Historiker - yrkesintervju

Navn: Eirinn Larsen

Alder: 40 år

Yrke: Historiker – Forsker 2 og postdoktor

Arbeidsplass: Forsker 2 på forum for universitetshistorie, Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo. Postdoktor ved senter for næringlivshistorie ved Handelshøyskolen BI.

Hvorfor valgte du dette yrket?

- Da jeg var ferdig med gymnaset, skulle jeg egentlig studere biologi, men jeg hadde alltid vært interessert i historie. Jeg bestemte meg derfor "å koste på meg" et år med historiestudier siden jeg var så ung – bare 19 år. Jeg vendte aldri tilbake til naturfagstudiene. På den tida var jeg i opposisjon, og spesielt opptatt av hva – og hvem – som er blitt inkludert og ekskludert i historieskrivningen. Jeg er ikke noe utpreget museumsmenneske, men veldig fascinert av hvordan kunnskapen om fortida blir produsert. Det var derfor historieskrivningen mer enn interessen for fortida som trakk meg til historiefaget.

For til forskjell fra fortiden, som noe som har skjedd, er historien foranderlig – dvs. den må til stadighet skrives om i samsvar med samtidens behov og interesser for fortiden. Dette synes jeg var og er utrolig spennende.

Hvilke arbeidsoppgaver består yrkeshverdagen din av?

- Nå som jeg er forsker på heltid, er min oppgave å skrive en bit av den nyere historien til Universitetet i Oslo (UiO). Som forsker innenfor historie jobber jeg derfor primært med å produsere en lengre tekst som skal trykkes og utgis i forbindelse med UiOs 200-års jubileum i 2011. Dette innebærer kildestudier, intervjuer og orientering i sekundærlitteratur. Jeg skriver om UiOs forvandling fra eliteinstitusjon til masseinstitusjon, med fokus på feminiseringen og internasjonaliseringen av studentmassen i perioden 1945-2010. I dag er 62 prosent av universitetets studentmasse kvinner. Det er også stadig flere internasjonale studenter og minoritetsstudenter. Dette er en historie som har vært lite belyst tidligere i Norge, og derfor spennende å skrive.

I tillegg til dette arbeidet har jeg andre forpliktelser. Jeg må være sensor, delta på seminarer, fagkonferanser i Norge og utlandet, publisere artikler for å kvalifisere meg ytterligere. Neste år skal jeg også undervise igjen. Det er morsomt.

Hvilken utdanning og/eller kvalifikasjoner er nødvendig for å bli historiker?

- Man må ha universitetsutdanning i historie - bachelorgrad og mastergrad - og i økende grad doktorgrad hvis man vil jobbe som faghistoriker innenfor universitets- og høyskolesektoren. Slik har det ikke alltid vært. Mange professorer og forskere i historie hadde tidligere ikke doktorgrad, men dette er i endring.

Hva er det beste med yrket ditt?

- Jeg får drive med noe jeg synes er spennende. Man har dessuten stor frihet innenfor de rammene som er satt for stillingen.

Faget er også internasjonalt, og det er viktig for meg. I tillegg har man mange ulike jobbmuligheter som historiker – jeg har blant annet jobbet i Kunnskapsdepartementet, hvor jeg var med på å skrive en stortingsmelding om internasjonalisering av utdanning.

Det er mange felt som trenger en historiker som er trent i å se fenomen, prosesser og spørsmål i et lengre tidsperspektiv. I mange tilfeller kan det bidra til å øke vår forståelse for de problemstillingene og utfordringene vi arbeider med og står ovenfor i dag.

Hva misliker du mest med yrket ditt?

- Jeg skulle selvsagt gjerne hatt en større grad av jobbsikkerhet. Som historiker har du ikke det. Samtidig vet jeg at det kan være bruk for meg utenfor akademia også, noe som gir en trygghet. I tillegg er man aldri ferdig på jobben, men det er ikke nødvendigvis mer spennende å ha en jobb der man slutter klokka fire. Jeg har forsøkt det også – og departementslivet var ikke noe for meg, selv om det var svært interessant og lærerikt for en kort periode. Som historikere sitter man dessuten mye på rumpa, så det er viktig å rydde tid til å trene.

Hvilke andre arbeidsområder/muligheter finnes innenfor ditt yrke?

- Som historiker kan man jobbe innenfor skole, universitets- og høyskolesektoren, innen formidlingsyrker som for eksempel på museer, som oppdragshistoriker for kommuner, bedrifter, yrkesorganisasjoner osv. og etter hvert innenfor offentlig forvaltning og informasjon mer generelt.

De færreste som studerer historie vil ende opp som professorer, forsker eller førsteamanuensis i historie, eller forfatter av historiefaglige verk. De fleste med mastergrad i historie går inn i andre jobber.

Mulighetene er veldig avhengig av hvordan du er og hva du har gjort i tillegg til å studere. Det er også viktig å etablere et nettverk både innenfor og utenfor faget. På jakten etter jobb kan disse fungere som døråpner.

Hva kan man forvente i lønn i dette yrket?

- Når man har tatt doktorgrad, lønnes man etter statens regulativer. I dag har jeg lønnstrinn 60 (i 2009 463 000 kroner i året). I departementet lå jeg på omtrent samme nivå. Sammenlignet med hvor lenge man har studert, er det kanskje ikke mye, men man blir ikke historiker for å tjene masse penger.

Hvordan anser du sjansene for å få jobb innen dette yrket?

- I utgangspunktet er ikke sjansene veldig gode. Det er få jobbannonser med ledig stilling: historiker. Skal du få jobb må du derfor selv stå på og vise at du duger. Det er sjelden en stilling som venter på deg, og det er mange kortvarige engasjementer framfor faste stillinger. Det er i stor grad en overproduksjon av historikere. Men jobbmulighetene er ikke håpløse. Hvis man er villig til å flytte på seg, har gode karakterer og erfaringer utover det å ha vært student i historie, er sjansene større. Det er et stort sug etter kunnskap om fortiden i Norge, noe man må benytte seg av som historiker.

Flere yrkesintervjuer

Tekst og foto: Signe Steinnes