Sunniva i verkstedet foran noen veggur

YrkesintervjuStorurmaker favoritt ikon

Sunniva synes det er veldig gøy når det kommer inn gamle klokker, gjerne fra 1800-tallet. De har det ofte ikke blitt gjort noe med tidligere, og dermed er det en del å gjøre.

Sunniva Elise Haugene
24 år
Storurmaker
Urmakermester Arne Asklund AS, Trondheim

Hvorfor valgte du dette yrket?

– Det var litt tilfeldig. Jeg gikk design og håndverk, hvor jeg fant ut om yrket. Jeg leste om yrket og synes det hørtes ganske interessant ut. Jeg ville veldig gjerne jobbe med noe som var praktisk. Underveis i utdanningsløpet fikk vi jobbe med både veggur, gulvur og armbåndsur. Men jeg synes det var mest interessant å jobbe med veggur. Det er mye mer man kan gjøre selv med veggur. På armbåndsur må man ofte bare bestille nye deler, mens med større ur må det ofte mer reparasjoner til, og det liker jeg. 

b3afa0a9-3552-4d93-8982-7fe671e71615.jpeg

Storurmaker Sunniva Elise Haugene bruker forstørrelsesglass mens hun arbeider med små detaljer på en klokke-del.

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Jeg jobber i en butikk med verksted, hvor jeg er ansatt som storurmaker. Vanlige arbeidsoppgaver når det kommer til overhaling av veggur og gulvur, er for eksempel å sette inn nye tapper på tannhjul eller tenner på tannhjul. Jeg gjør ofte reparasjoner på selve klokkekassen også. Vi vil ikke gjøre for mye på klokkekassen. Vi kan ikke fornye den eller få den til å se helt ny ut. Og ting vi reparerer må kunne fjernes uten at det er veldig tydelige spor etter at den er reparert. Man kan for eksempel ikke borre hull som ødelegger klokkekassen, fordi historien til klokken skal holdes i livet. Klokkekassen skal se mest mulig originalt ut. 

Under en reparasjon må klokka først demonteres, også er det veldig vanlig at det settes det inn nye foringer til de forskjellige tannhjulenes lagre, hvor slitasjen på storurene oftest er å se. andre vanlige reparasjoner er å dreie nye tapper. Da må vi borre et hull i akslingen på tannhjulet, og banke inn en ny tapp. Som storurmaker kan man også kjøre hjem til kunden, dersom det oppstår problemer med oppheng eller det å ta ned klokken for å frakte den til bedriften. 

Hva kreves for å kunne jobbe med dette yrket?

– Før måtte man gå design og håndverk før man kunne begynne på ur og instrumentmakerlinjen i Kongsberg. Nå er det krysninger der, sånn at på videregående kan man gå elektrofag eller TIP for å komme inn på ur og instrumentmakerlinjen. Etter et år på linjen må man gå to år i lære. Jeg har vært ansatt som storurmaker i to år nå. Etter endt utdanning finnes det ingen videre kurs for storurmakere i Norge. Man må være litt selvlært, og lese på nettet og i bøker for å finne løsninger på ting. 

Jeg tror de fleste urmakere vil starte med å si at det kreves mye tålmodighet! Man kan ikke bare haste seg gjennom arbeidsoppgavene. Det er viktig at man er nøye, spesielt når det kommer til mål. Man må ha sansen for finmekanikk, og se problemer og hvordan de skal løses. Det er lurt å ha litt interesse for historie. Jeg liker stilperioden 1800- og 1900-tallet. Det er mange kunder som kommer inn og spør om historien til klokkene, for eksempel hvor gammel den er eller hvor den kommer fra. Kundene setter pris på at vi kan svare på det. 

Hvem passer ikke dette yrket for?

– Yrket passer ikke for deg dersom du ikke vil drive selvstendig. Man må ofte være sin egen sjef, siden det er vanskelig å få jobb innenfor yrket. Hvis man er interessert i penger, er kanskje ikke dette yrket for deg. Lønnen er ikke veldig høy. Det passer heller ikke for deg dersom man ikke er veldig nøyaktig og pirkete. Målene må være helt presis! 

Hva liker du best med yrket ditt?

– Jeg synes det er veldig gøy når det kommer inn gamle klokker, gjerne fra 1800-tallet. De har det ofte ikke blitt gjort noe med tidligere, og dermed er det en del å gjøre. Jeg liker også å finpusse på klokkekassen, som for eksempel å bruke Joni møbelpuss som gir ny glød i treverket slik at kunden også ser en visuell forbedring av utseende. Jeg synes det er gøy å holde på med alle typer klokker. Det er nesten litt som å holde på med lego når man plukker fra hverandre og setter sammen igjen. 

Hva liker du minst med yrket ditt?

– Det kan være småting som at jeg for eksempel kan være ferdig med en overhaling, men så vil uret på mystisk vis ikke gå. Det kan være veldig irriterende hvis jeg ikke finner ut hvorfor. Jeg liker heller ikke risikoen ved å starte egen bedrift. 

feb3527a-fbe2-44d7-a79d-679c2e066f54.jpeg

Storurmaker Sunniva Elise Haugene finpusser detaljene på en klokke-del.

Hva slags type folk vil du anbefale denne jobben for?

– Jeg vil anbefale denne jobben for folk som liker å jobbe alene. Det er mye selvstendig arbeid. Man må være en problemløser, ettersom man ikke bare kan søke opp hvordan man løser det. Man må heller ikke være redd for å bli møkkete på fingrene, da det ofte er mye olje, fett og støv i klokkene. Igjen vil jeg nevne tålmodighet!

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket?

– Man kan jobbe med andre ting enn bare klokker. Man kan gå videre til å jobbe hos andre verksted eller med industri innen finmekanikk. For eksempel å lage prototyper til forskjellige ting, metallarbeid eller spesialproduksjon av deler. Man kan også være en slags konservator for museum. Det er også mulig å få jobb i utlandet, eksempelvis i England, hvor det er større muligheter for å arbeide med tårnur.

Hva kan man forvente i lønn i dette yrket?

– Hvis man starter et enkeltmannsforetak, det kommer selvfølgelig an på hvor mange klokker man får inn, vil jeg si det ligger på mellom 300 000–400 000 kroner i året. 

Hvordan ser du sjansene for å få jobb innen dette yrket?

– Jeg vil si at sjansene for å få jobb innen dette yrket er små. Man må antakeligvis starte for deg selv. Jeg har vært veldig heldig som har blitt ansatt i bedriften hvor jeg fikk lærlingplass. Det er større mulighet for å få seg en deltidsstilling hos en urmaker hvor verkstedet har mulighet til å ta inn veggur, men det er ikke så mange av dem i landet. 

Tekst:
Aleksandra Olsen
    • På armbåndsur må man ofte bare bestille nye deler, mens med større ur må det ofte mer reparasjoner til, og det liker jeg.
    • Jeg tror de fleste urmakere vil starte med å si at det kreves mye tålmodighet!

Yrkesbeskrivelser

Utdanningsbeskrivelser