Hvorfor valgte du dette yrket?

– Jeg likte biologi veldig godt, og da jeg gikk på videregående syntes jeg det var kjekkere enn andre realfag. Jeg har alltid vært interessert i idrettsfysiologi. Jeg har trent mye, og hatt lyst til å forstå hvordan treningen påvirker kroppen.   

Image
Lisens
Foto: Mari Bergsvåg

Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Jeg er blitt professor, og da er det fort sånn at du blir sittende på kontoret. Jeg er vel kanskje blant de få professorene som fortsatt går på laboratoriet. Jeg synes det er det som er gøy. De fleste som studerer cellebiologi er veldig glade i lab-arbeid, og synes at det å gjøre eksperimenter er det som er noe av det kjekkeste. 

Nå jobber jeg med å forstå hvordan celler dør, og hvordan de kan beskyttes. Det er veldig aktuelt for sykdommer som Parkinson og Alzheimer, der nerveceller dør, og vi leter etter beskyttelse for dem. Det er et veldig spennende arbeid, og vi bruker sebrafisk som en eksperimentell modell for menneskesykdommer. De er faktisk ganske like oss, og så er de så små at vi har plass til veldig mange i fiskestallen vår. Vi har egen fiskestall med plass til 25 000 fisk. 

Sebrafisk har en utrolig rask utvikling. Det som starter med en celle en dag, er nesten en fisk i løpet av et døgn. Hos oss mennesker går det fra en celle til to i løpet av det første døgnet. Siden det går ekstremt fort med sebrafisk, har vi mulighet til å gjøre eksperimenter uten at det tar så lang tid å se hva som skjer. De er også bra på en annen måte: Fiskelarvene er gjennomsiktige, og vi kan sette inn fluoriserende, altså selvlysende, proteiner i noen celler, og følge med på hvordan de beveger seg inne i fiskelarvene. Parkinsonpasienter har noen helt spesielle celler i hjernen som dør, og sebrafiskene har de samme nervecellene. Derfor kan vi lære noe om utviklingen av sykdommen hos mennesker ved å studere sebrafiskene. Vi lager sykdomsmodeller og stresser fisken litt, og ser at celler dør. Det gjør at fisken svømmer litt annerledes, og det skjer en del endringer. Vi prøver å finne ut hva som egentlig skjer, og hvorfor cellene dør. Vi ser på det som skjer inne i cellene, og prøver å finne ut hvordan kan vi beskytte dem. 

Jeg driver med grunnforskning, der vi forsøker å forstå hva som skjer. Det som er litt spesielt, er at vi faktisk nesten ikke vet noen ting om det som skjer inne i cellene våre. Vi bruker medisiner som vi vet virker, men uten at vi vet hvordan. Vi vet resultatet, men ikke hva som egentlig skjer. Så når vi forsker på det som skjer inne i cellene våre så lager det et grunnlag for dem som skal utvikle nye og bedre medisiner. 

En del av jobben min er å veilede mastergrad- og doktorgradsstudenter. Jeg har også prosjektstudenter som hjelper til på de prosjektene jeg jobber med. Jeg underviser på bachelornivå, og undervisningen skjer ofte i bolker. Neste år har jeg mye undervisning fra januar til mars, og etter det er det lite undervisning, noe som gir mer tid til å forske.

Jeg synes det er kjekt å undervise, og ekstra kjekt er det å undervise i noe vi er gode på. Jeg er heldig og kan fortelle om min egen forskning i noen av kursene, og det er veldig gøy. I tillegg har jeg kurs for andre grupper, som lærere. Denne uken underviste jeg barne- og ungdomsskolelærere. På grunn av korona så var det et digitalt opplegg med filmer vi har laget, som viser hvordan vi bruker sebrafisk som modell i forskning. 

Når du er professor må du også bruker tid på andre oppgaver, som å skrive søknader for å skaffe penger til forskning. Jeg søker for eksempel penger til å kjøpe dyre instrumenter. De dyreste kan koste opp mot 5 millioner kroner. 

Hva kreves for å kunne jobbe med dette yrket?

– Jeg tok mastergrad og doktorgrad i cellebiologi ved Universitetet i Bergen. Etter doktorgraden fikk jeg en midlertidig stilling som forsker, før jeg fikk fast jobb på universitetet. Dette er nok veien å gå hvis du skal ha fast stilling som professor på et universitet. 

En ting det er viktig å være klar over når du velger utdanning, er at du ikke er låst til det valget du tar. Hos oss er vi en blanding av kjemikere, biologer, cellebiologer, molekylærbiologer og bioingeniører. Hvis du har en bachelor i biolog, kjemi, bioteknologi eller som bioingeniør kan du gå videre på en master i molekylærbiologi som er den vanligste masterutdanningen for en cellebiolog. Du kan selvsagt også starte direkte.

Hvem passer ikke dette yrket for?

– Det er et yrke som er vanskelig hvis du ikke har godt syn, for en viktig del av utdanning og jobb er jo å studere celler. Ellers kan mye tilpasses og tilrettelegges.

Hva liker du best med yrket ditt?

– Det er å gjøre forsøk. Jeg kan stå opp om morgenen og være spent på hva som har skjedd i løpet av natta. Ofte strever du med noe, og du skal virkelig ha tålmodighet, for det er sjelden at du gjør den store oppdagelsen. Men det som er fint, er at det finnes tusenvis av forskere over hele verden som gjør noe av det samme som oss.

Hver dag kan det skje noe spennende på mitt felt, og det er spennende å følge med på hva som publiseres av artikler innen vårt forskningsområde. Vi må publisere det vi finner, og gjøre det tilgjengelig for andre forskere. Det gjør at hvis det ikke går så bra med alt du selv gjør, så er det alltid noen andre som lykkes. Det er spennende å lese og følge med, for hver dag ligger det noen godbiter ute på nettet. Ofte kan det hjelpe deg i forskningen, og gi svar på noe du lurer på. Så det er alltid noe å glede seg til og å være spent på. Jeg gleder meg alltid til å komme på jobb. 

For å bli forsker må du også ut og reise. Hvert sjuende år bor jeg i utlandet og jobber i et år. Jeg har vært ved laboratorier i England, Belgia, Japan og flere ganger i USA og jobbet. De som utdanner forskere og bevilger penger til forskning vil gjerne at du skal reise ut. Derfor er det ganske lett å få penger til utenlandsopphold for å lære mer. Det er veldig spennende og lærerikt, og jeg samarbeider fortsatt med de to siste laboratoriene som jeg jobbet ved. Du får et stort nettverk over hele verden, noe som er veldig viktig i denne jobben. Jeg reiser også på konferanser, og er med i et europeisk nettverk som samles noen ganger i året. 

Hva liker du minst med yrket ditt?

Det må være når jeg får kontorarbeid fra noen høyere oppe i systemet, og må uttale meg om noe de kanskje uansett ikke hører på. Aller helst vil jeg jo bruke tiden min på å forske. 

Image
Lisens
Foto: Mari Bergsvåg

 Hva slags type folk vil du anbefale denne jobben for? 

– Du må være utholdende, og skal du være en god forsker må du være kreativ. Det som kanskje er forskjellen i dag i forhold til tidligere, er at du må kunne lage deg gode nettverk med andre forskere. Forskning i dag krever så mange vanskelige metoder, og du kan ikke kunne alt selv, derfor må du ha dialog med andre som kan hjelpe, samtidig som du har din egen spesialitet. Du må være en person som kan samarbeide godt.

Det er også viktig å være nøye, for når du forsker skal andre få akkurat det samme resultatet hvis de gjør det samme som du har gjort. Vi sier at forskningen skal kunne la seg reprodusere. 

Hvilke andre muligheter finnes innenfor yrket? 

– Du kan jobbe både i industri, ved sykehus og universiteter. Jeg har utdannet mange cellebiologer og molekylærbiologer, og har hatt 17 mastergradsstudenter til nå. Noen har gått videre og tatt doktorgrad, men de aller fleste jobber i forskningsgrupper. Noen ved sykehus, i laboratorier, og noen jobber i bioteknologirettet industri.

I dag får vi frem mange cellebiologiske data, og noen jobber med å behandle disse dataene.

Det er også en mulighet å bli lærer og undervise. 

Hva kan man forvente i lønn i dette yrket?

– Jeg tror en stipendiat, altså en som er ferdig med mastergrad, starter med en lønn på rundt 450–500 000 i året. 

Hvordan er sjansene for å få jobb innen dette yrket? 

– Jeg tror det er ganske greit, alle mine studenter har i alle fall fått relevante jobber, Det er vanskelig å få fast stilling på et universitet, men det finnes jobber i andre type stillinger. Jeg ser at det stadig dukker opp nye bioteknologiske bedrifter, og det er klart at cellebiologer kan være med og løse mange utfordringer fremover. Tenk at noe som korona dukker opp hvert tiende år, da må vi ha kunnskap om cellene våre i bunn for å kunne utvikle vaksiner og behandling. Det at vi vet så lite om cellene våre gjør at dette er et felt der det trengs mye forskning, så dette er et felt med enorme muligheter. 

Tekst:
Elin Tollevik Garvik