levde livet sitt og trivdes der. De trenger ikke nødvendigvis meldinger hele tiden. Det er godt å se at ungdommene finner seg selv der borte og blir selvstendige.

Siden vi hadde den japanske jenta hos oss, og hun hadde mye kontakt med familien sin, kunne vi spørre henne når vi lurte på hvordan det gikk med Marius. Da fikk vi vite hva han gjorde.

Og hun hjalp oss også. Det var faktisk én episode ganske tidlig i utvekslingsoppholdet. Marius hadde vært i en onsen, altså varme kilder der folk bader. Menn bader bare med menn og uten badetøy. Det var en veldig varm dag. Marius falt, slo hodet og besvimte. Da han kom til seg selv, stod det en gruppe nakne japanere rundt ham og spurte hvordan det gikk med ham – på japansk, selvfølgelig.

Anders: Da vi spiste frokost, tenkte vi at det var rart at Marius ikke hadde sendt Snap. Så ringte han og spurte om forsikringen, mens vertsfaren kjørte ham til sykehuset.

Vi ringte forsikringsselskapet i Norge, og de satte oss i kontakt med en agent i Japan. Han snakket ikke et ord engelsk, så det var ingen lyder som ga mening for oss. Da overtok Amane telefonen. Heldigvis var det bare den ene gangen. Nå kan vi le av det: Tenk å våkne opp, og så står det nakne japanske menn rundt deg.

Var det noe annet som overrasket dere underveis?

Marianne: Det var så mye. Noe som overrasket meg, var hvor raskt Marius kom inn i den japanske tilværelsen. Språket ble bedre og bedre, men det tok ikke lang tid før han kom inn i rutinene. Han tok på uniformen, syklet til skolen og ble en del av hverdagen der.

Vi hadde kanskje forventet at det skulle ta lengre tid, men i løpet av en måned var han godt inne i rutinene. Det var egentlig veldig positivt.

Anders: Vi fikk Snapper der Marius satt sammen med sju–åtte andre gutter, og de grillet og lagde mat. Det er en helt annen kultur enn norsk. Der var det ingen alkohol, de bare griller og lager mat sammen, uten alkohol. Og ingen av foreldrene var involvert. Ungdommene selv hadde full kontroll.

Marianne: De gikk også mye ut og spiste. Prisnivået var selvfølgelig annerledes i Japan, men de gikk på restaurant, spiste og prøvde all mulig slags mat. Det var veldig sosialt.

Det var ikke bare fritiden som skilte seg fra det Marius var vant til hjemme. Også skolehverdagen var annerledes. Skoledagene var veldig lange, og etter skolen var det idrettsklubber. Det var mange forskjellige aktiviteter, og Marius prøvde en del før han fant friidrettsklubben. Så det var en stor forskjell på hvor mye tid man bruker på skole i Japan og Norge.

Anders: Ja, det var noe Amane likte godt ved den norske livsstilen.

Noe annet som var litt spesielt, var respekten for lærere. Du kan ikke diskutere med en lærer på samme måte som i Norge. I Japan var det mer slik at du ikke kunne si hva du mente på samme måte som i Norge, der du kan snakke med lærere som medmennesker.

Marianne: Det var en historie med Marius etter noen måneder. Han hadde et spørsmål, så han banket på døren til rektor og gikk inn på kontoret for å snakke med ham. Slike ting skjer ikke i Japan, elevene snakker ikke med rektor på den måten. Men Marius hadde ikke tenkt over at det kunne være uvanlig, fordi det var helt normalt for ham.

Vertsfaren var med på en oppfølgingssamtale på høsten, og da hadde læreren sagt at Marius bare hadde gått rett til rektor og snakket med ham. Det hadde aldri skjedd før. Men rektor hadde syntes det var greit. Det er morsomt at forskjellene kan være så store.

Hvordan var det å besøke Marius i Japan?

Marianne: Jo lenger unna storbyene du kom, jo mindre engelskkunnskaper hadde folk i Japan. Det er begrenset hva man får til med hender og føtter.

Anders: Vi kunne kanskje si «arigatō», så Marius måtte snakke japansk for oss. Helt i begynnelsen av turen guidet han oss til en heis. Så trykket han på knappen, døren åpnet seg, og vi gikk inn på toalettet i stedet. Da lurte vi på hvordan dette skulle gå de neste tre ukene?

Men han ble mye bedre i japansk på den turen. Plutselig måtte han bruke andre typer ord enn dem han brukte med vennene sine. Det utviklet språket hans enormt.

Merket dere at Marius forandret seg på utvekslingen?

Marianne: Veldig. Det han selv har sagt, er at nå var det opp til ham å søke kontakt. Han kunne ikke gå rundt og være alene et helt år. Så han tok skrittet og sa «hei». Han merket umiddelbart at folk var nysgjerrige på ham og gjerne ville bruke tid sammen med ham også. Det ble en vinn-vinn-situasjon. Marius har blitt mye tryggere, flinkere til å ta initiativ i møte med nye mennesker, organisere og ta ansvar for seg selv og situasjonen han er i.

Anders: Vi hadde litt innkjøringsproblemer da han kom tilbake. Han hadde levd ganske fritt i Japan, så lenge foreldrene visste hvor han var. Så vi måtte finne en gyllen middelvei. Men det var bare positivt å se at han hadde blitt såpass voksen. 

Hvordan har utvekslingen påvirket dere som familie?

Anders: Vi hadde Amane her, og en annen japansk jente var på besøk noen ganger. Vi hadde også en ny japansk klasse på besøk i en uke før jul. Vi pleier å spise middag og frokost sammen i helgene og snakke sammen.

En ting japanere likte best med Norge, var at man kunne sitte ned og snakke sammen. Det har endret oss litt, og vi tenkte at vi skulle holde enda hardere på det. Vi skulle ha mobilfrie stunder og bare snakke sammen. Vi har holdt mer fast ved det, fordi vi har skjønt at det er viktig. Av og til må vi presse ungdommene til å legge bort mobiltelefonen i slike stunder.

Marianne: Folk flest er ordentlige og greie mennesker. Det er vår erfaring. Man må ha et åpent sinn og ta ting litt som de kommer, litt på sparket. Da tror jeg man får veldig mye igjen. Kanskje har vi blitt flinkere til det.

Anders: Og så har vi begynt å lage mer japansk mat. Vi spiste sushi før også, men nå lager vi japansk mat som hun lærte oss. Det er en stor endring.

Mange frykter at man må være «rik» for å si ja til utveksling. Opplever dere at det stemmer?

Anders: Nei, Marius hadde dekket reise, opphold og alle aktiviteter i Japan av stipendet fra Lånekassen. Det hadde sannsynligvis vært dyrere om han var hjemme enn om han var i Japan.

Marianne: Siden vi fikk en elev hit samtidig som Marius var i Japan, gikk det på en måte opp økonomisk. Vi betalte ikke for ham, og de betalte ikke for henne. 

Samtidig var Amane veldig tydelig på at hun ville oppleve så mye som mulig i Norge. I det utvekslingsåret prioriterte vi å gi henne, og oss selv, så gode opplevelser som vi kunne. Vi tok oss en Norgesrunde og gjort mye spennende, fra ishockeykamp og hyttetur til besøk i Munchmuseet, siden hun var veldig interessert i Edvard Munch. 

Hun opplevde også hvordan det er å leke i snø, og hun hadde nesten ikke opplevd snø fra før.

Så ja, det er klart at økonomi gir muligheter, men det er ingen forutsetning. Det handler om å gi trygghet, og man kan gjøre fine ting i nærområdet også.

Er det noe dere ville gjort annerledes?

Anders: Hvis vi skulle gjort noe annerledes, hadde det vært å søke om visum. I vårt tilfelle ble det et rot uten like. Vi skulle sende passet rekommandert til den japanske ambassaden, og på butikken fikk vi høre at det ikke var nødvendig å skrive returadresse. Men personen som kunne åpne postboksen, hadde reist til Japan. Til slutt sendte Posten brevet til Kristiansand, siden det ikke stod noen returadresse på det.

Da hadde det gått så lang tid at det ikke ville vært mulig å få nytt pass og søke om visum på nytt. Vi ringte til Posten hver eneste dag. Da vi fikk passet tilbake, tok vi fly til Oslo og dro personlig til ambassaden. Det var det vi skulle gjort med én gang, i stedet for å sende det i posten.

Det er et godt tips: Bruk pengene på å reise til ambassaden, og legg aldri passet i en konvolutt uten returadresse.

Er det noen andre råd dere vil gi til andre foreldre som har ungdommer som vurderer å dra på utveksling?

Anders: Lillebroren til Marius snakker også om utveksling, så vi prøver å følge rådet vi ga oss selv: ha et vidt perspektiv. Da vi tenkte på utveksling, tenkte vi først på England eller USA. Da Japan plutselig kom på banen, hadde vi aldri tenkt at det var mulig. Så undersøk hvilke muligheter som finnes. Skolene vet mye om dem.

Marianne: Du bør også involvere søsken og hele familien i prosessen. Det gir trygghet og kan gjøre opplevelsen positiv for dem også. Og ikke minst du bør begynne tidlig med planlegging.

Det er flott at ungdommen selv tar initiativ, men de er unge mennesker. Vær støttende, hjelp dem litt, veiled dem og sørg for at de har det de trenger for å få et godt opphold. Bare vær støttende og positiv. Det er viktig, fordi de unge sikkert kjenner på en del usikkerhet. Da er det viktig at voksne bekrefter at dette skal gå helt fint, og at de klarer det.

Anders: Vi begynte selv flere år i forveien, og det gjør vi med Mads også. På informasjonsmøter på skolen kan det være kort tid til søknadsfristen. Det kan være greit å la tanken få surre litt i hodet over tid.

Vil dere anbefale andre foreldre å si ja til utveksling?

Anders: Ja, absolutt. Det vi sitter igjen med etter at Marius var i Japan, er at vi absolutt vil anbefale andre ungdommer å ta sjansen på å reise, og foreldre å støtte dem i det.

Da Marius skulle søke, var det informasjonsmøte på skolen om alle landene man kunne reise til. Japan-brosjyren var borte, fordi så mange hadde tatt den. Vi tenkte at dette måtte bli vanskelig å få til, siden så mange ville dit.

Men det var nesten ingen som søkte. Vi ble så overrasket over det at vi spurte på Amalie Skram hva som skjedde, og de sa at mange foreldre var bekymret. Det forstår vi jo, men vår bekymring kunne ikke få begrense sønnens liv. Hvis han ville reise, måtte han få gjøre det. Vår frykt skulle ikke hindre barna våre.