Stipendiat i russisk områdekunnskap - utdanningsintervju

Navn: Håvard Bækken

Alder: 27

Utdanning: Doktorgradstipendiat i Russisk områdekunnskap ved Universitet i Oslo.

Hvor lang er utdanningen?

- Jeg får lønn for tre år. I tillegg kan jeg få et fjerde år hvor jeg blant annet underviser.

Hvorfor valgte du denne utdanningen?

- Jeg har en mastergrad i russlandsstudier fra før, en utdanning som ikke er rettet direkte mot særlig andre stillinger enn nettopp den jeg har nå. Det å studere et land med stor betydning for verden og spesielt for Norge, var en god måte å kombinere noe spennende med noe nyttig.

Hva er opptakskravet?

- Man må ha en mastergrad for å være kvalifisert. Jeg har kommet inn på såkalte frie midler, hvor det hovedsakelig er snakk om å få tildelt kontorplass og lønn uten å knyttes til eksisterende prosjekter. Det utlyses 20 slike stillinger en gang i året på dette fakultetet, hvor søkerne leverer en prosjektbeskrivelse i tillegg til en vanlig jobbsøknad, CV osv. Nå blir også søkere intervjuet, noe som ikke var tilfellet da jeg søkte.

Hvordan er utdanningen lagt opp?

- Den er knapt lagt opp i det hele tatt, og det er det som er spennende. Sammen med prosjektbeskrivelsen skal man levere en skisse til fremdriftsplan, men den er veldig grov. Jeg legger opp et halvår med forberedelse, og deretter et år med feltarbeid. Jeg har akkurat rydda bort det jeg hadde på pulten min, og skal snart avgårde til Russland.

Av de tre årene bruker jeg to og et halvt år på selve avhandlingen. Resten er såkalt forskerutdanning, med 30 studiepoeng jeg kan fordele fritt utover hele perioden. Forskerutdanningen kan bestå av emner i etikk, metode og vitenskapsteori, og jeg kan også få studiepoeng for innlegg på konferanser og lignende, såkalte papers.

Hva liker du best med utdanningen?

- Friheten. Man kan vel knapt få det friere i en statslønnet stilling. Jeg kan ta ferieukene mine når jeg vil, og når jeg nå skal reise bort på feltarbeid sender jeg bare en mail til administrasjonen om at jeg reiser, og planlegger deretter alt selv. Med frihet mener jeg også akademisk frihet, Det finnes vel få andre steder hvor man kan forske så uavhengig av forskningspolitiske eller økonomiske føringer.

Dette krever også mye selvdisiplin, og det er kanskje den største utfordringen. I søkeprosessen har man nå også begynt å prioritere de som har levert masteroppgaven sin på normert tid, for å sile ut de som er mest ustrukturerte.

Det verste med studiet?

- Det største minuset i mitt tilfelle er at jeg er den eneste som holder på med akkurat disse spørsmålene i Norge, og strengt tatt i hele verden. Man blir sittende mye og jobbe for seg selv.

Det kan også fort bli store informasjonsmengder, og man kan drukne i sitt eget arbeid. Man tenker på en liten ting hele dagen, og da er det fare for at man tar med seg jobben hjem. Jeg forsøker aktivt å virkelig ta fri når jeg har fri.

Hvilke personlige egenskaper er viktige for utdanningen?

- Selvdisiplin, som jeg allerede har nevnt. Du må kunne håndtere størrelsen på prosjektet. Man skal jo forvalte tre årsverk på egenhånd. Man må også ha de egenskapene som er viktig for en akademiker, evnen til å se kompliserte sammenhenger, og til å undersøke og formidle disse.

Hva kan du jobbe med når du er ferdig utdannet?

- Det er litt usikkert. Jeg får en veldig akademisk rettet kompetanse, og risikerer å bli overkvalifisert til mye, samtidig som jeg ikke nødvendigvis er kvalifisert til så mange stillinger.

Doktorgradsløpet kalles en forskerutdanning, så det er jo meningen at man skal bli forsker. Noen fortsetter ved universitet, andre driver med forskning, avansert utredningsarbeid og analyser her og der.

Ellers skal høyere utdanning verdsettes i offentlig sektor. Har man litt arbeidserfaring i tillegg får man gjerne jobb i departementene, for eksempel.

Les yrkesbeskrivelsen av forsker

Les flere yrkesintervjuer

Tekst og foto: Sigurd Øygarden Flæten